Kommentar til anketilsvar fra regjeringsadvokat Erik Møse av 13/5 1991.

FBB-nytt:

Nr. 4, Des. 1991, 28. årgang

Bernt T. Oftestad:

I sitt anketilsvar gjør regjeringsadvokaten gjeldende at "i følge ordinasjonsløftet er orden og ordninger likestilt med lære og bekjennelse. En prest i Den norske kirke må følge de regler som der gjelder". Ordinasjonsritualet er ifølge kgl.res. av 8/10 1920 gjeldene kirkerett. (s. 2)

At ordinasjonsritualet er kirkerettslig bindende, er det ingen uenighet om. Men at læreforpliktelsen og forpliktelsen på kirkens "ordninger" og regler for "orden" er "likestilte", må sies å være en problematisk påstand. Her må det i det minste være tale om forskjellige nivåer av forpliktethet.

Ordinasjonsritualet i Alterboken av 1920 har de to aktuelle uttrykk: "orden" og "ordninger" under henholdsvis biskopens formaning før løftesavleggelsen ("--- at du forvalter de hellige sakramenter efter Kristi indstiftelse og vor kirkes orden") og under overgivelsen av embetet etter ordinandens løftesavleggelse ("--- og ellers utføre alt som hører til dit (eders) hellige kald, efter Guds ord og vor kirkes ordninger".)

Formaningen til ordinanden har fire ledd: Forpliktelse til

forkynnelse av Guds ord,
forvaltning av sakramentene,
å formane menigheten om å leve hellig,
hellig liv for ordinanden selv ved Guds Ord som også innebærer studium av Ordet.

Uttrykket "orden" brukes i forbindelse med sakramentforvaltningen. Sakramentene skal forvaltes i pakt med Kristi innstiftelse og "vor kirkes orden". Hva "orden" i denne sammenheng betyr, fremgår ikke direkte av teksten i Alterboken av 1920, men det er tydelig at uttrykket gir en forpliktelse i tilknytning til den konkrete sakramentforvaltning. Ser vi på tradisjonen, så gir ikke de gamle ordinasjonsritualer for vår kirke nevneverdige holdepunkter de heller. I Kirkeritualet (1685) nevnes ikke "kirkens orden". Men det finnes et annet tekstmateriale som er høyst relevant. Før 1920 avla den ordinerte også en såkalt "presteed". I eden som ble vedtatt ved kgl.res. 25/10 1870, finner vi følgende formulering: "(..)at jeg vil med sømmelighed forvalte de hellige Sakramenter efter Christi Indstiftelse og de for den norske lutherske Kirke gjældende Forskrifter (..)" Presteeden falt bort før 1920. Men den ble i visse henseender fanget opp av ordinasjonsløftet, bl.a. kom altså forpliktelsen til sakramentforvaltning etter "vor kirkes orden" inn. Den plausible tolkning av "vår kirkes orden" må ta presteeden av 1870 til utgangspunkt. Ut fra den betyr "orden" Den norske kirkes forskrifter for sakramentforvaltningen.

Regjeringsadvokaten viser også til formuleringen: "vor kirkes ordninger", som vi finner i biskopens ord ved overgivelsen av embetet. Forlegget for Alterboken av 1920 når det gjelder overgivelsesformularet, er Kirkeritualet. Og der finner vi følgende setning:

"(..) og ellers alt hvis dette Guds hellige Kald vedkommer, efter Guds Ord og voris Christelig Skik og Brug." "Ordninger" betyr altså Den norske kirkes skikk og bruk.

Presiserer man "kirkens orden" og "ordninger" ut fra den språklig kontekst som uttrykkene hører hjemme i, innebærer regjeringsadvokatens påstand om rettslig "likestilthet" at presten er like sterkt forpliktet på Guds Ord og kirkens lære som på "skikk og bruk" og "forskrifter" i vår kirke. Dette er en nokså uhyrlig påstand - nettopp ut fra den lære prest, biskop og kirkestyre er rettslig forpliktet på. I Confessio Augustana legges det avgjørende vekt på at Guds Ord og læren ikke kan anses forpliktende på samme måte som seremonier; (menneskelige) regler og ordninger for kirkelivet. Det var datidens romersk-katolske episkopat som hevdet likestilthet i så henseende. Se Confessio Augustana art. VII, XV, XXVIII, 30 - 34.

Med sin "lære" om "likestilthet" er Regjeringsadvokaten i konflikt med kgl.res. av 8/10 1920. Det presten forpliktes til ut fra loven, er å lære og leve i pakt med Guds ord og vår kirkes bekjennelse. Å bøye seg for regjeringsadvokatens "lære" ville være brudd på ordinasjonsløftet.