Konsekvenser av dommen i Hålogaland Lagmannsrett.

FBB-uttalelse:

Sentralstyret i FBB våren 2001

Åpent brev til Biskopene i Den norske kirke, Kirkerådet for Den norske kirke og KUF

Dommen mot sogneprestene Arne Thorsen og Olav Berg Lyngmo i Hålogaland Lagmannsrett anvender kriterier som får vidtgående konsekvenser. Dersom dommen blir stående, vil en logisk og rettslig konsekvens være at også Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett må fratre sine stillinger.

1) Som kjent avviste den foregående herredsrettsdommen å ta stilling til læremessige forhold. Lagmannsretten viser nå både til kirkens lære og dens ordninger som premisser, og Lærenemnda som er blitt karakterisert som en død hest, brukes som premiss for domsslutningen. Dommen gir lærenemnd-uttalelsen juridisk status i en uavsluttet debatt om homofili i kirken. Det er utfordrende at Lagmannsretten kan ha tatt en feilaktig avgjørelse, siden biskopene opplyser at de samlivsetiske spørsmålene fortsatt er under utredning.

2) Det er grunn til å merke seg at retten avviser at sogneprestenes handlinger er innlegg i en debatt om homofilt samliv. Retten hevder at prestene selv har tatt et endelig brudd med Den norske kirke i stedet for å leve med uenigheten i kirken og debatten. Lagmannsretten mener debatt er legitimt, mens prestenes forsettelige og logiske handlinger ansees som avskjedsgrunn.

Dette er langt fra innlysende. Homofilt samliv og praksis dreier seg ikke om blotte og bare meninger, men om handlinger som prester er forpliktet til å ta lære- og ordningsmessig stilling til i henhold til Bibelen og ordinasjonen. Især gjelder dette når handlingene søkes innført som legitime i kirkens ordninger og lære. Sogneprestene har fremhevet alvoret i biskopens brudd med Bibelens lære. Fra en slik synsvinkel snur lagmannsretten saken på hodet når den sier at det er sogneprestene som har tatt et endelig brudd med Den norske kirke. Det motsies ved at prestene har kjempet for å beholde sine stillinger som sogneprester i kirken. De har også kjempet for at deres handlinger må anerkjennes som en legitim ytringsform i en nødssituasjon. Dette er noe ganske annet enn at prestene selv har tatt et endelig brudd med Den norske kirke.

3) Lagmannsretten anerkjenner at alle handlinger/unnlatelser i avskjedssaken, er relatert til den læremessige konflikten. Domspremissene fremholder også at læren i den evangelisk-lutherske tro har forrang foran ordningene, og at lære og ordninger må sees på som en enhet hvor brudd kan få alvorlige konsekvenser. Her må en gi retten tilslutning. Hovedanførselen er imidlertid at sogneprestene stiller seg utenfor det offisielle syn, lager sin egen ordning, og at de dermed forsømmer sine tjenesteplikter.

Disse premissene er av stor betydning for dommens rekkevidde. Tilsvarende anførsler er reist mot flere av biskopene. Især gjelder det Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett. Mange, endog biskoper, har påpekt at disse ved sine handlinger har stilt seg utenfor Den norske kirkes offisielle syn. De har laget sin egen ordning i strid med Den norske kirkes offisielle syn og ordninger.

Kirkens offisielle syn går ut på at samlevende homofile hverken skal vies til partnerskap eller ordineres (innsettes) til tjeneste i Den norske kirke. En kan på denne bakgrunn spørre: Er det verre å ordinere en prest til biskop mot kirkens ordninger enn å innsette en samlevende homofil prest til menighetstjeneste mot de samme ordninger? Er det verre å vigsle Børre Knudsen til biskop enn ved selvtekt å gi kirkelig velsignelse til en samlivsform som strider mot Guds bud og kirkens ordninger? Hvilket ordningsbrudd er verst?

Lagmannsretten har naturligvis ikke tatt stilling til slike alternativer, men den slår prinsippielt fast at "Aksept av slike brudd vil kunne føre til at kirkens ordninger - og dermed kirken som organisasjon - går i oppløsning." Dommen legger premisser til grunn som man må anta, gjelder enhver som i forsettelig handling bryter med kirkens ordninger (likhet for loven).

4) Tilsynsfrasigelse fra 29 ansatte i Hamar bispedømme av 15. mars 1999 og åpent brev fra 29 prester til Oslo-biskopen (VL 29.9.00) viser at det kirkelige fellesskap ikke har tillit til at nåværende biskoper i Hamar og Oslo holder seg til Bibelens lære og kirkens ordninger. Biskopenes aktive medvirkning til å innsette homofilt samlevende i prestetjeneste, vil kunne føre til at kirkens ordninger - og dermed kirken som organisasjon - går i oppløsning. Lagmannsretten sier: "Gjennom ordinasjonsprosessen, og det avgitte ordinasjonsløftet, og etter reglene i tjenesteordningsforskriften gitt med hjemmel i Grunnlovens § 16, har sogneprestene en forpliktelse til å følge kirkens ordninger." Gjelder dette for sogneprester, bør det vel også gjelde for biskoper, ja faktisk også for Kongen i statsråd?

5) Den irregulære vigslingshandlingen i Kautokeino i april 1997 med etterfølgende anerkjennelse av Børre Knudsen som biskop er i lagmannsrettsdommen forsettelig klanderverdig og utilbørlig. Ifølge sogneprestene er den betinget av at biskopen i Nord-Hålogaland har brutt med sine tjenesteplikter uten at det i henhold til Grunnlovens § 16 er påtalt av de bemyndigede instanser.

6) De ulike syn i de aktuelle spørsmålene splitter. Identiteter og uforenlige lærer støter mot hverandre. Når kirkens lederskap gjør normativt gjeldende at ulike syn ikke splitter, settes de som har en annen overbevisning tvangsmessig utenfor det kirkelige fellesskap. Det er alvorlig at man tilsynelatende ikke har forstått at selve påstanden om at uenighet i homofilispørsmålet ikke er splittende, i seg selv er splittende. Hvis man ikke nå tillater alternativt biskoppelig tilsyn i Den norske kirke, er det trolig bare utnevnelse av biskoper som ivaretar den sunne bibelske lære som kan hindre at Den norske kirke går i oppløsning.

Konsekvensen av lagmannsrettsdommen må være at Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett fratrer sine stillinger som biskoper.

For sentralstyret i

For Bibel og Bekjennelse" (FBB)

Førsteamanuensesis

Olav Myklebust, formann