Kors og frelse

Hensikten med boka er å gi en innføring i debatten om forsoningen, og å bidra med bibelsk fundert argumentasjon for å begrunne læren om Jesu stedfortredende soningsdød. Og i tråd med bokas undertittel gjøres dette primært i forhold til postmodernistisk tenkning og teologi.

Blant flere nevnes den amerikanske religionsfilosofen John Caputo, som representant for dekonstruktiv postmodernistisk teologi. Det dreier seg om en teologi som kan revideres og omformes slik at den kan være i samsvar med utviklingen i tiden. Caputo hevder at dogmer gir grunnlag for en unødvendig maktutøvelse som begrenser menneskers frihet og religiøse erfaringer.

Vi må frigjøres fra troen på at det finnes eviggyldige sannheter, trossetninger eller normer. I boka "What Would Jesus Deconstruct", tar Caputo Jesus til inntekt for en slik tenkning.  Jesus utøvde frigjørende virksomhet ved kritikk og dekonstruksjon av samtidens religion.  Og hadde Jesus levd her i dag, ville han først og fremst dekonstruert kirken. Som Jesu etterfølgere skal vi være en "kirke nedenfra" som utøver kritikk av etablerte dogmer og trosoppfatninger i de etablerte kirkesamfunn. Og i bestrebelsen etter å gjennomføre endringer i kirkens trosgrunnlag og praksis, må vi være villige til å våge konfrontasjon og polarisering som bevisst strategi.

Teigen gir så en presentasjon av teologer som stiller seg kritisk til læren om forsoningen.

Amerikanske Brian McLaren er pastor og leder for den såkalte Emerging Church bevegelsen, og står i teologisk dialog og fellesskap med John Caputo. McLaren avviser at Jesu død hadde en guddommelig mening. Den ville i så fall representere et etisk dilemma, som han mener stedfortredende soning innebærer. Gud ville da ha utøvd en "divine Child abuse", en guddommelig barnemishandling ved å ofre sin Sønn.

Frelsen er sosial-politisk å forstå. Guds frelsende gjerning i denne betydning foregår hele tiden. Jesus er en representant for den, og det skal også vi være ved å følge Jesu eksempel. - Og dermed knyttes ikke frelsen til Jesu død og oppstandelse, men til hans virksomhet blant menneskene.

Læren om stedfortredende soning fremstilles som sosialt farlig, jfr. ovenfor om "divine child abuse". Oppfatningen om at forsoningslæren legitimerer overgrep, maktmisbruk og urettferdighet målbæres enda sterkere av andre postmodernistiske teologer, som feministteologen Rita Nakashima Broch.

Tony Jones, nær medarbeider av McLaren, kritiserer læren om stedfortredende soning på basis av en avvisning av arvesyndslæren. Han mener at troen på et syndefall ikke lar seg harmonere med evolusjonslæren. Derfor hviler det heller ikke noen Guds vrede eller dom over synden. Jones hevder at dette med stedfortredende soning først kom inn i kirken med Anselm, og støtter seg på sin forståelse av den svenske teologen Gustaf Aulen, som betonte Jesu død hovedsakelig som en befrielseshandling.

Når det gjelder norske teologer, nevner Teigen Jan-Olav Henriksen ved MF, og mener at han også avviser læren om Jesu stedfortredende soningsdød for menneskenes synder, og at det er grunnlaget for Guds nåde og tilgivelse. I boka " Desire, Gift and Recognition " (2009) avviser Henriksen at Jesu død var etter Guds plan og vilje. Jesus ble forfulgt og dømt på grunn av det han stod for og trodde på. I det siste har Bjørn Eidsvåg hevdet det samme.

Teigen tar så en gjennomgang av forsoningslærens historie, og drøfter Gustaf Aulens syn.

Aulen la vekt på seiers- og befrielsesmotivet i forsoningen, den såkalte klassiske forsoningslære, og satte forsoningsmotiv og seiersmotiv opp mot hverandre som to oppfatninger som ikke lar seg forene. Teigen påviser hvordan denne motsetningen ikke finnes i Bibelen selv, men at Bibelen lærer at Jesu frelsesgjerning både er soning for synd og seier over det onde.

Dette videreføres gjennom oldkirken og reformasjonen. Den objektive forsoningslære oppsto ikke ved Anselm. Hans lære er forøvrig smalere enn det vi ser hos kirkefedre og hos Luther. Anselm legger vekten på Jesu død som godtgjørelse og har ikke med stedfortredende straffelidelse på samme måte som vi finner det i oldkirken og hos reformatorene.

Representanter for den såkalte subjektive forsoningslære fra Abelard og gjennom den liberale teologi tar avstand fra tanken om stedfortredende soning. Postmodernistiske teologer er på mange måter i sitt syn sammenfallende med denne læren. Men de går videre og målbærer en teologi som egentlig ikke passer inn i noen av de historiske modellene for oppfatning av forsoning. Grunnen er at Jesu gjerning ikke knyttes til hans kors og død, men til hans undervisning og liv.

Den siste delen av boka inneholder en teologisk imøtegåelse av postmodernistisk teologi med bibelsk begrunnelse.

Teigen påviser at Jesu død ikke var en utilsiktet følge av Jesu virksomhet, men at Jesu død var Guds vilje. Men dette kan bare forstås i lys av at Jesus var Gud. Guds Sønn ble menneske i Jesus Kristus for å frelse oss fra våre synder. Dette ligger i hans navn. Og han ble ikke ofret, men han ofret seg selv. Det som her skjedde kan ikke forklares og forstås ut fra et menneskelig far-sønn forhold. Galaterbrevet 1,4 er en tekst som både slår i hjel den postmodernistiske påstanden om at Gud ikke ville Jesu død og at det skulle dreie seg om "a divine abuse": "Han som gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter vår Guds og fars vilje."

Jesu innstiftelse av nattverden viser også at han villig gikk i døden for å sone menneskehetens synder. "For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse."

Ved møte med den korsfestede og oppstandne gjennom Skriften kan vi tro og derved forstå Jesu gjerning. "Crede, ut intelligas."

Forsoningen kan bare forstås på grunnlag av læren om treenigheten og inkarnasjonen. Personene i Gud reflekterer hverandre og er delaktige i hverandres gjerninger. Jesu død rammet den ene Gud. Denne enheten i treenigheten kommer den postmodernistiske teologi ikke til rette med. Gud gav seg selv i døden for å gjør opp for våre synder.

Bare den som selv bærer omkostningene for det den andre skylder, kan tilgi. Tilgivelse blir derfor ettergivelse av skyld. Jesu soning for våre synder er fullkommen. Det er ikke lenger noe igjen å betale fra vår side. Alt vi skylder Gud er gjort opp. Oppgjøret fant sted i den evige treenige Gud, da Gud og menneske Jesus Kristus døde for våre synder.

Sentral tekst i så henseende er 2.Kor 5,18 -21. Gud er forsonet, forlikt, det som gjenstår fra vår side er da å la oss forlike.

Men behovet for å la seg forlike med Gud er ikke til stede hvis vi ikke erkjenner vår synd.  Når synden og Guds dom over synden nulles ut, faller også behovet for å tale om frelse fra synd og dom bort, og det åpner for en helt annen tenkning, både om Jesus og frelse.

Det moderne menneske kan nok registrere ondskapen i verden, men mangler erkjennelsen av at vi personlig er delaktige gjennom personlig synd og skyld. Det gjelder både i forhold til arvesynden og de aktuelle synder. Denne erkjennelsen skapes av loven og Ånden. Men Guds hensikt med å avdekke synden i våre liv og i våre hjerter, er å gjøre oss mottakelige for budskapet om at frelsen allerede er gjort ferdig for oss alle.

Boken avsluttes med et avsnitt om Forsoningen, gode gjerninger, tro og kristent liv.

Først avvises det rystende, meningsløse postmodernistiske argumentet at læren om stedfortredende soning legitimerer overgrep og voldsutøvelse. - Forsoningen er ikke bare grunnlaget for syndstilgivelsen, men også for det nye livet som skapes i dem som tror syndenes forlatelse. Dette er et liv "etter Ånden", Rom 8. Vår neste trenger våre gode gjerninger, og vi tjener Gud ved å gjøre godt mot våre medmennesker. Når vi tror at Jesus gav seg selv for oss, åpner ikke det for misbruk og undertrykkelse, men hengivelse og vilje til å ofre noe av sitt eget for andre.

Hvis ikke Jesu soningsdød og bakgrunnen for den er grunnlaget for det kristne livet, danner vi oss en Jesus i eget bilde, og med denne Jesus som vårt forbilde bestemmer vi hva som er rett.

Hvis vi som kristne ikke lenger tror og lærer at Jesus døde for våre synder, vil det ikke være mulig å opprettholde en bibelsk lære om det kristne livet. Forsoningslæren er i det hele tatt selve navet for alt vi tror på som kristne. Den har konsekvenser for hva vi lærer om dåpen, nattverden, omvendelsen, troen, kirken. Hva skal vi ellers tro, hvis vi ikke lenger tror på Jesu soningsdød? Svaret er at hele den kristne troen faller sammen og går i oppløsning dersom denne læren ikke lenger aksepteres som helt grunnleggende for kristen tro og lære.

De postmodernistiske teologene forsøker på en destruksjon og omskrivning av hva som er kristendom, men det blir ikke noe annet enn en forfalskning. - Men mine ord skal aldri forgå, sier Jesus Kristus.

Jeg har valgt å skrive denne bokomtalen som en gjengivelse av vesentlige sider ved innholdet, slik jeg har oppfattet det, og uten kommentarer. Kjøp boka, les selv! - Den er et verdifullt bidrag i en aktuell debatt. Den gir kunnskap og stoff til ettertanke og hjelp til vurdering av forkynnelse og teologi i vår tid. - Det er tid for årvåkenhet og fornyelse av sann Skrift-teologi!

Boken kan kjøpes direkte fra forfatteren for kr 140 (porto er inkludert) på ateigen (alfakrøll) fjellhaug.no.