Kommentarer til valgmulighetene i "Ordning for hovedgudstjenesten for Den norske kirke"

“Ordning for hovedgudstjeneste for Den norske kirke”, vedtatt på Kirkemøtet 2011, har mange valgmuligheter. Noen har etterlyst hjelp til å finne fram i alternativene. Dette er ment som en slik hjelp ved at det her gjøres oppmerksom på noen av alternativenes sterke og svake sider teologisk og språklig. De elementer av ordningen hvor det ikke foreligger alternativer, kommenteres ikke.  Sidetallene viser til Ordningen slik den ligger på www.kirken.no. 

3. Inngangsord

De tre første alternativene er gode. Tiltalen med “Kjære menighet” er språklig sett ikke god på grunn av motsetningen mellom “menighet” (entall) og “dere” (flertall).

Det fjerde alternativet er mindre vellykket sjangerblanding, hvor den innledende kvalifisering av gudstjenesten i den treenige Guds navn følges av en forklaring som her virker malplassert. Dette alternativet bør unngås.

4. Samlingsbønner, s. 20-23

Alternativ 3, den gamle klokkerbønnen, utmerker seg som et vakker og innholdsrik inngangsbønn. Den har også et lov og evangelium-perspektiv de andre bønnene mangler (“lære å sørge over min synder”) uten at den foregriper syndsbekjennelsen.

Alternativ 6 er en vellykket kombinasjon av inngangsbønn og syndsbekjennelse. Alternativ 4 og 5 er kanskje for korte til at samlingsbønnen får tilstrekkelig vekt som et selvstendig ledd i gudstjenesten.

5. Syndsbekjennelse, s. 24-26

Alternativ 4 utmerker seg positivt ved sin tydelige bibelske forankring (Salme 51); her er det også tydelig at synden stikker dypere enn til de enkelte gjerninger. Alternativ 6 har lang tradisjon og kan godt brukes fremdeles. Alternativ 2 er svært kort, alternativ 3 virker teologisk overfladisk ved at synd ensidig forstås i et gjerningsperspektiv, og alternativ 5 virker som syndsbekjennelse svært moralistisk ved at ønsket om å belære om den gode vei her dominerer på bekostning av syndserkjennelsen; disse tre bør unngås.

Løftesord etter syndsbekjennelsen er problematisk. Syndsbekjennelsens tradisjonelle funksjon ved gudstjenesten innledning er å legge av “det som tynger” som en forberedelse til møtet med Gud. Når det føyes til løftesord, beveger en seg i retning av et allment skriftemål, men uten å ta skrittet helt ut, slik at en blir stående med en teologisk lite vellykket kombinasjon av syndsbekjennelse og betinget syndstilgivelse. Løftesordet bør altså enten gå ut, eller leddet må gjøres til alminnelig skriftemål fullt ut. Da må Guds lov forkynnes tydelig (det dobbelte kjærlighetsbud bør da være med, slik det nå gis anledning til), det må gis et visst rom for ettertanke rundt syndsbekjennelsen (slik det nå også gis anledning til), og løftesordet må være en ubetinget tilsigelse av syndenes forlatelse som “skaper det den nevner”. Ingen av forslagene til løftesord s. 26 er i så måte anvendelige; det ene er betinget og det andre er generelt. Denne utilstrekkeligheten reflekteres også ved at de følges opp av bønn om hjelp til å ta imot ordet om tilgivelse. Dette er moralisme, ikke bibelsk syndstilgivelse, og bør absolutt unngås.

7. Lovsang gloria

Det foreslås her flere alternativer (s. 29-31). De kan nok brukes, men det er ikke så lett å se at de har kvaliteter som gjør dem bedre egnet enn den tradisjonelle utvidede form s. 6.

8. Dagens bønn.

Kollektbønner etter gammel liturgi forutsetter de gamle tekstrekkene, og må derfor i noen tilfelle justeres etter nye teksterekker for å passe med dagens tema.

12. Evangelium

Både hallelujaomkved og evangelieprosesjon kan være gode ordninger for å understreke evangelietekstens betydning.

16. Kunngjøringer

Kunngjøringene leder naturlig over i forbønn. Skal syndsbekjennelsen komme her, bør kunngjøringene flyttes. Det som ble sagt ovenfor om det problematiske ved løftesordet i den form det her foreligger, gjelder i enda større grad om syndsbekjennelsen kommer her. Noe mer bakvendt enn syndstilgivelse i betinget form etter en preken over evangeliet - som tradisjonelt er stedet for tilsigelsen av syndsforlatelse i en luthersk gudstjeneste - er det vanskelig å tenke seg.

17. Forbønner

Forslagene til ferdig formulerte bønner har et umiskjennelig preg av overfladiskhet og moralisme.  Dette er den borgerliggjorte kirkes pludring, ikke kamp på liv og død for Guds åsyn. De klassiske bønnene (litaniene) er klart best, språklig og teologisk. Muligheten til å utforme egne bønner bør brukes, gjerne slik at menighetene deler gode alternativer med hverandre. Forbønnene fra 1920-liturgien eller fra 1977-liturgien kan også godt brukes.

19. Forberedelse av nattverdmåltidet

Innsamling av takkofferet mens nattverdbordet dekkes kan svekke forståelsen av nattverden som ubetinget nådemiddel.

20. Takksigelse og bønn

De to alternative oversettelsene av Fadervår (s. 12-13) har begge sine sterke og svake sider. “La navnet ditt helliges” er et klart framskritt i forhold til det aktivistiske “La ditt navn holdes hellig”. På den annen side er det ikke lett å se noen gode språklige og teologiske grunner til forslaget om å erstatte “Led oss ikke inn i fristelse”, som her treffer grunnteksten ganske godt, med “Og la oss ikke komme i fristelse”.

Alle fem alternativer for nattverdbønn kan brukes (s. 51-55).

21. Nattverdmåltidet

Det er viktig å få fram at poenget med brødsbrytelse er at de mange får del i det éne brød, ikke at brødet bryet som et symbol for Kristi død på korset. Brødsbrytelse bør altså ikke brukes når det brukes oblater som nattverdbrød.

Det virker unaturlig å bruke “dette er Jesu legeme” som utdelingsord når oversettelsen av innstiftelsesordene er “dette er min kropp”.

22. Måltidets avslutning

Problemet med den takkebønnen i 1977-liturgien, som her er alternativ 2, er at det er en bønn for måltidet (“at du ved disse gavene vil bevare oss”) mer enn en takkebønn. Alternativ 1 er slik sett bedre, men det virker unaturlig å takke for “brødet og vinen” når den vesentlige gaven er Jesu legeme og blod. Alternativ 3 trekker på en uheldig måte inn dåpen i denne sammenheng, og den sosialetiske innretting i alternativ 4 virker unaturlig her. En bør derfor benytte muligheten til å lage en egen variant, f. eks. som en kombinasjon av alternativ 1 og 2: “Vi takker deg, himmelske Far, for at du gjennom dine velsignede gaver har gitt oss del i Jesu Kristi seierrike død og oppstandelse.”

I “Veiledning til gudstjenestens hoveddeler”, s. 39, argumenteres det at intinksjon, dypping av brødet i vinen, kan være en egnet utdelingsform, særlig når det er mange nattverddeltagere. Intinksjon er en gammel tradisjon som er kjent siden oldkirken. Den gresk-ortodokse kirke bruker en form for intinksjon ved at brødet (som der alltid er gjæret brød) legges i en skje med vin. Den romersk-katolske kirke har etter Andre vatikankonsil tatt i bruk intinksjon for på den måten å gi både brød og vin til nattverdgjestene. Også i anglikanske og lutherske kirker har intinksjon blitt brukt i økende grad i senere år.

Om ikke intinksjon gjøres som i den gresk-ortodokse kirke, forutsetter denne utdelingsmåten bruk av oblater. Det kommer derfor i strid med ønsket om å kunne bryte alminnelig gjæret brød som brytes og deles ut. Den viktigste innvendingen mot intinksjon er imidlertid at denne utdelingsmåten ikke uten videre kan sies å være i samsvar med innstiftelsesordenes befaling om å spise og drikke. Intinksjon er derfor en utdelingsform som normalt ikke bør brukes.

Stavanger 8. mai 2012
For FBBs teologiske nemnd
Knut Alfsvåg, leder