«Konservativ» eller «liberal»?

Det har vært adskillig diskusjon i Dagens spalter i det siste om hvem som kan kalle seg konservativ eller liberal, og om det er bra å være det ene eller det andre. Utgangspunktet var en kommentarartikkel fra Tarjei Gilje den 18.1. hvor han stilte spørsmålstegn ved det berettigede i å kalle Terje Hegertun en liberal teolog, og siden har debatten bølget fram og tilbake.

Etter min oppfatning er dette aldri et godt utgangspunkt for en teologisk debatt. Antagelig var det også dette Gilje prøvde å si i denne kommentarartikkelen. Kriteriene for å tildele noen disse merkelappene er tilfeldige og subjektive, og preget av hvilke spørsmål som til enhver tid er i medias søkelys. Brukt om politiske ideologier har disse ordene en historie som gjør at de har et visst innhold, men når dette innholdet skal overføres til teologiske diskusjoner, smuldrer meningen bort. Debatter som føres langs aksen «konservativ eller liberal» maskerer reelle motsetninger mer enn de klargjør dem. Det fins riktignok en skoleretning på 1800-tallet som kalte seg liberal teologi, men den døde ut for hundre år siden.

Det som er interessant i forhold til ulike teologiske standpunkt, er derfor ikke om de fra det ene eller det andre ståsted kan kalles «konservative» eller «liberale». Det kan de fleste standpunkt. Det interessante er om de framstår som velbegrunnede og konsistente. Kan de på en tilfredsstillende måte redegjøre for hvordan læremessige standpunkt i kirken skal begrunnes, og holder de seg til disse kriteriene? Er Bibelen anvendt på en naturlig og etterrettelig måte? Kommer Jesus og apostlene til orde som åpenbaringsautoriteter? Er argumentasjonen konsistent og sammenhengende? Forholder den seg til samtiden på en relevant og engasjerende måte?

Vi kan gjerne anvende disse kriteriene på den nye samlivsetikken, siden det var den som denne gang startet denne debatten. Jeg har tidligere, også her i Dagen, prøvd å redegjøre for hvorfor jeg mener den nye samlivsetikken ikke tilfredsstiller kravene til konsistent teologisk argumentasjon. Den diskusjonen ser det imidlertid ikke ut til at noen ønsker å delta i. I stedet fortsetter debattantene å løpe rundt med meningstomme merkelapper. Det eneste vi da oppnår, er at diskusjonen går i ring og vi gjentar bare de samme slagordene.

Derfor tror jeg vi burde la merkelappene ligge og i stedet prøve å få fram det vi ønsker å si. Da kunne vi kanskje lære noe av de debattene vi fører.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)