Kommentar til nasjonal faglig retningslinje - kjønnsinkongruens
Høringsuttalelse
Vi registrerer at flere parter argumenterer med bekymring for politisk og ideologisk styring.
Statsråd Bent Høie uttaler til avisen Dagen 26. februar 2020:
Jeg er urolig for en tendens til at man både på høyresiden og venstresiden forsøker å gjøre dette til en ideologisk slagmark om identitetspolitikk. Er det noe denne pasientgruppen ikke fortjener, så er det å bli offer for dette.
https://www.dagen.no/Nyheter/2020-02-26/Tror-ikke-kj%C3%B8nnsskifte-er-en-trend-862113.html
Aleksander Sørlie, sykepleier og fagansvarlig i Pasientforeningen for kjønnsinkongruens (PKI) og Ingun Wik, pediatrisk sykepleier, helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS), skriver i Dagens Medisin at kritikere av kjønnsbekreftende behandling har «åpenbar ideologisk slagside».
Forslaget til nasjonal faglig retningslinje har altså utløst debatt om hvem som ivaretar fag, kunnskap og forsvarlig helsetjeneste, og hvem som søker å påvirke helsetjenesten på bakgrunn av egen ideologi og interessepolitiske hensyn.
Sterke grupper jobber for en organisering i form av lavterskeltilbud på kommunalt nivå. Det vil etter det vi forstår bety at hormonbehandling kan igangsettes av helsesykepleiere, eventuelt med tilleggsutdanning som sexolog, i et samarbeid med fastleger.
Dette kan skje uten grundig tverrfaglig kartlegging, inkludert en psykiatrisk vurdering. En slik organisering vil øke risikoen for feilbehandling med alvorlige konsekvenser for de unge i form av forsterkete psykiske og fysiske helseplager i etterkant.
Forslaget til retningslinje bekrefter dessverre at barn og unge er gjort til målskive for den radikale kjønnsideologien under dekke av å definere det som en kamp for barnets menneskerettigheter og pasientrettigheter.
Vår vurdering er at det er pådriverne for deregulering og desentralisering av helsetjenesten for kjønnsinkongruens, og økt innflytelse for WPATH på retningslinjene, som har et ideologisk formål for sin deltagelse i utviklingen av, og anbefalinger til den kommende retningslinjen.
Retningslinjen er utviklet med utgangspunkt i rapporten «Rett til rett kjønn». I denne rapporten understrekes det (5.3.3.2.1) at nasjonale behandlingstjenester skal ha en faglig referansegruppe hvor brukerorganisasjoner skal delta sammen med regionale helseforetak.
Retningslinjen henviser til en rekke frivillige organisasjoner. Flere av disse har som formål å fjerne normer for kjønn og seksualitet og endre forståelsen av kjønn og kjønnsidentitet, og uttrykker normbruddet er selve verdigrunnlaget.
Forslaget om desentralisering av helsetjenesten vil etter det vi forstår gi nye fagmiljøer mandat til å behandle kjønnsinkongruens uten medisinskfaglig kompetanse på legenivå.
Påvirkning og skolering av barn og ungdom til å forstå kjønn og kjønnsidentitet som et subjektivt valg som kroppen kan tilpasses ved medisinsk behandling, inngår etter vår vurdering i en omfattende kulturell trend og ideologisk påvirkning i Norge og den vestlige verden.
Vi noterer at fagmiljøene uttrykker uklarhet om årsakene til økningen i kjønnsinkongruens. Det er påfallende at ingen peker på at en sannsynlig årsak kan være de senere års omfattende ideologiske skolering og kulturelle påvirkning av barn og ungdom til å oppfatte kjønn og kjønnsidentitet som et subjektivt valg.
Sterke krefter søker samfunnets oppbrudd fra en forståelse av kjønn basert på kategoriene mann (XY) og kvinne (XX), og disse kreftene har en bred kontaktflate uten korrektiv mot barn, ungdom og hele oppvekstsektoren. Økt omfang av kjønnsinkongruens er da ikke uventet.
Vi er urolig for at den nasjonale retningslinjen kan bli et maktmiddel og en referanse for ytterligere utvikling mot et samfunn der tvil, usikkerhet og forvirring om eget kjønn og kjønnsidentitet fremmes, med påfølgende krav og rett til kjønnsbekreftende behandling som svar på usikkerhet som denne ideologien har skapt.
Det er ikke politisk eller ideologisk aktivisme å hevde at kjønn er objektive kategorier, og at man derfor setter grenser mot en politisk og ideologisk skolering og påvirkning som øker omfanget av kjønnsinkongruens, med påfølgende krav om medisinsk utredning og behandling.
I Aftenposten 21. / 23. mars 2018 skriver lederen i Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), professor Anne Wæhre, og klinikksjef Kim Alexander Tønset:
«Ivrige private behandlere står i kø for å gi mannlig kjønnshormon på tenåringsjenter som ønsker å skifte kjønn».
Videre skriver de:
«De siste årene har det vært en eksplosiv økning i antall barn og unge som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme. Den samme økningen ser vi over hele verden. Siste år søkte nærmere to hundre personer under 18 år om hjelp. Vi har hatt en økning på hundre prosent hvert eneste år siden 2012».
Avdelingslederen for Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo sier til avisen Dagen 24. februar 2020 at det kan være snakk omsorgssvikt hvis foreldre ikke støtter kjønnskorrigerende inngrep for sine barn. Dette sammenlignes med fysisk vold.
Helsetjenesten skal være forsvarlig. Det er ikke forsvarlig dersom helsetjenesten ved kjønnsinkongruens desentraliseres og dereguleres for å imøtekomme krav om behandling som er skapt av de samme ideologiske kreftene som søker deregulering av kjønn.
Det er ikke forsvarlig å gi faggrupper uten en vitenskapelig, medisinskfaglig forståelse av kjønn fullmakt til å normere og skolere barn, ungdom, oppvekstsektoren og helsetjenesten.
En naturlig hypotese er at årsakene til kjønnsinkongruens hos mange ungdommer er å finne i normene for kjønn og kjønnsidentitet som preger samfunnet, og hvordan disse normer eksponeres mot barn og ungdom i barnehager, skoler og i media og på diverse arenaer gjennom hele oppveksten.
I motsetning til ideen om å være «født i feil kropp», så trenger barn å være trygge i egen kropp slik at de kjenner seg forankra i denne; det vil si «født i egen kropp». Ei slik forankring gir beste startgrunnlaget for barnet sin psykososiale utvikling.
Et tydelig signal om at helsevesenet må være ytterst forsiktig med medisinsk og irreversibel behandling av unge mennesker med kjønnsinkongruens, er det faktum at et stort flertall av disse ungdommene faller til ro i sitt biologiske kjønn etter puberteten, dersom de ikke blir utsatt for slik behandling.
En betydelig andel av jenter som mer eller mindre plutselig opplever kjønnsdysfori, har i en tidligere fase av livet fått diagnoser på grunn av alvorlige psykiske utfordringer. Dette bør mane til stor forsiktighet og forsvarlig helsefaglig tilnærming i møte med disse ungdommene.
En bredere aksept av hva som forbindes med mannlige og kvinnelige kjønnsroller vurderes som et bedre verdigrunnlag for aksept av eget kroppslige kjønn, enn å tolke avvik fra stereotype kjønnsroller som uttrykk for «å være født i feil kropp».
Denne erkjennelsen utfordrer hele samfunnet, også oss som avsendere av denne uttalelsen.
Når staten finansierer og søker allianser med tunge kulturelle trender som formulerer normbruddet som norm, kan det ikke komme som noen overraskelse at borgere som utsettes for slik påvirkning i mange tilfeller også bærer kostnadene på sine egne kropper.
De som tilbyr slik undervisning er ofte ikke pedagoger eller klinikere. Godt betalte interessegrupper med en tilforlatelig påstand om å fremme toleranse, respekt, likeverd og mangfold, har en politisk agenda med formål å bane vei for radikal kjønnsideologi.
Forslaget til retningslinje viser til World Professional Association for Transgender Health (WPATH), som publiserer Standards of Care (SOC). Kriteriene for medlemskap i WPATH åpner for at personer og grupper uten medisinskfaglig kompetanse kan være medlemmer av organisasjonen. WPATH representerer ingen kvalitetssikret faglig kompetanse.
Slik vi forstår WPATHs SOC, så er det veldig åpent hvem som kan utrede barn. Til og med parterapeuter, som ikke er beskyttet tittel med krav til medisinskfaglig kompetanse.
Endocrinological Society guidelines forutsetter team av eksperter med psykiaterkompetanse og betydelig klinisk erfaring for å stille psykiatriske diagnoser utrede barn og ungdom.
Vi advarer derfor mot at norsk helsetjeneste skal legge til grunn retningslinjer fra WPATH som er uten tilfredsstillende kvalitetssikring. Det er ikke forsvarlig hvis WPATH får avgjørende bidrag til å normere helsetjenester i Norge.
Helsetjenesten må ikke svekke den faglige forankringen som er grunnlaget for den nasjonale enheten. Den foreslåtte desentraliseringen vil støtte en deregulering som gir ideologiske og interessepolitiske hensyn innflytelse på helsetjenesten ved kjønnsinkongruens.
Dette vil være i konflikt med kunnskapsbasert helsetjeneste, og dermed også formålet til spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.
Nasjonal retningslinje for pasientrettigheter og helsetjeneste ved kjønnsinkongruens kan ikke ha som verdigrunnlag at kjønn er et bredt spekter av identiteter som den enkelte selv er ansvarlig for å velge, eventuelt bekreftet ved medisinsk behandling.
Dersom retningslinjen har et slikt verdigrunnlag kan den bli et virkemiddel for usikkerhet om identitet blant barn og unge, og sannsynligvis også økt omfang av kjønnsinkongruens.
Retningslinjen må ikke bli et politisk og juridisk maktmiddel mot forsvarlig utredning og behandling, og mot foreldre som vil skjerme egne barn mot grenseoverskridende kroppspress og behandlingspress fra staten, oppvekstsektoren, kulturelle trender og fra kjønnspolitiske talspersoner og organisasjoner.
Med vennlig hilsen
ARBEIDSGRUPPE HØRINGSKOMMENTAR NASJONAL RETNINGSLINJE KJØNNSINKONGRUENS
Jan Harsem
Tonje Gjevjon
Rikke Kopperstad
Petter Kirkeholmen
Erik Okkels
Boe Johannes Hermansen
Knut Alfsvåg
Konrad Fjell
Øivind Benestad
Øyvin Hasting
Matti Anders Lillebø
Sven Román
Fred Andersen
Marit Johanne Bruset
Øyvind Fonn