Konservativ eller liberal teologi? En kommentar til fløymetaforen.

Fløymetaforen

Fra tysk politikk i 1880-årene ble snart overført på folkekirkelige kirkeforhold i de nordiske land.  Overføringen markerer en gjennomgripende politisering av norsk kirkeliv, hvor den evangelisk-lutherske bekjennelse mistet samlende kraft til fordel for gruppekontrollerte egeninteresser.

Fløymetaforen beskriver varierende løsninger i en felles problematikk – å kontrollere egeninteresser med en fornuftig begrunnelse til eget beste alternativt alles beste.  Grunnholdningene var som oftest ikledd ullent filtspråk.  Det var ytterstandpunktene som tydeliggjorde alternativene i ord og tale.  Jeg nevner to sakområder:

For det første aktuelle lærespørsmål: I den liberale teologitradisjon har livet prioritet framfor læren - etikk fremfor dogmatikk.  Samme preferanse møter oss i pietistiske tradisjoner, bortsett fra utvalgte lærestykker (jf ulike syn på kirke, embete og Bibel).  Med rom for reservasjoner mot kirkens bekjennelse, vil man bevare det organiserte kirkefellesskap som tjenestefellesskap og forebygge formaliserte kirkesplittelser.  Konservative grupperinger foretrekker såkalte «gode prester», slike som begrenser samarbeidet med liberale biskoper og kolleger til et kirkerettslig minimum, det vil si uten bråk eller åpen konflikt.  Det høres fornuftig ut.  Og fornuftig er det.  Problemet oppstår med spørsmålet om den bibelske begrunnelse.  Man rir to hester – Fornuften og Bibelen.

For det andre Guds kirkes historie.  Den norske kirkes konfesjonelle basis ble beholdt – formelt sett.  Det var lenge siden man med noen rimelighet kunne si om de oldkirkelige bekjennelser, Confessio Augustana og Lille Katekisme at de er våre trosbekjennelser.  Spørsmålet om man delte kirkens tro var blitt en privatsak, og med stor konsekvens bortfalt embetsmenns forpliktelse på konfesjonen. 

Det vokste fram et mangfold av gruppetradisjoner over hele skalaen fra ytterste venstre til ytterste høyre, samtidig som et kirkelig «sentrum» siden 1920-tallet forsøkte å nøytralisere polariseringen mellom fløyene.  Prinsipielt sett tilsa fløymetaforen likeberettigelse, men ikke i praktisk politikk.  Fremveksten av den sekulær-liberale stat favoriserte liberale læretilpasninger i tråd med brede samfunnsinteresser, samtidig som konservative på stadig skanseflukt måtte legitimere sitt nærvær på samfunnsarenaen med læretilpasninger, alltid på etterskudd. 

Det er på tide å legge bort fløymetaforen og bryte opp fra den kirkepolitiserte oppdragelse.  Var det ikke bekjennere vi skulle være, vi som ble døpt til den kristne forsakelse og tro?  Var det ikke apostelordets etterfølgere vi skulle være, vi som ble tegnet med det hellige korsets tegn?  Var det ikke kirken i Lammets spor vi skulle vandre sammen med underveis til den jord som, kommer?  Oppbruddet skjer ikke uten bekjennelse i nytestamentlig mening.  Vi bekjenner sammen med Guds kirke i himmelen og på jorden – i fortid og samtid, når vi istemmer bekjennelsene fra oldkirken og reformasjonstiden som våre trosbekjennelser.  Det er hva de er i kraft av den rett utlagte Skrift fra dens Herre og sentrum – det slaktede Guds Lam.  Derfor er Luthers Lille katekisme min trosbekjennelse – og likeså Konkordieformelen på nytestamentlig vis. 

Noe annet er erklæringer om kirkefellesskap ved Menighetsfakultetet og i Leuenberg-kirken.  Den liberale teologitradisjon formidlet humanismens aktelse for kulturminner fra henfarne generasjoner.  Pietetsfullt er forholdet til kirkens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden, og derfor kan deres formelle status bestå, til et vitnesbyrd om kirkeorganisasjonen eller institusjonens historiske bakgrunn i fortidige oppfatninger om hva kristendom er.  Med denne aktelse kunne mann eksempelvis bevare Apostolicum til høymessebruk, selv om man reserverte seg mot enkelte ledd.  Noe annet var konservatives medvirkning til ødeleggelsen av Den norske kirkes grunnlovfestede basis.  Den var radikal, likeså radikal som underkjennelsen av apostelordets lære.  Man medvirfket til å rive opp roten og erstatte den med kirkefellesskap på tilstrekkelig grunnlag, etter skjønn og av helhetlige hensyn.  Med hvilket mandat?  Mot denne bakgrunn forstår jeg Leiv Aalens lakoniske kommentar til Menighetsfakultetet (h 1977): «Verre enn den liberale teologi».  Han visste av kirkens historie å gjennomskue følgene.

I tråd med pietismens strategi siden 1600-tallet, ville konservative sikre frihet og arbeidsrom for konventikkel-virksomheter i en sideordnet kirkestruktur.  Viktigere enn kirke- og prestebestyr var indre- og ytremisjon med tilhørende institusjoner for utdanning og pleiediakoni.  Slik unngikk man det formaliserte kirkebrudd og gjenopprettelse av nådemiddelfellesskap på kirkens grunn.  Også her blir det grunnleggende problem avdekket med spørsmål om den bibelske begrunnelse, nemlig det misforhold som foreligger mellom påstått bibeltroskap i en frivillig, privatrettslig kirkestruktur, og faktisk kirkefellesskap i en borgerlig, statsrettslig kirkestruktur (jf kirke- og embetssyn).

Med hensyn til fremgangsmåten, avslører fløymetaforen gradsforskjeller.  Moderate konservative nøyde seg med verbale markeringer og institusjonsbygging på rammeverkets nåde.  Lutherske kristne representerer den gamle kirke i skriftbunden tradisjon.  Bekjennelsen samler dem, og apostolatets kirke trer fram i gjenopprettede nådemiddelfelllskap på kirkens grunn. 

Det Kirkepragmatiske Paradigme

Fløyene var innbyrdes avhengig av det helhetskirkelige hensyn (kirkepragmatisme), og dermed forent i en overordnet interesse.  Negativt: Partene utelukket gjenopprettelse av menigheter i samsvar med kirkens bekjennelse.  Positivt: Konservatives kamp mot læreutglidning, og liberales kamp for ”frisinn” i praksis, delte samme premiss: Alvorlige læremotsetninger å leve med, men ikke kirkesplittende.  Klassifisering og rangering ble løsningen for konservatives medvirkning i Den norske kirke fra omkr år 1900, men metoden bekreftet partenes fremmedgjøring overfor bekjennelse i nytestamentlig mening. 

Man overlot til den enkeltes skjønn å besvare hva ”bekjennelsesspørsmål” kunne være.  Et eksempel var kvinneprestsaken.  Stortingets vedtak i 1938 - om kvinners adgang til presteembetet, frigjorde Den norske kirke fra forpliktelsen på Herrens bud, som om Guds ords basisviten om mannkjønn og kvinnekjønn utgår fra det parlamentariske flertall (1 Kor 14:36).  Da tiden var moden (1961), var nyordningen blitt en irreversibel kraft i den folkekirkelige samhandling.  Utelukket fra stats- og folkekirkens rammevilkår er den kirkereform som vil gjenreise apostolatets kirke i strid med sekulær-liberale emansipasjonsidèer.  Den norske kirke fremstod stadig tydeligere som en magisk-terapeutisk virksomhet innordnet den sekulær-liberale psevdoreligion.

Samhandling i det kirkepragmatiske paradigme følger sin egen dynamikk, belastet med uforutsigbarhet mer eller mindre.  Her kreves stillingtagen til stadig nye avant garde-saker vedrørende likestilling, demokrati, likekjønnet partnereskap (også kalt ekteskap), selvbestemt abort, enhetsskolens KRL-undervisning, osv.  Hver gang demonstrerte kirketilpasninger moralens prioritet fremfor apostelordets lære fra åpenbaringsordets Gud, den gode Skaperen (jf Apg 2:42).

Det ble hevdet fra kirkestatsrådens side at ”Kongen gikk foran og kirken fulgte etter”.  Nei, frafallet var forberedt i hjertenes frafall fra den nytestamentlige tro.  De var fanget i en ateististisk religionsjus (positivistisk rettsteori) og underlagt en omfattende virkelighetstolkning med mennesket som kilde.  Med den uforandrede Augsbugske konfesjon som en formalitet i kirker og bedehus, var det fritt fram for surrogatløsninger i kristeliggjort praksis.

Historisk sett er dette gammlt nytt.  Det var hjertenes frafall – og især prestenes - som uthulet kirkens rett og åpnet for det politiske enevelde fra 1660.  Det var biskopenes misbruk av uinnskrenket kongemakt som hjemlet påbudet om ny høymesseliturgi, iverksatt fra 1. s i Advent 1977.  Det var ikke biskopene, men departementets kirkejurister som vegret seg mot en fremgangsmåte i strid med Kirkeordningsloven fra 1920.  Konservative flest berget skinnet ved å overse bekjennelsessituasjonen da bekjennelsen til bibelske lærestykker ble undertrykket, blant dem arvesyndslære, troens rettferdighet og Guds handlende allmakt.  Det var som om slusene åpnet seg for et åpent frafall på bred front.  Ekumenismen banket på døren.

I ordningskonflikter var det konservative kirkeredningsprosjekt dømt til å mislykkes i et samhandlingssystem underlagt allmennytten og statlig kontroll.  En illustrasjon blant flere å velge mellom er historien om Menighetsfakultet, grunnlagt 1908.  Reservasjonenes rasjonalitet og kirkesosiale dynamikk underminerte alle forsøk på indrekirkelig samling under parolen ”For Bibel og bekjennelse”.  Konservative prester og lekfolk medvirket selv i fragmentering av kirkelig folketradisjon forankret i Lille Katekisme.  En annen illustrasjon gir retrettene i saker om skolens formål og innhold - især kampen for å bevare faget kristendomskunnskap som kirkens dåpsundervisning (opph 1968).  Her er mye stoff til belysning av lutherdommens ødeleggelseshistorie i vårt land, og med den ødeleggelsen av den gamle kirkes fremtreden som apostolatets kirke i skriftbunden tradisjon.

"Fariséernes rettferdighet" eller "Guds rettferdighet"?

Fløymetaforen tilslører saken.  Fariséerne og de skriftlærde i Jesu samtid støttet seg til muntlige overleveringer ved siden av ”Moses og Profetene”.  Hva Jesus kalte "fariséernes rettferdighet" beskrev han med ordene "dere har hørt at det er sagt til de gamle" (Mt 5).  De skriftlærde ville overgå farisèerne og viste til overleveringer tilbake til Esra, og derfra tilbake til Moses, men felles for begge var en sideordnet åpenbaringskilde, og med den en forvrengt bibelutleggelse.  Fariséernes rettferdighet omfatter menneskers bud og innsikter, og bekrefter menneskene i våre kjødelige friheter.  Prisen er en lukket himmel (Mt 5:20, 1 Kor 14:36, 5:1-3).  I den skarpeste motsetning til «farisèernes rettferdighet» står «Guds rettferdighet», stilt fram for verden som gave i Jesu tjenerskikkelse: ”Men JEG sier dere”.  Denne uforlikelige motsetning handler ikke om konservativ eller liberal, men reiser nærgående spørsmål om tro forvaltere, de som holder fast ved apostelordets lære og samler døpte om kirkens bekjennelse.

Med guddommelig myndighet har Kristus utlagt Guds hellige lov, og med sin lidende lydighet oppfylt loven i alle deler og i alles sted.  Da bør vi merke oss èn ting: Kirkens Herre har ikke fritatt ”de fattige i ånden” fra den lydighet som Gud krever.  Kristus er fremdeles lovens oppfyller i de troendes liv, når troen øves med ham til eksempel.  Der står saken.

kaare.svebak -alfakrøll- gmail.com