Kommentar til 20 teser om stat og kirke fra 1976
(Ressurser) Ekklesiologi Staten
En klargjørende kommentar til foranstående teser om Stat/kirke som er utsendt av FBB's nå avtroppende styre, er på sin plass ved meg som ny styreformann. En journalist i Vårt Land har (25/11) forsynt sitt noe parafraserende referat av erklæringen med en overskrift som om vi skulle ha sagt at statskirkeordningen som sådan i enhver form er i strid med bekjennelsen. Eller etter Aftenpostens referat (26/11) endog i strid med Skriften. Det erklæringen taler om, er statskirkeordningen som den etter hvert har utviklet seg og fungerer i dag. Forholdet et jo at en mer og mer sekularisert statsmakt i dag har det øverste kirkestyre i sin hånd. En statsmakt som mer og mer bygger på en ikke-kristen ideologi og som vil forme lovverk og skolevesen etter denne og oppdra folket i den. Jfr. foruten abortsaken, likestillingslov og forslag til ny navnelov, med de konsekvenser disse har for den kristne familie. Etter denne ideologi skal hele skolevesenet ensrettes, også de private og universitetet og høyskoler. Også MF og dermed presteutdannelsen. (Se dette blad 1976, nr. 2; også Dagens leder 15. nov., hvor henvises td andre artikler).
Denne stat betrakter nemlig presteutdannelsen som en del av statens undervisningsvesen. MF utdanner jo for et statsembete. Derfor skal MF i sine lærebøker følge likestillingsideologien. Av samme grunn kunne staten, under økonomisk press, tillate seg å stille krav til MF om tilpasning til de ideologiske premisser som gjelder for dens eget undervisningsvesen (jfr. kvinners adgang til praktikum).
Fordi staten betrakter prestestillingen som et statsembete, kunne den allerede i 1938 mot flertallet av de kirkelige instanser påtvinge kirken kvinnelige prester. Disse ting må vel sies å være en sammenblanding av regimentene og i strid med bekjennelsen. Det er kirkens embete det her gjelder. Ved ett tilfelle kunne staten endog si det avgjørende ord i et lærespørsmål og da i strid med Skrift og bekjennelse (Schjelderup-saken). Ifølge utredningen om Stat og Kirke (NOU 1975) tenker man seg at staten skal fungere som en slags megler i trosspørsmål (s. 145).
Allikevel står det ikke i erklæringen at tiden nå er inne for kirken til å oppheve forbindelsen med staten. Det den sier, er at kirken har plikt til å utarbeide en ny kirkeforfatning som gjør den til herre i sitt hus og forhindret at den hjelpeløst drives inn i forhold som strider mot bekjennelsen eller mot Skriften. Har en prest i dag frihet til å nekte dåp dersom foreldrene avviser en kristen oppdragelse for barnet? Eller vil det i et slik tilfelle gå som i Danmark at det blir presten som må vike! Vil kirken kunne kvitte seg med en prest som tar gjendåp? Eller vil han som i Sverige av en verdslig domstol bli innsatt i sitt embete igjen? Ja, hvordan skal en prest som er ansatt av staten i det hele kunne avsettes av kirken?
Erklæringen roper et varsko mot denne utvikling i vår kirke. Fordi en slik utvikling bare er en fortsettelse av de ting som allerede er skjedd og holder på å skje, og som er alvorlig nok. Premissene for en fortsatt utvikling i denne retning er klart til stede.
Erklæringen er ikke bindende for foreningens medlemmer. Det er ikke et bekjennelsesspørsmål om en slutter seg til den ene eller ikke. Forøvrig vil jeg anbefale å studere MF's uttalelse om utredningen om Stat og Kirke. Den er snart et offentlig dokument.
Erklæringen som helhet sto å lese i Dagen 25/11.