Krigen om krigen

Omtrent 10 000 norske statsborgere ble drept under andre verdenskrig, og de norske jødene ble i 1942 en del av Holocaust. Mesteparten av dem ble deportert med skipet «Donau» 26. november. Av de 773 deporterte menneskene overlevde bare 38, slik at over halvparten av nordmenn som omkom i tyske leirer var jødiske sivile. Omtrent 1200 klarte å rømme til Sverige. 230 familier ble utslettet, de fleste ved gassing i Auschwitz utenfor Krakow. Dette «Heart of Darkness» i norsk historie berettes i 23 kapitler:

1. Von Moltke

2. Steltzer

3. Propagandakrig

4. Mellom frontene

5. Portvokterne

6. Hjemmefronten

7. Jødene i Norge

8. Høymesse i Trondheim

9. Endlösung

10. Von Moltkes første norgesbesøk

11. London-varslene

12. Sønsteby

13. Varslene i september

14. Oktober 1942

15. Rutene stenges

16. Banden

17. Stillheten i november

18. «Donau»

19. Fluktens skyggeside

20. Siste sjanse

21. Det siste farvel

22. Historien etterpå

23. Hjemmefrontmuseet

Det Michelet beskriver er at den norske motstandsledelsen, både i London og i Norge, visste om planene om dette på forhånd uten å sette i verk tiltak for å berge de norske jødene. Dette kunne de vite på grunn av de tyske offiserene Helmuth von Moltke og Steltzer, samt den tyske sivilisten Geldmacher, som i hemmelighet forsøkte å informere om jødeutryddelsene og undergrave naziregimet. De norske jødene derimot satt igjen med den samme uvissheten og rykteflommen som alle andre nordmenn. At denne informasjonen ikke nådde fram forklarer Michelet med rollen til «portvokterne,» sosiologiprofessor Arvid Brodersen og Tore Gjelsvik (senere direktør ved Norsk Polarinstitutt). Fram til 1944 var informasjonen muntlig, og her er kjernen i problemet: Hva ble sagt fra tysk side om jødeforfølgelsene, og hva ble brakt videre?  Michelet fokuserer spesielt på Brodersens tilknytning til raseforskningsmiljøer i Tyskland og Norden tiårene før krigen. Hun mer enn antyder at en del av hans doktoravhandling om jøder ville har vært skadelig for hans renomme, hadde det ikke vært for at den er forsvunnet. Michelet anklager også andre aktører, direkte eller indirekte, for å ha fjernet bevismateriale etter krigen, for eksempel politifolk. [1] Brodersen og Gjelsvik formidlet altså videre det de oppfattet som relevant av tysk informasjon. Selve organiseringen av motstanden var lenge svært uoversiktlig, men fra starten av 1942 var det en viss struktur rundt den såkalte Kretsen (bestående mest av borgerlige samfunnstopper) og Koordinasjonskomiteen (mest yrkesorganisasjoner), med en gruppe rundt Tor Skjønsberg som «lim». For meg er det spesielt interessant å se at teologene Alex Johnson (senere biskop i Hamar) og døveprest og stifter av Kirkens Nødhjelp Conrad Bonnevie Svendsen var med her. [2]

Brodersen, Gjelsvik og Gunnar Sønsteby bekreftet alle tre i ettertid at de var orientert om de kommende jødedeportasjonen, og Michelet mener at ingen av dem klandret seg selv for de manglende tiltakene. I tillegg støtter hun seg til Torleiv Austad som i 2012 konkluderer med at kretsen rundt biskop Berggrav også kjente til planen om å deportere de norske jødene uten å gjøre noe. Her er det interessant at den eneste som skal ha utrykt anger for å ha gjort for lite, er Alex Johnson. [3] For øvrig er den eneste kirkeleder som går fri fra Michelets utdeling av skam domprost Arne Fjellbu i Trondheim. Når til og med Ole Hallesby og teologistudenten Mamen bidrar til å få ekteparet Adler i skjul og ut av Norge i november, henger anklagen der: Det var vel og bra med all den improviserte hjelpen man ga da de individuelle konkrete situasjonene oppsto, men like fullt unnlot man å gjøre sentralt ledede tiltak for å berge jødene fra de ventede arrestasjonene. Et viktig poeng for å forklare denne unnlatelsen er også kjent fra det det norske jødiske miljøet selv, for eksempel i Oscar Mendelsohns bind om de norske jødene under okkupasjonen: Jødene var ikke regnet som norske, og følgelig ikke like viktige å redde når man måtte prioritere. Det har vært ikke lite bitterhet i de jødiske miljøene over dette, spesielt i kjølvannet av rettsakene mot politilederen Knut Rød og ekteparet Feldmanns drapsmenn.

I de siste kapitlene plasserer Michelet seg som en slags arvtager etter VG-journalistene Ragnar Kvam og Leif Borthen som i 1966 havnet i en bitter strid med Tore Gjelsvik i spaltene om hvorvidt Hjemmefronten kunne lastes for at ikke flere norske jøder ble berget. Likeså kom Ragnar Ulstein en tid på kant med Gjelsvik om det samme temaet på 1970-tallet. Det Michelet mener er nytt med sin egen bok er hennes grunnleggende brudd med fortellingen om at de norske motstandsmiljøene var ukjente med deportasjonsplanene, men at de hjalp til så godt de kunne når de kom, og at mange jøder var for passive når de ble varslet. Spesielt markerer hun motstand mot Hjemmefrontmuseets rolle i historieskrivingen om det norske Holocaust.

I etterkant har Michelet møtt sterk kritikk fra etterkommerne av noen av de omtalte motstandslederne for å ha tilsølt deres minne, og fra faghistorikere for å ha være aktivistisk, moralistisk, etterpåklok og ensidig i sin bruk av kilder. Noe av denne kritikken kjenner jeg igjen når jeg leser boken. Den er svært raus med fordeling av skam, og har et sterkt drag av opprør mot den borgerlige «Gutteklubben Grei» i Osloområdet sitt forsøk på å konstruere bildet av seg selv som helter, som ikke kan lastes for noe etter krigen. Det er mulig at jeg selv er for mottagelig for dette opprøret, ettersom jeg kjenner igjen den samme forbitrelsen over okkupasjonstemaet fra nordnorsk sammenheng. Riktignok mener jeg hun behandler flere ting for overfladisk. Eksempelvis er Michelet forarget over anklagen om at flere av jødene ikke rømte selv om de skulle fått advarsler. Jeg er selv ikke i tvil om at en sentral advarsel, enten fra London eller motstandsmiljøene, ville ha hjulpet på dette. Likevel tror jeg Michelet blir for ensidig her. Jødestempelet i passet og politiregistreringen tidlig under okkupasjonen, den tidlige konfiskeringen av radioer, samt kunnskapen om hva som foregikk i Tyskland til krigen brøt ut, gjorde jo tross alt at en del rømte før deportasjonene startet. Som Michelet beretter var det også familier som var utstyrt med selvmordspiller da arrestasjonene av de jødiske mennene tok til 26. oktober 1942. Denne tilsynelatende passiviteten virker derfor som en like naturlig problemstilling å forundre seg over som for eksempel handlingslammelsen hos norske myndigheter dagene rundt 9. april 1940. Det at risikovurderingen kollapset betyr selvsagt ikke at man har seg selv å takke for at man blir overfalt og myrdet. Men, det at Michelet tar for lett på dette betyr ikke at motstandsledelsen slipper unna sitt eget ansvar. Et viktig og riktig poeng hos Michelet er forskjellsbehandlingen: Våren 1942 gjennomførte den sivile motstandsledelsen omfattende og svært vellykkede kampanjer knyttet til sivil ulydighet spesielt mot Quislings styre, som lærerstreiken og kirkekampen, samt foreldrenekt. Noen måneder senere foretok man seg ikke noe i nærheten av dette for å advare jødene, og selve bergingen foregikk ad hoc og improvisert, og fikk til og med assossiasjoner til pengeutpressing noen ganger.

Jeg mener at dette er en viktig bok å lese for alle som er interessert i å lære om norsk motstandskamp generelt, og det norske Holocaust spesielt. For det første er det en av de mest pedagogiske bøkene om temaet jeg har lest, kortfattet, dramatisk og tettpakket med informasjon på en relativt oversiktlig måte. For eksempel presenterer bokens permomslag et galleri av fotografier over mange av aktørene: Den fremste delen viser en rekke kvinnelige hjelpere, og den bakerste en forsamling av en kvinne og mange menn. Uavhengig om man er enig eller uenig om vurdering av kilder og konklusjoner, så er dette rett og slett blitt en ganske god oversikt over temaet man heretter kan slutte seg til eller kritisere. For det andre har Michelet et sjeldent tilfelle av raushet på slutten av boka, hvor hun beskriver hvor imponert hun tross alt er over de motstandslederne hun omtaler. Poenget er nemlig at selv heltene har nyanser, også moralsk. Jeg kan føye til at jeg tror det neppe er tilfeldig at det er kristne skikkelser som Austad eller Alex Johnson som har tatt skylden for passiviteten i møte med Holocaust alvorlig. Når man bekjenner sin egen synd i hver gudstjeneste, er det kanskje unaturlig å late som at noen er helt skyldfri også her. Dette gjør selvsagt svært vondt. For det tredje er det historiefaglig nødvendig å få frem de slutningene Michelet har gjort, fordi man er nødt til å bli oppmerksom på at historieskriving ikke er en nøytral greie. Det er en utopi å tro at fortiden kan rekonstrueres av objektive historikere. Det betyr selvsagt ikke at jeg kjøper tanken om alt er «fake news» eller at sannhet og objektivitet ikke finnes. Jeg mener bare at dette er vanskelig å få tak på. I mangel av synske og syndfrie historikere er det derfor best å legge fram de ulike forestillingene man har om fortiden, og la folk få lese dem synoptisk og sammenligne dem kritisk selv. Det gjelder ikke minst innen krigen om krigen.

Krigen om krigen: Bokanmeldelse av Marte Michelet Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet. Gyldendal 2018.

Fornoter

[1] Michelet, Hva visste, 56, 387 note 58.

[2] Michelet, Hva visste, 87.

[3] Michelet, Hva visste, 394, note 2.