Kristen enhet og læreforskjeller

08.07.2015
Alf Danbolt
Aktuell kommentar Kirkefellesskap Nattverd

Som kristne er vi lemmer på Kristi legeme. Midt i all vår forskjellighet er vi ett i Kristus. Vi er ett også når vi samles ulike steder fordi det ikke er tale om en menneskelig organisering, men samfunn med den ene Gud. Smerten er at vi er splittet i ulike kirkesamfunn, og ikke kan feire gudstjeneste med nattverd sammen fordi vi har forskjellig læregrunnlag.

Den mest populære måten å forholde seg til dette på, er å overse læreforskjeller og fokusere på det vi er enige om. Da kan mange samles, om enn ikke alle.

Det som er lett å overse med denne "løsningen", er at man da rett og slett forkynner at læreforskjeller ikke er så viktige. Det er viktigere å samles enn at hele Guds råd forkynnes. 

Forkynnere kan da lett styres av hensynet til den gode stemningen og ikke til Guds ord - ved at alt man er uenige om utelukkes. Dermed skapes en beskåret kristendomsform. Ofte vil slik forkynnelse derfor ha et preg som er helt annerledes enn det man kjenner fra sine egne menigheter. Det er fordi det man er uenige om, som oftest har betydning for forståelsen av mange andre lærespørsmål. 

- Skal man f. eks. la være å tale om frelsen i dåpen, har man automatisk lagt et baptistisk dåpssyn til grunn for frelsesforkynnelsen og kristenlivet. Baptister og pinsevenner tenker sjelden over at de likevel forkynner nesten som de pleier om frelse og helliggjørelse fordi de ikke nevner dåpen, mens de lutherske må legge bånd på seg.

- Skal man unngå spørsmål om kvinnelige prester og ekteskapet, blir læren om Skriften, skapelsen, Kristus og menigheten forandret radikalt. Og dermed er det som regel slik at en teologi som er i strid med Bibel og bekjennelse tar plassen.

- Og skal man unngå å tale om homofili blir i også læren om Guds kjærlighet, synden og dommen endret. 

- Unngår man å tale om nattverden, blir Kristi nærvær i våre liv lett redusert til min åndelige opplevelse. Enheten i Kristus mister sitt synlige kjennetegn og ankerfeste i den fysiske verden. Og troens fortrøstning til noe utenfor seg selv, blir borte.

Enheten forvandles til en minste felles enighet som igjen skaper inntrykk av en menings-kristendom. Noe som er spesielt tydelig der teologiske syn innen et kirkesamfunn behandles som kirkepolitiske oppfatninger som avgjøres ved flertallsvedtak i stedet for av Bibel og bekjennelse. Det resulterer fort i at et mindretall blir hjemløse i sin egen kirke - om de ikke skal gå på akkord med sin tro bundet i Guds ord. 

Kristen enhet er ikke en enighet, men at vi er ett i Kristus. Vi lever i fellesskap med den treenige Gud. Vi er ett i Ham helt uavhengig av ulike organisasjonsformer eller menings-univers. Men vi er ikke ett med dem som fornekter Kristus, forkynner en annen Kristus, eller setter noe eller noen over Guds ord slik det er åpenbart for oss:

Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg». (Joh 14:23-24)

Det er dette det handler om, derfor er det umulig å ta lett på lærespørsmål. Det handler om å elske Jesus og bli elsket av ham. Kristen enhet er derfor tett forbundet med læren. 

Midt i alt dette trenger vi å være bevisste på at vår forståelse er stykkevis og delt i denne verden. Den eneste sikre kilde til kunnskap har vi i det Gud har åpenbart for oss. Derfor holder vi oss så tett vi kan til Skriften i fortrøstning om at vi ved Guds nåde for Jesu skyld skal nå frem til det himmelske land. Der vil vi alle uansett organisatorisk tilknytning her på jorden, og mindre nyanser i læren; ved Guds nåde oppleve enheten i Kristus fullkomment i all evighet.