Kommentarer og debatt etter Kirkemøtets vedtak i homofilisaken høsten -97:

Økumenikken blir mer akademisk?.

Dagen, 11. nov. -97.

Ikke brå og proklamatoriske, men ved at den økumeniske iver for eksempel i min kirke i forhold til Dnk langsomt men sikkert vil avta. Det økumeniske samarbeide mellom Dnk og den katolske kirke er i de siste tiår blitt mye bedre og mer forpliktende. Katolske og lutherske teologer har i årevis strevet og svettet over rettferdiggjørelseslæren, og det ser ut til at våre kirker kan ha blitt enige om det meste hva gjelder dette viktige spørsmål.

Hvor paradoksalt det da vil være dersom Den norske kirke med halsbrekkende konsesjoner på moralteologiens område skulle bidra til å gjøre et slikt gjennombrudd på dogmatikkens område til noe som blott vil være av akademisk interesse. Dersom Dnk løper løpsk på morallærens felt, vil den økumeniske dialog i samme takt bli av mer perifer interesse for kirker som ikke kan følge med på galoppen. Det tror i alle fall jeg.

For ordens skyld et glimt inn i hvor vår kirke står: Den katolske kirke ser på alle mennesker, også homofile, som et sjelesørgerisk ansvar. Vatikanet fremholdt i dokumentet "Den pastorale omsorg for homoseksuelle personer" (Troskongregasjonen, 1.10.1986), n. 15: "Vi oppfordrer … biskopene til å se til at homoseksuelle ... får pastoral omsorg, i full overensstemmelse med kirkens lære." Det er en omsorg som har alle menneskers helliggjørelse som sitt mål, som rettleder, og som skal ha i mente at menneskenaturen er svak og kan snuble, en omsorg som tilbyr Guds barmhjertighet og tilgivelse.

Kirken kan i dette også samarbeide med homofiles organisasjoner. Men ikke enhver slik organisasjon. Som det heter i samme dokument (nr. 15): "Intet autentisk pastoralt opplegg kan inkludere slike organisasjoner … som ikke klart vil medgi at homoseksuell seksuell aktivitet er umoralsk. En i sannhet pastoral innstilling vil være var for at homoseksuelle personer må unngå de omstendigheter som frister dem til å falle i synd. Vi vil av fullt hjerte oppmuntre til pastorale opplegg som søker å sørge for at slike farer unngås". I forlengelsen av dette sier det seg selv at dersom man ikke anser seg å kunne samarbeide med homofiles organisasjoner som ikke vil være med på at homofil seksuell aktivitet er umoralsk, da blir det også strevsomt med økumenisk "business as usual" overfor geistlige, kirkeledere eller kirkesamfunn som har gitt etter for tidsånden på dette punkt.

Folkekirkens tjenere.

VL 13. nov. -97.

Dette er kjennetegnet på en åpen og inkluderende folkekirke, en kirke som favner mennesker i alle aldre og i ulike livssituasjoner.

Gradvis har også fordommer falt til fordel for en inkluderende praksis. Men fremdeles ser vi at fordommer ekskluderer - selv om stadig flere tar avstand fra slike fordommer. Dette tydeliggjøres når Kirkemøtet skal ta stilling til homofiles plass i Den norske kirke.

Kirkerådets innstilling til Kirkemøtet anbefaler at vedtaket om å utestenge kirkemedlemmer i homofilt samliv ikke bare skal gjelde prest, kateket og diakon, men også "øvrig personell med forkynnende, undervisende og/eller liturgiske funksjoner". Bispekollegiet aksepterer at Kirkemøtet "i sitt vedtak har tatt utgangspunkt i den teologiske vurdering som bispemøtets flertall har gjort gjeldende".

Arbeiderpartiet blander seg ikke i Den norske kirkes forhold. Vått anliggende gjelder forholdet til kirkeministeren. På denne bakgrunn har vi tatt opp to forhold med kirkeminister Jon Lilletun: Vi har bedt Kirkeministeren markere overfor Kirkemøtet den romslighet folkekirken bygger på. Og vi har bedt kirkeministeren markere overfor Kirkemøtet Stortingets merknader i forbindelse med behandlingen av ny kirke- og gravferdslov. Stortingsflertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, understreker at flytting av arbeidsgiveransvaret fra kommune til kirke ikke skal føre til endrede og forverrede arbeidsvilkår elle endrede kvalifikasjonskrav, tjenesteordninger eller tilsettingskriterier. Kirkestatsråden har så langt vi kan forstå valgt ikke å markere Stortingets intensjoner - på tross av at Lilletun den gang støttet disse. På denne bakgrunn er det naturlig at kirkeministeren begrunner sin nye holdning i en videre dialog med Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomité.

Når Vårt Land rasler med sablene og antyder at Arbeiderpartiets holdninger fører til et skille mellom kirke og stat, er det ikke noe nytt fenomen. Det er heller ikke nytt at Arbeiderpartiet - i likhet med flertallet i befolkningen - ønsker en åpen, inkluderende folkekirke. At en undersøkelse viser at 49 prosent av Den norske kirkes prester går inn for å oppheve statskirkeordningen, endrer ikke vårt syn. Den norske kirke skal være en kirke for folket, med mangfold og tvisyn - ikke alene for fundamentalister.

Kirkemøtet som sviktet kirken.

Dagen 25. nov., VL 26. nov. -97.

På kirkemøtet ble dette tilbaketoget fra KM 95 forklart som et lite kompromiss for å holde biskoper og menigheter samlet. Biskop Aarflot forklarte at "livet rommer inkonsekvenser" og anbefalte forslaget med denne begrunnelsen. Dermed fikk han med rene ord gitt uttrykk for sitt kirkeprogram der inkonsekvens i forhold til Skriften og praktiske kompromiss er virkemidler. Biskopene og andre stod i kø for å anbefale kompromisset som tydeligvis var hardt tilkjempet på basis av det foregående bispemøtet. Bare en liten gruppe på 19, bl .a. Olaug Vedvik Torset, i siste stemmeomgang endelig bare 8 delegater tviholdt på Skriftens ord og avviste kompromisspunktet. Kompromissmakerne måtte hele tiden unngå å nevne Skriften som begrunnelse fordi den ikke gir noen begrunnelse for vedtaket. I stedet spurte bl.a. ordstyreren Hans S. Akerø om ikke homofilt samliv kunne vise seg å være hellig som ekteskapet mellom mann og kvinne. Mindretallet kunne derimot for sin samvittighets skyld ikke kompromisse med Skriften, for Guds ord taler jo virkelig kompromissløst i denne saken (1 Kor 6,9-10).

Kompromisset er heller ikke så lite! På lokalplanet skal det nå innføres en ny type forbilder for nye generasjoner av kirkebesøkende, den homofile partner med hans eller hennes nye "familieideal". Det er på lokalmenighetens plan kristenlivet formes på grunnleggende vis.

Det ble snakket mye om lojalitet mellom biskoper, prester og råd, men bare et mindretall tok den åndelige lojaliteten mot Den hellige Skrift og bekjennelsen på alvor. KM 97 som helhet har sviktet sitt tidligere vedtak som ble begrunnet med Guds ord.

Hvorfor våget ikke kirkemøtet å sette foten ned igjen? Denne gangen hadde bispemøtet sviktet sin bibeltroskap enda mer skammelig enn våren 95. De hadde erklært at det ikke forelå vranglære i homofilisaken trass i at 3 biskoper fremdeles ikke kan godta Jesu og apostlenes ord om dette. De samme biskoper beskrives i en nyskreven tjenesteordning som voktere av "den apostoliske lære". Det var en guddommelig styrelse som satte opp bibelteksten for møteavslutningen i Nidarosdomen: Luk 17,20-30. Biskopen prekte over denne uten å komme inn på dommen over Sodoma som forvarsel om den endelige dom. Forherdelsen mot Guds ord i Den norske kirkes lederskap ble tydelig for enhver som kan se og høre. Det første biskop Osberg gjorde etter kirkemøtet, var å ta videre skritt for å avsette prost Dingstad som holder fast ved det som til 1995 var kirkens lære. Så vet vi da hva bispemøtets og kirkemøtets uttalelser skal brukes til!

Jeg vet at mange av menighetenes medarbeidere og prester nå er påført store påkjenninger. De har investert sitt liv og sin tro i Dnk. Hvor lenge vil det være plass for dem som heller lyder Guds ord enn bispemøtet og kirkemøtet?

Mange vil kjempe enda en stund. Når krisen er inntruffet, må motaksjonen få lov å ta tid. Mange trofaste har ikke lyst på å gå fra borde før kampen er over. Andre har alt planer om eksodus siden biskopenes og rådsstrukturenes beslutninger synes umulige å tilbakekalle eller sjalte ut.

Hvilke råd skal vi følge på veien videre? Troende mennesker vil nå ha en stor oppgave foran seg: å tale med hverandre og lytte etter Guds råd (Mal 3,16).

Jon Kvalbein.

Dagen 28. nov. -97.

Tre norske biskoper går inn for at det innføres en kirkelig forbønns- og velsignelseshandling for homofile par. Av hensyn til kirkens orden vil de ikke gjennomføre dette i sine bispedømmer nå. Til gjengjeld har de sju andre biskopene gitt de tre full frihet til fortsatt å arbeide for sitt syn innenfor kirken. De tre har fått vite at deres syn ikke regnes som. vranglære, og at det ikke truer kirkens enhet. Alle biskopene er enige om at det er viktig at "det blir vist respekt for meningsforskjellene som finnes". Ingen biskop har i bispeuttalelsen gitt uttrykk for at homoseksuelt samliv er synd. Og uttalelsen har åpnet for at homofilt samlevende kan tilsettes i stillinger som har forkynnende, undervisende og liturgiske funksjoner, og at de kan ha lederoppgaver og tillitsverv i kirken.

La oss ta utgangspunkt i forslaget om å gi homofile par en kirkelig velsignelse. I 3.Mos 26 leser vi at Gud vil velsigne dem som holder hans bud. Samtidig lyder en kraftig dom over alle som ikke "holder alle disse bud" (v. 14). De som forakter Guds forskrifter, skal rammes av Guds straff.

Guds velsignelse er tilsagn om Guds nådige nærvær og hans velbehag. Da Martin Luther innførte den aronittiske velsignelse i gudstjenesten, ga han uttrykk for at velsignelse ikke bare er en ordvelsignelse, der et menneske ønsker et annet menneske noe godt. Nei, det er en velsignelse i hanling, der ordene medførerr det som ordene sier. Velsignelsen meddeler Guds velbehag. Guds største velsignelse er frelsen i Jesus Kristus, som gir oss del i "all åndelig velsignelse i himmelen" (Ef 1:3).

Når en ser hva Bibelen legger i velsignelsen, er det direkte Guds-opprør å nedbe velsignelse over et homofilt samliv. For homoseksuelle handlinger er i Skriften beskrevet som et tydelig frafallstegn (Rom 1). De er symptom på et liv der Guds sannhet er byttet med løgn og der skapningen dyrkes framfor Skaperen (v. 25). Guds dom rammer ikke bare dem som gjør slikt selv, men også dem som holder med dem som gjør det (v. 32). 1Kor 6:9-10 stadfester at de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, ikke skal arve Guds rike.

Hvis ikke homoseksuelt samliv er synd, hva er da synd? Hvis ikke Bibelen taler klart om dette, hva taler den da klart om? Vi ser at de som går inn for å velsigne hmofile par, går inn for at kirken skal velsigne - dvs offentlig nedbe og tilsi Guds velbehag over - et forhold som strider mot Guds bud, og dermed rammes av Guds straff, ja, som leder til evig fortapelse. Finnes det mer alvorlig vranglære enn å villede mennesker slik at de går fortapt? Går det an for en kirke å falle dypere enn å lyse velsignelse over et liv som Gud forbanner?

Nå har alle norske biskoper gitt tre biskoper grønt lys for å kjempe for en slik velsignelsesordning. Hvorfor? Fordi "Bispemøtet er opptatt av at det må utvikles et godt samtaleklima og inkluderende holdninger i kirken når det gjelder spørsmålet om homofiles delaktighet i kirkens liv". Men dersom et godt samtaleklima utvisker forskjellen mellom sannhet og løgn, er det i seg selv forførende. Vår bibel oppmuntrer ikke til "inkluderende holdninger" overfor dem som forvirrer og forvrenger Kristi evangelium. "Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!" (Gal 1:8). "De som fører falsk lære skal man vende seg fra" (Rom 16:17).

Hva er skjedd i Den norske kirke? Sannheten er ofret til fordel for et godt samtaleklima! Guds bud og ord er ofret på pluralismens alter. TOLERANSEN som inkluderer både sannhet og løgn er blitt en gudserstatning. For en avgudsdyrkelse! Fordi de sju legitimerer de tres engasjement for å velsigne det som Gud forkaster, fører også de folk vill. De som reduserer vranglære som leder til fortapelse til "meningsforskjeller", er selv vranglærere. Nå har et enstemmig kirkemøte gjort nettopp dette, idet det uttaler: "Kirkemøtet erkjenner at det er ulike syn i kirken på dette spørsmålet, og ber om at det blir utvist respekt for meningsforskjeller".

Der Skriften ikke lenger blir overordnet norm, står det bare menneskemeninger tilbake. Og en kirke som bare forholder seg til menneskemeninger, har lagt seg flat for folkeopinionen. Den lyder mennesker mer enn Gud. Den er ikke i stand til å si det Guds ord sier. Den har fjernet seg fullstendig fra den nytestamentlige menighet, den som er kalt Guds folk, de som er helliget i Kristus, de som kjemper imot synden og løgnen, den levende menighet som er Sannhetens støtte og grunnvoll (1Tim 3:15). Nei, bispemøte og kirkemøte - vi kan ikke vise vranglæren "respekt"!

Bispemøtet og Kirkemøtet 1997 har tilført Den norske kirke løgnkirkens kjennetegn. Det er dette som har skapt dyp fortvilelse blant dem som er glad i sin bibel. Vi blir nå stilt på valg: Skal vi rette oss etter biskopene og Kirkemøtet, - eller skal vi følge Guds Ord?

En bør ikke gi biskipene medhold dersom de tar feil eller mener noe som er strid med Guds kanoniske skrifter, leser vi i Augustana 28. Vår evangelisk-lutherske bekjennelse viser til Ordet som overordnet autoritet. La oss holde fast ved alt som Gud har åpenbart oss i Den hellige skrift.

Mer enn noen gang er det viktig at vi samles til egne møter i foreninger og bedehus. La oss bygge egne åndelige samfunn i kirken, men uavhengig av kirkens embeter og kirkelige råd. Unngå organisatorisk samarbeid med kirkelige strukturer. I et frivillig lekmannsarbeid på Skriftens grunn kan vi velge ledere og forkynnere som helt og fullt vil stå på Skriftens grunn og ta det oppgjøret med vranglæren som tiden krever. I et organisatorisk samarbeide med kirkelige organer blir dette ikke mulig. Erfaringene fra "Samarbeidsråd for Menighet og Misjon" viser dette.

Den norske kirke er i stor nød. La oss vise bibeltro prester som nå vitner mot vranglæren, at de har vår fulle støtte. Og la oss ikke miste motet, men fortsette å forkynne til vekkelse, omvendelse og nytt liv. Den norske kirke er en. viktig misjonsmark. Den trenger et bibelsk vitnesbyrd.

Anonym.

VL 24. nov. -97.

Sjølv er eg ein av dei skjulte homofile i kyrkja, men i motsetning til Åpen Kirkegruppe for homofile, meiner eg at det strider klårt mot Guds vilje at to av same kjønn skal leva saman i noko som liknar eit ekteskap. Dette er hån mot både ekteskapet og skaparordninga.

Eg skulle også ynskja at eg kunne få leva ut dei innerste lengslene og kjenslene mine, men skal eg ta Bibelen på alvor, er ikkje det rett.

Du, kor eg har leita og lese, bedt og gråte, men eg kjem ikkje lenger enn at dersom eg vil leva som ein kristen, kan eg ikkje leva med ein av same kjønn. For å seia med Josef då han vart freista: "Korleis kunne eg gjera så stygg ei gjerning og synde mot Gud?"

Difor kjenner eg meg heilt fortvila når organiserte homofile talar som om dei representerer alle homofile i kyrkja. Det gjer dei slett ikkje! Eg ser det som djupt tragisk at ei lita gruppe organiserte homofile har fått slik gjennomslag i kyrkje og samfunnsliv som dei har.

Deira oppførsel på Kyrkjemøtet kallar eg eit ran! Eg kunne også ha reist til Kyrkjemøtet og fortalt og gråte om livet mitt - om kamp, tunge stunder, depresjon, sjølvmordstankar, sakn og einsemd.

Men kva så? Dette er vel ikkje noko teologisk argument for å setja Guds Ord til side? Det går då ikkje an å berre seia at sidan det er så vanskeleg å leva som homofil, dette er påført dei uforskyldt, og så er det dette med sjølvmord då, så då får dei berre få lov då.

Det er mange andre som også er ramma av konsekvensane av syndefallet, for det er jo det dette dreier seg om. Fylgjene av syndefallet er me alle ramma av på ulike måtar. Ein løyser ikkje noko som er vondt og vanskeleg for ei gruppe med å setja Guds Ord til side - med eit fleirtalsvedtak!

Det er dette som er signalet Kyrkjemøtet sender ut med vedtaket, der det heiter:

"… slike saker kan arte seg forskjellig ut fra de lokale forhold, og at spørsmålet om tillit og enhet eller en mulig splittelse i de respektive miljøer kan bedømmes ulikt fra sted til sted."

Kva slag vegleiing er dette? Kva signal er dette til unge homofile som vil leva etter Guds vilje? Korleis kan dei som er sette til å vera åndelege vegleiarar tala så uklart om noko som ligg så ope i dagen?

Det ser ut til at mindretalet av biskopane har nøytralisert resten slik at dei er basta og bundne, og kan ikkje lenger med autoritet seia at dei som lever med ein av same kjønn, lever i synd. For korleis kan dei seia at dette er synd når det samstundes kan tillatast at dei som lever slik, kan få arbeid i Guds kyrkje? Det synest viktigare å halda på einskapen i kyrkja enn å tala som Guds ord.

Som homofil kjenner eg meg sviken! Eg kan ikkje snakka for andre enn meg sjølv men eg er viss på at det er mange som meg i kyrkja. Eg trur til og med at me er mange gonger fleire enn dei i Åpen Kirkegruppe. Dei har nett hatt ein kampanje for å få homofile til å "stå fram" Kvifor skulle eg no det?

Eg identifiserer meg slett ikkje med nokon av dei homofile som uttalar seg i media. Dei forsvarar jo berre retten til homofilt samliv. Kvifor skulle eg forkynna kva grunnen er til at eg lever einsleg? Det er då mange andre som også lever einsleg, og mange ulike grunnar til det. Det at eg er homofil, er slett ikkje vesentleg for meg - eg har andre sider som er mykje viktigare og meir spennande!

Difor ser eg ingen grunn til å "stå fram". Då er det heller ikkje naturleg å organisera seg, eller lett å gje lyd frå seg offentleg. Det er dette eit forsøk på då, med ynskje om forståing for å vilja vera

anonym

Vi - noen av de åpne homofile.

VL 02. des. -97.

På Kirkemøtet i Trondheim, hvor vi fikk anledning til å være til stede og snakke med delegatene, opplevde vi at "homofili-saken" ble tatt på alvor. Man lyttet til hverandre. Alle syn kom til uttrykk, og en viste vilje til å ta debatten seriøst. Vi skulle ønske at alle menigheter hadde mulighet til å jobbe så grundig med saken som Kirkemøtets delegater gjorde. Gjennom dette får en se at verken bibeltolkning, historieforståelse eller psykologi kan gi oss enkle svar.

Vi legger ikke skjul på at vi arbeider for større åpenhet, aksept av lesbisk og homofilt samliv, og forståelse for ulike bibeltolkninger. Det er imidlertid viktig for oss at alle kan få anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter. Det å være uenig behøver ikke å bety at vi ikke respekterer alvorlige valg. Vi håper at kristne lesbiske og homofile som ønsker å leve enslig, også kan finne et fellesskap i Åpen Kirkegruppe.

Det å leve åpent er også et alvorlig valg. Det er av avgjørende betydning at en kan diskutere saklig og grundig sammen. Derfor har vi sett det som viktig fra Åpen Kirkegruppes side å være med også i den teologiske debatten, slik vi var det da vi leverte en høringsuttalelse på biskopenes dokument om "Kirkens enhet og troens fundamenter".

Hvilke signaler gis det når kirken åpner for "lokale tilpasninger" i homofilispørsmålet? Vi ser dette som en mulighet for unge til å se at det finnes om et verdig liv for lesbiske og homofile også i kirken. Vi ønsker å rette fokus på at det finnes ulike måter å lese Bibelen på - uten å gå på bekostning av tanken om at vi der møter Guds ord. Ønsket om forpliktende samliv mellom to av samme kjønn kan vi ikke se innebærer en "hån mot ekteskapet og skaperordningene".

Åpen Kirkegruppe ønsker åpenhet. Å leve åpent gir bedre livskvalitet. Å leve åpent gir større ærlighet i møte med vår Gud. Å leve åpent gir oss mulighet til å møte hverandres synspunkter ansikt til ansikt.

Kirken etter Kirkemøtet.

VL 27. nov. -97.

Det ble nemlig gjort et vedtak som har store følger for kirken, langt ut over det deltakerne som støttet det, synes å ha oppfattet. Helt ut er det vel ingen som kan se de langsiktige følger for kirken og samholdet i den. Det er likevel viktig å peke på noe av det vi i dag kan se blir følgene av vedtaket i tiden som kommer. Bare slik kan vi være i stand til å møte det vi snart vil stå overfor. Vedtaket bygger på Bispemøtets uttalelse fra i høst om at det skal være felles ordninger i kirken som innebærer at homofilt samboende ikke kan være i vigslede stillinger, altså som prester, kateketer og diakoner. Denne enighet ble oppnådd gjennom et kompromiss der homofilispørsmålet nærmest ble nedskrevet til et adiaforon, og der det ble sagt at de som representerte mindretallet fritt kan virke for et annet syn på homofilt samliv og for å forandre ordningene som de enstemmig hadde sluttet seg til. Dette ble av mindretallet beskrevet som et skritt i riktig retning.

Med et slikt utgangspunkt kunne en ikke vente så mye fra Kirkemøtet. Men det gikk verre enn vi kunne vente. Rett nok ble det slått fast at homofilt samboende ikke skal inneha såkalt vigslede stillinger. Men så åpner vedtaket for muligheten til å ha homofilt samboende i ikke-vigslede stillinger, og det vurdert ut fra lokale forhold. Dette er både teologiske og juridisk inkonsekvent. Det ble da også innrømmet. Egentlig er det meningsløst, og det vil føre til full uorden rundt om i menighetene. Det alvorlige er at en på denne måten har ført de problemene som Kirkemøtet ikke har klart å takle, ut i menighetsrådene. Her skal de sitte å vurdere om de kan tilsette homofilt samboende ut fra de lokale forhold! Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilket press de da vil bli utsatt for fra de homofiles organisasjoner, lokalpolitikere og lokale medier.

Det må være klart at det her ikke bare er tale om stillinger som organister, kirketjenere og gravere. Vedtaket innebærer at det åpnes for homofilt samboende som barne- og ungdomssekretærer, dirigenter for ungdomskor og som førskolepersonell. Dette er stillinger som kan være vel så viktige som de vigslede stillingene når det gjelder å formidle det kristne budskap om tro og liv til de som er mest åpne for å bli veiledet om hva som er rett og galt. Kirkemøtet har rett og slett gjort et vedtak som åpner for at personer som i sitt liv viser at homofilt samliv er rett, får komme i nøkkelposisjoner når det gjelder å påvirke barn og unge. Har Kirkemøtets delegater vært klar over det? I tilfelle er det skremmende.

Det er også grunn til å spørre om en har tenkt gjennom hva dette vedtaket innebærer når det gjeldet heterofilt samboende i kirkelige stillinger. Når en har åpnet for homofilt samboende i slike stillinger, vil det være rart om en ikke åpner for heterofile som bor sammen uten å være gift. Dersom en ikke gjør det, vil det jo bety at en åpner for homofile og sier nei til heterofile. Det blir ikke lett å forklare! Betyr det at en vil forlange at homofilt samboende må inngå partnerskap for å få kirkelige stillinger? I tilfelle sier en med det noe som en til nå ikke har villet si, nemlig at partnerskap kan sidestilles med ekteskap! Det er også talende at den reservasjon som Kirkemøtet har uttalt når det gjelder homofilt samboende i vigslede stillinger, er i full gang med å bli undergravd. Få dager etter at vedtaket ble gjort, stod biskopen i Hamar fram og sa at hun ikke vil avskjedige en homofilt samboende prest som har hatt permisjon med tanke på å avvente Kirkemøtets vedtak! Vi har sett at det både fra politisk og kirkelig hold er blitt satt inn kraftig press for å hindre at reservasjonen fra Kirkemøtet skal bli respektert. Hva er da igjen?

Det som er igjen er noen ord om at prosessen med samtaler om homofili skal fortsette. Hva vil en nå med det? Slik denne prosessen til nå har foregått, har de som står for det bibelske syn kompromisset hele veien. Det siste kompromisset som kom på Kirkemøtet, har lagt et løp der det snart er fritt fram for homofilt samboende i alle stillinger i kirken. Den dialogen som en ønsker, skal tydelig nok ha som virkning å fjerne all motstand mot homofilt samliv. Det er nemlig ikke så lett å se at en er opptatt en ekte dialog fra liberalt hold, når en ser hvilke metoder som brukes for å påvirke opinionen.

Det er tragisk å se hva denne kompromisslinjen har ført til i kirken. I et etisk spørsmål der Guds ord taler klart, har en hele tiden gitt etter for press og gitt stadig mer konsesjon til et ubibelsk syn. Dette har fratatt kirken mulighet til å gi klar bibelsk veiledning. Det har ført til at en svikter de homofile som ønsker hjelp til å leve etter Guds ord, og det har gjort at en har latt kirken ligge åpen for alle slags mennesketanker om hva som er rett på dette området Og det skjer på et område som handler om hva som er synd, og derfor om hva en trenger Guds nåde til for å bli frelst.

Det er mange som lider under det som nå har skjedd, og det er mange som spør om de fortsatt kan stå i en kirke som er kommet så ut å kjøre. Det gjelder både prester og lekfolk, og det gjelder i stor grad mennesker som har stått aktivt og sentralt i kirkens arbeid både i misjonsforeninger og i lokale menigheter. Dette viser at det snart må skje noe som hos disse kan skape ny tro på at vår kirke kan gjenvinne myndighet og frimodighet til å tale som Guds ord.

Skal det skje, må den nåværende samtaleprosessen opphøre. Uansett hvor lenge vi snakket sammen, kan vi ikke komme unna at Guds ord avviser homofilt samliv. Videre må vi som kirke komme på offensiven når det gjelder å gi hjelp til dem med homofil orientering som ønsker å leve etter Guds ord og som vil arbeide med sin legning. Et slik arbeid er i gang flere steder i det stille, og det vil om ikke lenge bli etablert et tverrkirkelig nettverk for å fremme slike tiltak.

Midt i alt dette må vi håpe på og be om at kirkens lederskap kan få den ut av det blindspor som kirken nå er kommet i, slik at den fortsatt kan være et redskap i Guds hånd, han som har gitt oss sitt ord for at vi skal tro det og leve etter det.

Hva vil Skaaheim?

VL 02. des. -97.

A.S. kan fortelle oss at KM-deltakerne ikke har oppfattet hva vi selv har vedtatt. Han mener også å vite hva følgene av vedtaket blir. Og de er de verst tenkelige. Han avfeier i realiteten hele KM-vedtaket, og får seg til å skrive at det eneste som står igjen er "noen ord om at prosessen med samtaler om homofili skal fortsette." Han proklamerer bombastisk at denne samtalen må opphøre. Men selv har han levert to av de lengste innleggene i V.L. i høst om akkurat denne saken, samtidig som han i et tidligere innlegg har fortalt oss at KM er altfor opptatt av homofilispørsmålet. A.S. presterer også en logikk om KMs syn på ekteskap, samboerskap og partnerskap som det ikke er dekning for, og som viser at han ikke kan ha fått med seg hva KM og Bispemøtet har sagt om disse spørsmålene. Mon tro om A.S. selv forstår hva konsekvensen kan bli av en slik uansvarlig og fordreid omtale av KM-vedtaket?

"Det gikk verre enn vi kunne vente", er A.S. sin kommentar til KM-vedtak. Jeg vet ikke hva A.S. hadde ventet. Men det KM nå faktisk har gjort, er for det første å fastslå at kirken har ett offisielt læresyn i homofilispørsmålet, som det forventes at alle i kirken må forholde seg til i praksis. En viktig premiss for vedtaket er Bispemøtets uttalelse om at spørsmålet om homofilt samliv er et lærespørsmål som berører viktige grunnlagsproblemer av dogmatisk art. For det andre har KM sagt at personer som lever i homofilt samliv ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon eller kateket Dette omtaler A.S. som en "reservasjon", og avfeier vedtaket med en påstand om at det er undergravd gjennom en avgjørelse i Siri Sunde-saken som ennå ikke er tatt! Videre overser han fullstendig at KM har som klart uttalt forutsetning at KMs vedtak blir lagt til grunn for forvaltningsorganenes tilsettingspraksis og for biskopenes embetsutøvelse, noe for øvrig biskopene gjennom sin uttalelse tidligere i høst har forpliktet seg til.

Når det for det andre gjelder øvrige stillinger med tilsvarende funksjoner, kan KM bare gi en anbefaling, og KM har anbefalt at det samme hovedsynspunktet legges til grunn. Dette faktum betyr åpenbart ikke noe for A.S., idet han fokuserer ensidig på bispemøtesitatet om de såkalte "lokale forhold". På denne måten bidrar han til å trekke oppmerksomheten vekk fra det som er vedtakets hovedinnhold. Hva ønsker Skaaheim å oppnå med det?

Bispemøte-uttalelsen om de "lokale forhold" som gjentas i KM-vedtaket, er en beskrivelse av en faktisk situasjon i kirken. Vi vet at det i menighetene, sannsynligvis også i Indremisjonen, finnes folk som ikke deler kirkens offisielle syn i homofilispørsmålet. Det problemet A.S. påstår KM har ført ut i menighetene, er der allerede. Konflikten i dette spørsmålet er ikke skapt av noe kirkemøte. Det var nettopp derfor det ble en KM-sak. Konflikten kan heller ikke løses ved noe KM-vedtak alene, slik mange åpenbart synes å tro.

Hvorvidt det skal tilsettes personer som lever i homofilt samliv i stillinger som for eksempel kirketjener eller kordirigent i en lokalmenighet, avgjøres ikke av KM, men av de styrende organer på lokalplanet Det vil sikkert enkelte steder bli presset på for å få tilsatt homofilt samlevende i slike stillinger. De styrende organer har gjennom KM-vedtaket fått klar ryggdekning for å stå imot et slikt press og si nei til slike tilsettinger. Personlig er jeg svært glad for at vi oppnådde dette på Kirkemøtet.

Hvis det ikke finnes noen som helst motstand mot slike ansettelser lokalt, ja, da kan verken KM-vedtak eller proklamasjoner fra A.S. eller andre hindre det, slik vår kirkeordning nå en gang er. Derfor representerer dette en stor utfordring til det nivået i kirken som saken først og fremst gjelder og hvor den mer enn noe annet sted blir avgjort, nemlig lokalplanet i kirken. For en organisasjon som Indremisjonsselskapet som skulle være opptatt av idealet om et "myndig lekfolk", burde dette mane til å ta ansvar og engasjere seg, slik at det A.S. beskriver som en nærmest uavvendelig utvikling, nettopp ikke skjer.

Hva Skaaheim vil.

VL 04. des. -97.

Vi står jo for det samme syn i homofilispørsmålet og burde stå sammen i kampen mot den utglidning som nå skjer i vår kirke. Det er strategien i denne kampen vi er uenig om, og den må kunne drøftes uten beskyldninger om fordreining, sviktende logikk og bombastiske uttalelser.

OE ironiserer over at jeg har sagt at Kirkemøtet (KM) er alt for opptatt med homofilispørsmålet, samtidig som jeg har levert to av de lengste innleggene i VL om saken. Dette opplever jeg usaklig. De to siste kirkemøtene har vært sterkt preget av homofilispørsmålet, likeså de siste bispemøtene. Videre ble det fra forrige KM lagt opp til en drøfting av saken i alle menighetene gjennom de to siste årene, noe som aldri har skjedd når det gjelder andre lærespørsmål. Da er mine to artikler lite, særlig når mitt anliggende er å advare mot en utvikling der dette temaet kommer på kirkens dagsorden i det uendelige. Jeg mener det er dette både Bispemøtets (BM) og KMs vedtak vil føre til.

Jeg kan forsikre OE om at jeg har fått med meg hva både KM og BM har sagt om ekteskap, samboerskap og partnerskap. Det jeg påpeker er at om en gir åpning for å ansette homofilt samboende i kirkelige stillinger, noe KM gjør, må det få følger for heterofilt samboende. Forlanger en at homofilt samboende i kirkelige stillinger skal inngå partnerskap, vil det føre til at en likestiller partnerskap og ekteskap. Det er ikke noe feil ved en slik logikk, og dette er ikke noen fordreining av KMs vedtak, slik OE hevder.

Når jeg skriver at det på KM gikk verre en ventet, mener jeg med det at jeg hadde trodd at forrige KM-vedtak i saken ville ha som konsekvens at en ikke åpnet for å ansette homofilt samboende i kirkelige stillinger, og i alle fall ikke ut fra hva som kunne aksepteres ut fra lokale forhold. Jeg ser at BMs vedtak åpner for dette, men jeg hadde ikke ventet at KM ville sette dette ut i praksis med alle de følger dette får.

Jeg har ikke sagt at KMs nei til homofilt samboende i vigslede stillinger, undergraves av et vedtak i Siri Sunde-saken som ennå ikke er tatt, slik OE skriver. Jeg viser til forhåndsuttalelser i saken fra dem som ønsker forandring, og som viser at en jobber for at hun ikke skal sies opp. Videre viser jeg til at presset her kommer fra både kirkelig og politiske hold.

Jeg er selvsagt klar over at KM har som forutsetning at vedtaket legges til grunn for forvaltningsorganenes tilsettingspraksis og biskopenes embetsutøvelse noe som biskopene ut fra sitt vedtak har forpliktet seg til. Med det vedtaket inneholder også en enighet om at de som her vil ha forandringer fritt kan bruke sin posisjon som biskoper til å forkynne og arbeide for et annet syn. Det ble klart demonstrert på KM. En forutsetning for vedtaket er altså at en kan arbeide for å forandre det ut fra den posisjon biskopene har.

Selvsagt kunne jeg ha påpekt i min artikkel at KM anbefaler at de samme kriterier som en har ved ansettelser i vigslede stillinger, også brukes angående ikke-vigslede stillinger som har forkynnende, veiledende og liturgiske funksjoner. Jeg er likevel ikke sikker på at min kritikk av vedtaket dermed ville blitt svakere. Det ville nemlig ennå klarere vise det inkonsekvente i vedtaket, når en så i neste omgang gir mulighet for å ansette homofilt samboende i slike stillinger. Tross all den gode vilje som vedtaket er preget av, er det her det tragiske skjer, og det er her angrepet vil settes inn fra dem som vil forandre kirkens syn og praksis. Bare ett eksempel på hva vi kan vente oss: Formannskapet i Nesodden har inngått en avtale med det nye kirkelige fellesrådet om støtte til kirkelige tjenester, og har enstemmig vedtatt som forutsetning at en ved ansettelser ikke på noen måte må "diskriminere personer som lever i lovlig fellesskap, så som homofile, lesbiske og vanlige samboende". Her kan de med rette vise til KMs vedtak, i alle fall når det gjelder ansettelse i ikke-vigslede stillinger, selv om anbefalingen ellers er en annen. Det i vedtaket som har med hensynet til de lokale forhold å gjøre, mener OE er en beskrivelse av den faktiske situasjonen i kirken, nemlig at det er to syn på homofilt samliv. Han viser til at det også i Indremisjonen kan finnes folk som ikke deler det offisielle syn vi har. Nei, det kan tenkes at det mellom våre 60 000 medlemmer er noen slike. Forskjellen er bare at vi i lederskapet ikke åpner for en praksis som bryter med vårt syn. For selv om det er to syn i kirken, er det bare ett syn i Bibelen, og det ønsker vi helt ut å ta følgene av.

Jeg er selvsagt klar over at KM bare kan gi råd, angående tilsetting i ikke-vigslede stillinger. Men desto viktigere er det at rådene er klare, og kan gi skikkelig ryggdekning. I motsetning til OE mener jeg at KM ikke gir en skikkelig ryggdekning for tilsettingsorganer som blir utsatt for press fra dem som ønsker forandring. OE skriver at vi i Indremisjonen som skulle være opptatt av idealet om "det myndige legfolk", burde mane til å ta ansvar og engasjere seg slik at den utvikling jeg beskriver, ikke skjer. Det gjør vi da sannelig også, og OE vet godt at indremisjonsfolk mange steder utgjør kjernen i menighetene og tar ansvar. Men KM vedtaket har ikke gjort dette lettere for dem. Det får vi mange eksempler på for tiden. Noen gir opp, og melder seg ut av kirken.

Jeg skrev innledningsvis at uenigheten mellom oss går på hva som skal være strategien i kampen for et bibelsk syn. Jeg mener at strategien til nå stort sett har vært feilslått. En har hele tiden kompromisset, og dermed er det de som vil ha forandring, som har føringen. Deres strategi er åpenbar og direkte uttalt. Berge Furre skrev i Aftenposten rett før KM at BMs vedtak var et skritt i riktig retning, og han håpet at KM ville ta neste skritt. Det gjorde KM. Rosemarie Køhn har uttalt at en her må være villig til a ta ett skritt av gangen, og det har de fått lov til. Sigurd Osberg uttalte etter at vedtaket ble gjort, at dette var det beste for de homofile. Nå begynner kampen om vedtaket. Jakob Jervell har sagt at det er meningsløst og inkonsekvent og må forandres. Det er jeg enig med han i, men det må skje i motsatt retning av det han vil.

OE spør om hva Skaaheim vil. Jeg vil at både BMs og KMs vedtak blir omgjort, slik at det gir klar veiledning ut fra Guds ord og legger helt ut opptil en praksis i kirken som er i tråd med dette. Bare slik kan denne kampen for troskap mot Guds ord vinnes. Bare slik kan Kirken komme i posisjon til å hjelpe dem med homofil orientering som ønsker hjelp i tråd med Guds vilje, og bare slik kan kirken legge bak seg en prosess som har tatt altfor mye tid og krefter.

Begivenhetenes dumpe trykk.

VL 02. des. -97.

Det unøyaktige saksforhold er at Follestad opptrådte bare som tekstleser i vigselsseremonien. Nestlederen i en kamporganisasjon for homofile samboeres rett til vigslet kirkelig tjeneste, deltok ikke bare som tekstleser, men som medordinator side ved side med biskopen under selve håndspåleggelsen. (Mørenytt 18/11 1997) Ordinandens preken over en tekst som inkluderte Luk17,29, gjengis videre som en flammende appell for homofiles rettigheter i kirken. På forespørsel fra en journalist kommenterer Bondevik vigslingsgudstjenesten med å si at han finner det uproblematisk å ordinere en prest sammen med en representant for Åpen Kirkegruppe, ettersom han stadig står fast på Kirkemøtets vedtak.

Når Vårt Land karakteriserer min reaksjon på hendelsen som "opprørt", er karakteristikken feilaktig såvidt man skulle mene at jeg er emosjonelt eksaltert. Faktisk ser jeg på ordinasjonen i Ørsta som en naturlig konsekvens av kirkeledelsens behandling av homofilispørsmålet. I stedet for å gi etisk veiledning på basis av Skriften, har man snekret sammen et kirkepolitisk sammensurium der felles ordninger skal tildekke en faktisk kirkesplittelse. Og den etiske prinsippløshet fører til at Kirkemøtet sågar vedtok å omgjøre ansettelsen av homofilt samboende i kirkelig stilling til et kultursosiologisk spørsmål om tilpasning av seksual- og familielivet til lokale forhold. Slik Kirkemøtet gjorde sitt vedtak, er det knapt å opprømmes over at en symbolfigur fra Åpen Kirkegruppe deltar som medordinator i en prestevigsel, men det er kanskje overraskende at nettopp Møre bispedømme skulle bli først ut med det nye lokalbetingede familieideal.

Heller ikke Bondeviks opptreden i Ørsta gjør meg "opprørt". Biskopens evne til helomvending i betente kirkelige spørsmål har vi allerede fått demonstrert i hans syn på kvinneprester og på Porvoo-avtalen. Ikke desto mindre stusser jeg når Bondevik etter ordinasjonen den 16/11 bedyrer overfor pressen at han med dette "ikkje er på glid i homofilisaka". I lys av ordinasjonen som Bondevik foretok med medordinatoren fra Åpen Kirkegruppe, avsverger biskopen dermed enhver sammenheng mellom hva han gjorde for alteret og det han mener på kammerset. Denne tvetydighet må man snart kunne regne med blir avklart under begivenhetenes dumpe trykk.

Debatten om homofili.

VL 04. des. -97.

1. Jeg har ikke endret syn i spørsmålet om homofilt samliv. Etter min oppfatning lar ikke et slikt samliv seg forene med bibelsk etikk. At jeg fremdeles mener dette, går tydelig fram av den utredning jeg var med på å utarbeide til Bispemøtet i høst, og jeg nevnte det også i debatten på Kirkemøtet i november. Dessuten har jeg gjentatt det i mediene. Derfor er det ingen grunn til å tvile på hvor jeg står. Jeg har likevel, i likhet med mange andre, lært å forstå mine meningsmotstandere bedre enn før. Det har likevel ikke rokket meg i min oppfatning, men det har forhåpentligvis ført til en mer saklig debattform.

2. Flemestad nevner en ordinasjon i november og jeg skal forklare noe av det som hendte. Vanligvis får ordinanden velge ut en håndspålegger ved slike anledninger. Vedkommende som ble foreslått er åpent homofil og medlem av Åpen Kirkegruppe, men jeg fikk forsikringer om at han ikke levde i noe samboer- eller partnerskapsforhold. Dermed godkjente jeg forslaget. Det burde være enighet om at ingen skal utelukkes på grunn av sin legning.

3. Jeg foretar ingen forhåndssensur av prekenen som den nye prest holder ved slike anledninger. At homofiles plass i kirken ble nevnt, lå ikke nær ut fra det som var dagens tekst, og det kom like overraskende på meg som på andre. Under utdelingen av ordinasjonsbrevet på kirkekaffen etterpå, minnet jeg om at det ikke er private meninger, men Guds Ord som skal lyde på prekestolen.

4. I den videre debatt tror jeg det er viktig at vi roer oss ned og tar oss tid til å sette oss inn i det som virkelig står i de vedtak som er fattet i høst. I samme avis, (2. desember) har Oddbjørn Evenshaug en oppklaring om dette som bør leses med ettertanke av alle debattanter.

5. Til slutt: Flemestad trekker i sitt innlegg inn Porvoo-avtalen og påstår at jeg bar endret syn på den. Det stemmer overhodet ikke. Både under høringsrunden og under Kirkemøtets behandling anførte jeg at dokumentet har åpenbare svakheter, men at det ikke er til hinder for at vi kan undertegne den. Det samme står for øvrig i Kirkemøtets protokoll som et nokså vanlig synspunkt. Det samme mener jeg fremdeles.

Kirkeenhet og lærepluralisme.

Dagen 04. des. -97.

Men farligere enn ytre press og forfølgelse var den indre splittelse. Et interessant dokument i så måte er 1. Klemens brev fra år 96 til menigheten i Korint. Hovedtemaer i brevet er etikk og kirkeordning. Men fremfor alt dreier det seg om "den vanhellige splittelsen" og hvordan den kan overvinnes. Splittelse er farlig, ikke bare for de menigheter som. rammes, men for hele kirken. Dessuten er den et dårlig eksempel for de utenforstående. Saken er den at Kristus bare har en Kirke (Matt 16,16ff; 1Kor 12,13; Ef 4,3ff). Reformatorene la da også vekt på dette moment: "Like ens lærer de at det alltid vil vedbli å være en hellig kirke. Men kirken er helliges. forsamling, i hvilken evangeliet blir forkynt rent og sakramentene blir rett forvaltet" (CA 7). Den er ikke partikulærkirke, hvis noen skulle tro det (CA 21). Nei, den er Jesu Kristi kirke, den "hellige katolske (alminnelige) og apostoliske kirke". Og den finnes "in aller welt" (i hele verden), som Luther uttrykte det; nemlig der hvor den Kristustroende og bekjennende menighet samles om ord og sakramenter. Det er denne kirkes enhet biskoper og prester alltid må ha for øye. Det var nok ingen tilfeldighet at Luther valgte Apg 20,28ff som tekst da han ordinerte den første evangeliske biskop, Nicolaaus von Amsdorf i Naumburg (1542): "Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod".

I dag må vi dessverre konstatere at vår kirke er splittet fra øverst til nederst. Splittelsen har skapt sorg og fortvilelse blant mange prester rundt omkring i mange menigheter. Vel, har vi hatt kirkesplittende motsetninger i vår kirke før, men kirken har likevel overlevd som evangelisk luthersk bekjennelseskirke og folkekirke i dette land i vel 450 år. Om den forsatt skal gjøre det er høyst usikkert. Men en ting er sikkert: Åpner kirken for pluralisme i grunnleggende lærespørsmål, der Skriften er entydig, så er det slutt med enheten.

Når det så gjelder den aktuelle sak, homofilispørsmålet, må det derfor være helt på det rene at kirken ikke kan ha to slags lære og praksis. Både dogmatisk og sjelesørgerisk er det umulig.

Nå har Bispemøtets og Kirkemøtets flertall sagt at kirken ikke kan ha det. Men så sier noen biskoper som godtar ordningen, men ikke læren, at de forsatt vil arbeide for å endre kirkens praksis. Hvordan kan man da kreve lojalitet av prester som står for kirkens offisielle læresyn i denne sak? Nei, sånt kan man ikke si og mene hvis man virkelig tar splittelsen og dens konsekvenser for et tillitsfullt og normalt samarbeid i kirken på fullt alvor, og det er det forhåpentlig ikke grunn til å tvile på at man gjør. Selvsagt kan og skal det ikke forbys å føre seriøse, teologiske samtaler om saken, om man da mener å ha synspunkter, som enten er blitt misforstått eller utilstrekkelig belyst. Men det læresyn som vår kirke har gitt uttrykk for i denne sak, bør bli respektert av alle. Det er, etter mitt syn, absolutt nødvendig hvis tilliten skal gjenopprettes og enheten bevares. Man bør heller ikke overse at det er tegn i tiden som tyder på at forskjellige kirkers aksept for homofil praksis kan utvikle seg til et stort økumenisk problem, i tillegg til de indrekirkelige splittelser som allerede er et faktum.

S(k)amrøystes kyrkjemøte.

Dagen 26. nov. -97.

Det meste var samrøystes. Berre på to punkt kom dissens til syne. Det som undrar meg mest var ikkje at det såkalla kompromisset berre fekk 8 røyster mot seg, men at alle gjekk god for pkt. 2. Der heiter det "Kirkemøtet erkjenner at det er ulike syn i kirken på dette spørsmålet, og ber om at det blir utvist respekt for meningsforskjeller. Kirkemøtet sier seg glad for den dialog som pågår i kirken, og ser det som viktig at forholdene legges til rette for at denne dialog kan bli ført videre i større bredde".

Eg kjenner trong til å ropa elt rungande nei. Eit samrøystes kyrkjemøte oppmodar meg til å visa respekt for oppfatningar som held for rett det som etter Bibelens ord fører til fortaping (1Kor 6). Med brei pensel seier ein seg så "glad for den dialog som pågår", og vil jamvel ha større breidde på denne Eg spør kva for ein dialog, og eg spør kva ein legg i dialog. Det er i alle fall mykje av den dialogen som har gått føre seg, og som går føre seg om dette som eg langt frå kan seia meg glad for. Tvert imot fyller det meg med smerte og djup sorg, for Guds ord blir ikkje teke på alvor som autoritet.

Nei, eg kan ikkje vera lojal mot eit slikt vedtak, sjølv om både bispemøte og kyrkjemøte ber om det motsette! Hevda eg at eg vil det, ville eg hykla. Det ville ikkje gå lang tid før nokon med god grunn kunne skulda meg for å vera illojal. Eg undrar meg på korleis alle dei som gjekk god for dette vil oppfatta ordlyden. Samde vil dei neppe vera. Kva gagnar då ei slik formulering? No veit eg at mange ikkje har meint eller tolkar vedtaket, slik eg gir uttrykk for at det kan oppfattast. Men det hjelper så lite. Slik eg oppfattar det, kan det oppfattast. Slik vil det bli oppfatta av mange, og slik vil det bli brukt i framtida, av dei som går god for homofilt samliv. Alt som blir opplevd som respektlaust eller som er øydeleggjande for dialogen blir problematisk.

Kjære velmeinande medkristne - kva har de vore med på? Eg ser med angst fram mot dei konfliktar dette vedtaket kan føra meg og andre opp i. Og det var samrøystes! Eg vil heller kalla det skamrøystes.

Kyrkjemøtet erkjenner at det er ulike syn på homofilispørsmålet i kyrkja. Det gjer også Bispemøtet, og det gjer faktisk eg og. Det dei ikkje seier noko om, men som dei burde ha sagt noko om, er kor vidt ulike oppfatningar om spørsmålet kjem til uttrykk i Bibelen. Eg har faktisk til gode å sjå seriøs teologisk argumentasjon for det. Ein treng ikkje å kunna mykje teologi for å finna ut av kva Bibelen meiner om saka. Det held å kunna lesa inni boka. Så kan ein skilta med kor mykje teologisk kompetanse ein vil; det springande punktet blir om det kan og skal hentast rettleiing frå Bibelen i dette spørsmålet.

Kva meiner Kyrkjemøtet om det? Dei burde ha meint noko om det! Då hadde ein i alle høve hatt litt rettleiing å gi om grunnlaget dialogen burde førast på. Fordi dei ikkje har sagt noko om det, har eit samla kyrkjemøte svikta totalt - saman med Bispemøtet Kva er det som skjer når folk kjem saman i slike fora? Eg fattar det ikkje!

Bispemøtet har også sagt at dei ikkje vil definere dette spørsmålet som et punkt "kirkens tro står og faller med" kva dei no har meint med det? Men dei seier også at "Det berører sentrale ledd i Kirkens lære som bl.a. skriftforståelsen, skapertro og menneskesyn". Det er då endå godt at dette blir definert som sentrale ledd. Men kva del meiner om desse spørsmåla kan ein med god grunn spørja etter når ein ser dei slutningar dei dreg.

Forståinga av skrifta er altså sentralt. Og nett dette er det springande punktet. Det er i dette spørsmålet at kyrkja i nyare tid har spora totalt av. Vår kyrkje veit ikkje kva ho forstår med skriftautoritet Ein har over heile fjøla mist fotfeste i Guds ord som openberringsord. Dermed smuldrar Bibelen bort som Guds ord; gudsbiletet forvitrar og menneske blir ståande att som ein skapning utan guddommeleg forankring og verdi.

Eit postmodernistisk bibelsyn har totalt erobra arenaen utan at nokon synest å ha vilje eller evne til å ta eit oppgjer med det. I ein sum går det ut på at berre det i Bibelen har forpliktande autoritet som eg føler er rett for meg. Og kva som er rett for meg det blir i tillegg til mine kjensler avgjort av den rådande tenkemåte i tida. Det nyttar ikkje å forfekta standpunkt og tankar som media ikkje har toleranse for å vilja forstå. Å spørja etter kva Herren seier og Bibelen lærer er eigentleg meiningslaust.

Utan eit radikalt oppgjer med dette bibelsynet, kan kyrkja ikkje koma til rette med homofilispørsmålet - eller med andre spørsmål. Eg vågar den påstanden at dersom Bispemøtet hadde teke på alvor det som dei sjølv har - sagt om skriftforståinga, skapartrua og menneskesynet som "sentrale ledd i Kirkens lære", hadde ikkje homofilispørsmålet vore det problemet som det er for kyrkja.

Kyrkjemøtet og likskap for lova.

Dagen 01. des. -97.

Dette hindra ikkje kyrkjemøtet i 1997 å gå inn for å endra praksis. Eg har finlese dokumentet frå komite C som låg til grunn for vedtaket som vart gjort. Eg har leita fåfengt etter spor av teologisk grunngjeving for den endringa ein går god for. Det må altså finnast grunnar som veg meir enn teologiske. Det tek eg til etterretning, som det heiter.

Det har vore peika på at det ikkje dreier seg om ei generell opning av ikkje-vigsla stillingar for samlevande homofile. Men der tilhøva ligg til rette, og der det ikkje fører til alt for sterke reaksjonar i den lokale kyrkjelyden, kan gjerne både kateket, organist og klokkar - og dagleg leiar vera sambuande homofile. Eg er ikkje jurist, men etter dette synest det nokså håplaust å kunna nytta § 55a i arbeidsmiljølova som grunngjeving for ikkje å tilsetja ein praktiserande homofil. Det er eit grunnleggjande rettsprinsipp at det skal vera likskap for lova - ikkje innanfor soner (bispedøme) - men for alle norske borgarar. Det prinsippet er eg faktisk samd i.

Dersom det gjeld ein stilling der det ikkje er krav om vigsling, vil eg tru at kyrkjemøtet no har lagt til rette for at den første saka som måtte bli ført for retten, for diskriminering i kyrkja på grunn av sivil status eller seksuell legning, vil vera ei tapt sak.

Rettsvesenet kan sjølvsagt ikkje akseptere ei kyrkjeleg sondring mellom homosoner og homofrie soner. Det er ting som tyder på at mange delegatar reiste heim i den tru at dette var status. Er det ingen grenser for naivitet på kyrkjeleg grunn? Det kan like gjerne bli i Bjørgvin som i Hamar at me får dett fyrste kyrkjelege "homoteamet".

Det store vonbrotet i møte med det som kyrkjemøtet - og bispemøtet - har late etter seg, er likevel den Bibelfobien som dokumenta formeleg dampar av. Det har nok sine grunnar. For ein dialog som tek bibelmaterialet på alvor både når det gjeld denne konkrete saka og det som går på handsaming av vranglæreomgrepet, vil snart køyra seg fast. Dette kan ikkje kyrkja leve med utan at det ber galne vegen. Til slutt vil eg utfordra bispemøtet på eitt konkret punkt: "Bispemøtet er klar over at det finnes begrunnelser og standpunkter i denne sak som kan være i strid med Kirkens læregrunnlag ..." Det er ei nyttig opplysning, og det ville vera av stor interesse og starten på ein svært nyttig grenseoppgang dersom dei kunne konkretisere dette. Alt som kan skapa ei strime av lys i denne skodda er bra.

Homofile i kirken.

VL 26. nov. -97.

Spørsmålet om homofil praksis og homofilt samliv blir omtalt både i Det gamle og Det nye testamente. Guds ord taler klart om at det seksuelle samliv hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne. Homofilt samliv er i strid med skaperordningen slik Bibelen vitner om den, og slik den bekreftes i konkrete skriftord som 3Mos 18,22; Rom 1,26-27 og 1Kor 6,9-10. Når kristne ledere, slik tre av biskopene gjør, offentlig godkjenner seksuelt samliv mellom homofile, innebærer det et brudd med Kirkens normative grunnlag i Skriften. På grunn av det alvoret Skriften omtaler dette spørsmålet med, vil ulike syn i homofilispørsmålet vedrøre enheten mellom oss som kristne. Å hevde at homofilt samliv kan aksepteres i den kristne forsamling er vranglære. Personer av samme kjønn som vedvarende lever sammen seksuelt, har ingen bibelsk rett til Herrens måltid og trenger omvendelse.

Hovedstyret er glad for at årets kirkemøte i Trondheim fastholder Den norske kirkes prinsipielle syn på homofilt samliv. Vi ser likevel alvorlig på at det nå åpnes for at homofile samboende kan få stillinger i Kirken av forkynnende og undervisende karakter. Vi mener dette bidrar til å uthule Kirkens prinsipielle ståsted.

Vi vil i denne sammenhengen også understreke at dette ståstedet ikke fritar oss fra forpliktelsen til å vise respekt og omsorg for homofile. I den kristne forsamling møter vi også homofile som ønsker å leve i samsvar med Bibelen på dette området. Disse har krav på vår tillit og oppmuntring, og må få kjenne at de fullt ut er inkludert i fellesskapet.

For NLMs hovedstyre
Johannes Samnøy
Egil Grandhagen

Kva er beste alternativ?

Dagen 06. des. -97.

Kyrkjemøtet seier nei til homofilt sambuande i "vigsla" stillingar (prest kateket og diakon). Andre stillingar er lokale kyrkjelydars ansvar. Eg forstår den gode intensjon og den prinsipielle tanken. Likevel må eg tilstå at dette er katastrofalt både som kristen lære og kyrkje-strategi. Bibelen har ingen embetsteologi som forsvarer slik deling. Det allmenne prestedøme har alle rettar til formidling av evangeliet med den forplikting som Ordet gjev. Sjølv om "kallsretten" ligg i den lokale kyrkja burde både biskopane og Kyrkjemøtet seia klart at alle som skal stå i åndeleg teneste i ei kristen kyrkje, må leva og læra i samsvar med Ordet! Det er dette biskopane og Kyrkjemøtet ikkje har gjort! Difor har særleg biskopane ansvar for at årets kyrkjemøte truleg vert ein mellomstasjon i kyrkja sitt unnarenn.

Kva gjer vi? Ein prest har signalisert at for han går vegen til den katolske kyrkja. Han har mellom anna fått rosande omtale i denne avisa. Ja, vi skal syna respekt for folks overtyding og når dei tek konsekvensen. Men førebiletleg kan eg ikkje seia at overgong til katolsk kyrkje er. Det er faktisk ein dramatisk blindveg. I protest mot mellom anna bibelsvikt hos biskopar i ei evangelisk-luthersk kyrkje er det uforståeleg at nokon kan gå til ei kyrkje som ikkje ein gong har Bibelen åleine som læregrunnlag, men har Tradisjonen som likeverdig læreautoritet, og dei mange bibelstridige dogmene i sin portefølje. Paven sin konservative teologi er ikkje bibelfundert, men konservativ i høve til kat