Konsensus — om hva da?

Takk til Morten Stærk for svar på min artikkel (Dagen 01.04). Stærk mener jeg har tillagt ham synsmåter han ikke står inne for, ved å identifisere ham ut fra moderne politisk filosofi. («Samarbeid på tross av dypere begrunnelse», Dagen 06.04 2022). Men samtidig skriver han: «Jeg har helt siden studietiden vært inspirert filosofen John Rawls´ begrep 'overlappende konsensus'. Dette innebærer at verdier kan deles av mange selv om vi begrunner forskjellig.» Han erklærer også sin uenighet med Rawls i at den «offentlige samtalen» skal være «nøytral uten religiøse stemmer». Men Stærk vil likevel bruke modellen. For han kan «bygge allianser fra sak til sak med mennesker som ikke deler min tro.» Jeg tror det innledningsvis bør klargjøres hva John Rawls (1921–2002) står for.

De vestlige liberale demokratier har etter hvert måttet innse at politisk konsensus og nødvendig enhet i samfunnet er en urealistisk politisk visjon. I samfunnet finnes ulike ideologier og livssyn som prinsipielt og praktisk er i konflikt med hverandre, ikke minst om grunnleggende etiske spørsmål som f.eks. abort.

Det var denne utfordring John Rawls forsøkte å løse ved sin idé om overlappende konsensus («overlapping consensus») som det rette politiske prinsipp og «metode» i et demokrati, splittet ved de ideologiske og religiøse konflikter. For Rawls er ikke dette et spørsmål om politisk samarbeid fra «sak til sak», som Stærk fremstiller det. For ham er ideen om den overlappende konsensus en politisk grunnforutsetning for det moderne demokrati. Men om det skal kunne utvikles en slik konsensus, må visse forutsetninger oppfylles.

Rawls bruker begrepet «comprehensive doctrine» om borgernes anskuelser om Gud, livet, rett og galt, altså helhetsoppfatninger av filosofisk, religiøs, ideologisk eller metafysisk art som bestemmer den enkeltes moral- og virkelighetssyn. For Rawls er det helt avgjørende og selvsagt at slike helhetsoppfatninger ikke får mulighet til å virke bestemmende på den politiske prosess. Da opphører mulighet for konsensus.

Dette begrunner han også antropologisk ved å sette et skille mellom politisk og privat person. Han knytter også de to personaspekter sammen. Privat kan personen ha sin verdensanskuelse og religion. Men som fornuftig («reasonable») person ønsker man ikke å «påtvinge» andre sin verdensanskuelse. Slik tenker en fornuftig politisk person, og vedkommende er da egnet til å finne frem til den overlappende konsensus. Man oppgir ikke sin verdensanskuelse, men «modererer» den slik at man i det moderne samfunn får en fornuftig («reasonable») pluralisme.

I den offentlige politiske kultur i det moderne demokrati hører mennesker med fornuftig kristendom, fornuftig islam og fornuftig ateisme hjemme. De har sine livssyn, men gjør dem ikke politisk gjeldende på en påtrengende måte slik at en overlappende konsensus blir umulig. Rawls stiller opp tre kriterier for en rett demokratisk kultur: Der må råde frihet, likhet og et rettferdig («fair») system for samarbeid.

Rawls politiske filosofi utløste bred faglig debatt. Kritikere påpekte at han begrenset det politiske til sikring av menneskets rettigheter og neglisjerte betydningen av filosofiske og religiøse helhetssyn («comprehensive doctrine»). Dette holder ikke, for alle sentrale etiske spørsmål i kulturen blir bedømt og tatt stilling til ut fra slike helhetssyn. Enten dette helhetssynet gjøres gjeldende eksplisitt eller implisitt. Da vil spørsmålet om det gode og det sanne og til sist det metafysiske spørsmål som hva som er virkelig, nødvendigvis komme opp. I dette tilfelle: hva er det humanes virkelighet? Hva er et menneske? Ut fra kristen synsvinkel er betydningen av helhetssynet selvsagt. Og vi anser oss forpliktet til å gjøre det kristne synet gjeldende i samfunnet både i etikken og i evangeliseringen.

Menneskeverd er ingen kristen organisasjon, har ingen referanse til Skriften eller kirkelære i sitt verdigrunnlag. Hva er da det ideologiske grunnlaget? Det reflekteres på flere måter. Organisasjonens formål er å «styrke vernet om menneskelivet» (fra menneskeverd.no). Det skal skjer i pakt med Rawls’ modell ved sikring av rettigheter: «livsrett, likeverd, rett til livshjelp». Rettighetene skal sikre et mangfold: «Et samfunn må ha plass til alle».

Hvilket virkelighetsgrunnlag har rettighetene? Man viser til menneskelig liv som en biologisk realitet fra unnfangelsen av: «Det er et biologisk faktum at vår genetiske kode blir satt og utviklingen starter ved befruktningen». Virkelighetsunderlaget for rettighetene er altså det biologiske menneskeliv (fra unnfangelse til naturlig død). Det er dette livet som tilkjennes rettigheter. Rettighetene skal ivareta «verdier» som «det universelle menneskeverdet». Problemet blir hvilket forhold det er mellom det biologiske livet og menneskeverd som verdi. Er det vi mennesker som selv bestemmer at det har verdi? Eller er det den genetiske koden som gir verdien? Og i tilfelle hvor stor er verdien? Har vi en selvbestemt verdi, så blir det også selvbestemt hva verdien består i, og hvordan den skal konkretiseres. Rawls’ verdier er nettopp frihet, likhet og samarbeid i samfunnet. Men har ikke Menneskeverd noe mer og noe annet å komme med?

Hvorfor kunne ikke Menneskeverd legge det kristne virkelighets- og menneskesyn til grunn for sin virksomhet? Men det er selvsagt umulig om organisasjonen ønsker å stå for John Rawls’ liberale modell. Riktignok skal de kristne bruke sin «stemme» i samfunnet, mener Stærk. Men det må bli med «innestemme», som det heter i dag. Det betyr med moderasjon av det kristne synet slik at ingen andre skulle føle seg forpliktet til følge det eller bli tråkket på.

Det kristne syn på abort er i Rawls’ perspektiv en «comprehensive doctrine» som må holdes tilbake fra det politiske rommet. Dermed settes kristen skapelseslære på indeks. Men det har også en annen konsekvens, nemlig at man ikke klarer å begrunne det man ønsker å forsvare, nemlig menneskeverdet. Det kristne syn på menneskeverdet er ikke irrasjonelt, men gir det nettopp sin dypeste forankring og begrunnelse i Guds skapelse.

Etter mitt skjønn ofrer man her den kristne virkelighetsoppfatning for å kunne bli akseptert i det moderne liberale samfunns offentlighet. Mange kristne i dag synes det er fint med slik aksept. Om man hever blikket, ser man at Rawls’ filosofi legger føringer for kristnes holdning også til andre etiske spørsmål i tiden som ekteskap, kjønn, bioteknologi og til sist også aktiv dødshjelp.

(Tidligere publisert i Dagen)