Kommentar til Ragnar Andersen om skilsmisse og gjengifte

• Nils Borge Teigen sitt første svar på Ragnar Andersens bok De to skal være ett.
• Ragnar Andersens svar på Teigens innlegg.

Noe grundig og gjennomgående forsvar er det ikke. Derfor ligger ballen fortsatt på hans banehalvdel med en rekke ubesvarte utfordringer.

I denne artikkelen skal jeg komme med noen korte kommentarer. 

Teksthistorien

Først påpeker RA at jeg ikke kommer inn på den interessante teksthistorien til Matt.19:9.  For majoritetsteksten har også med setningen: ”Den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet.” Her har jeg nok forsømt meg og verken lest RA eller Norsk Bibel nøye nok. Jeg har nok vært for fokusert på den greske teksten i min Nestles Novum. Den har denne tekstvarianten bare i noteapparatet. Men jeg holder majoritetstekstene for å være de mest pålitelige. Og da må også denne setningen være med. Men det skulle ikke bringe med seg noe nytt, siden Jesus har sagt det samme i 5:32.

Ekteskapsbrudd

RA skjønner ikke hvordan jeg rent språklig kan oversette begrepet naaf med ekteskapsbrudd og definere det som å adskille det som Gud har sammenføyd. Det ser ut til at han tar utgangspunkt i at verbet visstnok opprinnelig skal ha betydd å parre seg. 

Jeg mener at dette er et altfor spinkelt og usikkert grunnlag å bygge forståelsen av et bibelsk begrep på. Vi må la Skriften selv si oss meningen ved å foreta en språklig analyse. Det har jeg også gjort et forsøk på. Jeg prøvde å se det sjette bud i lys av sammenhengen mellom vers 6 og 9 i Matt 19 og intensjonen i 1.Mos.2:24 og så anvende det bl.a. på profetenes bruk av begrepet. 

Og da havner jeg ikke så langt unna Seierstad når jeg definerer det som synd mot ekteskapet (”De ti bud” s. 49, IKO, Oslo 1966). Men han fokuserer mer ensidig på selve rettsordningen og samfunnet, mens jeg også legger vekt på de personlige relasjonene, både til Gud og ektefellene seg i mellom. Det tror jeg kommer av at jeg ser det i lys av skapelsen, mens Seierstad prøver å se det lys av Israelsfolkets samtid. 

Han mener at ”Det sjette bud ikke forlangte monogami av israelittene, men en ubetinget respekt for den urgamle, samfunnsrettslige ordning av samlivet mellom mann og kvinne.”(s.50) For det har alle folk og stammer som ikke er sunket ned på et dyrisk nivå. Men han mener at det var for mye forlangt å kreve et monogamt, livslangt ekteskap av dem. ”Dette kunne ikke stilles opp som etisk fordring til et helt folk 12-1300 år før Kristus,” hevder han på s. 51.  

Jeg trodde at det var nettopp det Gud gjorde på Sinai for at hver munn skulle lukkes og hele verden bli skyldig for Gud (Rom 3:19). Og jeg må spørre om hans moderate bruk av den historisk-kritiske metode hindrer ham i å se lovens hellighet eller å tolke vårt nevnte begrep i et helhetsbibelsk perspektiv. RA er kritisk til mitt syn, men han burde være enda mer kritisk til Seierstads.

Rekkefølgen av skriftene

RA undrer seg også over at jeg ”uten videre legger til grunn at de første leserne av Mark. Luk og 1.Kor. kjente teksten i Matt.19.” Jeg har ikke forholdt meg til rekkefølgen av når de forskjellige skriftene ble skrevet. Jeg mener at det ikke har noen betydning om unntaket ble nevnt først eller kom som en senere presisering i denne korte etableringsperioden hvor de også hadde apostlene hos seg.

Forholdet til Mose lov

RA er overrasket over mitt syn på forholdet mellom GT og NT og forstår ikke hvordan jeg kan mene at de jødene som er gått inn i den nye pakt, skulle fortsette å holde Mose lov. Men NT er jo fullt av vitnesbyrd om at de gjorde det. Eller når sluttet apostlene da å holde denne lov? Eller hvordan kunne noen av dem finne på å pålegge hedningene å holde den, hvis de ikke holdt den selv? (Ap.gj.15:5). 

Da de innså at de ikke ble rettferdiggjort av loven, står det at de trodde på Jesus. Men det står ikke at de samtidig sluttet å holde Mose lov. (Gal 2:16)

Det står at Abraham ble far både til dem som har omskjærelsen, d.v.s. holder Mose lov, og til de uomskårne, det er de som ikke følger den (Rom 4:12). De blir begge rettferdiggjort av tro uten gjerninger. For de holder ikke loven for å bli rettferdiggjort, men for at de kan være jøder og arve landet og spille sin rolle i Guds frelsesplan.  

Når det gjelder ofringer, står det at de levittiske prester skal få gjøre offertjeneste den dagen de innser at Herren er deres rettferdighet (Jer.33:16 og 18). 

Når det gjelder Hebr 7:12 om omskiftelsen av prestedømmet, så er jeg ikke kommet helt i mål med dette begrepet. Men vi må tolke det i lys av sin sammenheng og det som ellers står skrevet. Og da kan det ikke bety at de ikke skal holde Mose lov lenger, men at det har fremstått en annen prest som har opprettet et annet prestedømme som gjør både jøder og hedninger fullkomne.

Men det som er spørsmålet i vår sammenheng, er om Jesus forkynte Mose lov, eller om han skjerpet den på noen områder og løste på den på andre. RA undres på hvorfor jeg ikke har drøftet det han har skrevet på s.39-42 om vårt forhold til Moseloven. Til det vil jeg si at jeg er enig i vurderingene angående hva som er gyldig for oss hedninger. Jeg er også enig i at Jesus ”løser loven ut av de skriftlærdes tradisjon,” men jeg er ikke enig i at han også begynner å gjøre det med det tidsbegrensede i Moseloven (s.40). Det er ikke det de versene han henviser til, handler om (Matt 5:21-48; 12:1-13 og 15:1-20). 

Vi ser av dette at når vi dukker dypere ned i spørsmålet om skilsmisse og gjengifte, berører det en rekke spørsmål om eksegese og bibelteologi. I tillegg kommer den sjelesørgeriske siden som jeg ikke har kommet inn på. Det overlater jeg til andre. 

Med dette anser jeg meg ferdig med mitt bidrag i denne debatten.  

Lebesby 21. oktober 2015

Nils Borge Teigen