Kristen, evangelisk gudstjeneste: Den store sakramentale snuoperasjonen

Kristen, evangelisk gudstjeneste² er ikke noe annet enn "at vår kjære Herre selv taler til oss gjennom sitt hellige Ord og at vi gir vårt svar til ham gjennom bønn og lovprisning."3 Noe annet skulle aldri finne sted der. Slik prekte Luther ved innvielsen av slottskirken i Torgau, 5. oktober 1544. Kristus sier "Jeg tilgir deg", og vi sier "Amen". Selv et lite barn vet dette. Sann tilbedelse avhenger av at man får et troverdig ord fra Gud, her er dere fullstendig prisgitt ham. Så hva sier egentlig vår kjære Herre til dere når han taler? "Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen" (Hebr. 1,1). Gud som er så overdrevet rik i sin nåde har gitt dere følgende helt bestemte ord til gudstjenesten deres (dvs. som du skal stole på):

Først, det forkynte ord: Jesus Kristus, vår Gud og Herre "… ble gitt for våre [dine] overtredelser og oppreist til vår [din] rettferdiggjørelse." (Rom 4,25)

Dernest sier vår Herre: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tro, skal bli fordømt." (Mark 16,16) Og for det tredje sier Kristus, "gitt og utgytt FOR DERE til syndenes forlatelse".⁴ Og for det fjerde, "Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt." (Joh 20,23). Om så dette ikke skulle være nok, gir Kristus enda et løfte: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem." (Matt 18,20)

Disse helt bestemte ordene fra Gud som syndere klynger seg til for livet er en forutsetning for sann gudstjeneste og tilbedelse. Den sanne sabbat – deres eneste "…’relikvie’ fremfor alle relikvier (…) ved det er alle Guds hellige blitt helliget. (…) hele vårt liv og alt vi gjør må skje i Guds Ord, ellers kan det ikke kalles hellig og velbehagelig for Gud. (…) For disse ord er ikke uvirksomme og døde, men kraftige og levende." (SK I 91ff) ⁵ Tilbedelse er at Gud daglig tar livet av den gamle synderen og reiser opp den nye helgenen, og at vi til begge gjerninger sier: Amen!

Tilbedelsens historie er historien om ikke å stole på hans ord. Det er alltid de mest religiøse blant oss som løper av gårde for å lete etter bedre ord: De produserer haugevis av menneskelige tradisjoner og karismatiske personligheter som vi setter i stedet for vår Herres eget hellige ord. Det er avgudsdyrkelse. Hvorfor? Fordi vi ikke liker de ord Gud har gitt oss, og i stedet foretrekker våre egne. Og i forhold til dette hviler djevelen heller aldri. Noe av det beste Luther har skrevet om tilbedelse (kommentaren til 5. Mosebok) fremhever denne fristelsen til falsk gudsdyrkelse i den dramatiske historien om Ba’al-Peor (4. Mos 25):

Israelittene hadde slått leir i Sittim overfor Jeriko, og mens de ventet på instruks om å gå inn i det lovede land gav de seg til å være sammen med de innfødte Moabs kvinner "som innbød folket til offermåltidene for sine guder. Og folket åt og tilbad deres guder. Israel holdt seg til Ba’al-Peor. Da ble Herrens vrede opptent mot Israel." (4. Mos 25, 2f) Gud gav Moses beskjed om å henge⁶ alle lederne i folket som ledet dem til dette. Og alle i Moab som var viet til Ba’al ble drept. Men én israelitt bestemte seg for å overse dette helt bestemte ordet fra Gud, fordi han var forelsket går jeg ut fra, og tok med seg den midianittiske kjæresten sin inn i leiren, "…like for øynene på Moses og hele Israels menighet…" (v. 6).

Om dette nå var en Hollywood-film, ville alle først sperret øynene opp over synet av denne utlendingen i deres midte, før vi ville skjønne at hun egentlig var en flott person med en morsom midianittisk personlighet, og alle ville leve sammen i mangfold og fred – akkurat som i "South Pacific" – som om det å tilbe alle guder sammen, skulle bidra til fred på jorden. Men denne historien ender annerledes. Pinehas, barnebarnet til øverstepresten Aron, "… tok et spyd i hånden. Så gikk han etter den israelittiske mannen inn i det innerste rommet i teltet. Der stakk han spydet gjennom dem begge, både den israelittiske mannen og kvinnen, så det gikk inn i hennes liv. Da stanset sotten og vek fra Israels barn. De som døde i sotten, var tjuefire tusen." (v. 7b-9) Av dette trekker jeg følgende konklusjon: Gud mener alvor når det gjelder dette med tilbedelsen! Gud må gis det som hører ham til! Det er like alvorlig som det første budet, hvor også alle de andre budene er å finne, "Du skal ikke ha andre guder foruten meg." (2. Mos 20,3) Så når folk går hen og roter med salmeboken og gudstjenesteordningen din, bør du være klar over det. Jeg trekker også den konklusjon at folk konstant foretrekker noe annet enn det Gud sier, og det er uunngåelig at de i sin søken etter bedre ord reverserer gudstjenestens retning – gudstjeneste blir alltid til det vi byr frem for Gud i stedet for det Gud befaler og gir oss. Beneficium blir til sacrificium. Eller som Melanchton en gang sa det: vi ønsker alltid å være "for"-prester som levittene – som ofret for syndere heller enn "til"-prester som står oppreist, ansikt til ansikt med syndere, og gir dem Guds Ord (Apologien XIII).

Guds egen retning for gudstjenesten følger inkarnasjonens linje – fra himmelen ned til dere mens dere ennå er syndere. Det er meningen at lutheranere skal hjelpe verden (økumene) til å få en rett forståelse av gudstjenestens retning ved å henge tett fast ved Guds forkynte ord: Gud kommer ned til oss i sin sønn, og deretter ved å sende forkynneren sin – det er ikke vi som går opp til ham. Så vi må hjelpe å skille det religionene konstant blandet sammen: Forkynnelse er ikke bønn, tro er ikke kjærlighet, evangelium er ikke lov, en gave kan ikke både være gitt og mottatt samtidig – og like vel er både kirker og verden fullstendig spunnet inn i forvirring omkring dette ved at de i sin gudsdyrkelse streber etter sine egne ord. Lutheranere burde altså hjelpe hele verden og alle verdens kirker, men vi har gått lei av å være salt og ønsker å være kjøtt, gått lei av å være surdeig og vil være brød i det som i dag kalles "en økumenisk ånd."

Fotnoter

¹ Originaltittel: "Christian, Evangelical Worship: The Great Sacramental Reversal". Paulson er professor i systematisk teologi ved Luther Seminary i St. Paul, Minnesota, og er av norsk avstamning. Den oversatte teksten er et utdrag. Artikkelen/foredraget finnes i sin helhet på nettstedet "Gnesio", www.gnesiolutheran.com. Oversatt av Jarle Blindheim med forfatterens tillatelse. Oversetters noter er markert med "O."

² O. Det engelske "worship" er noe ulikt oversatt med "gudstjeneste", "gudsdyrkelse" og "tilbedelse".

³ O. Oversatt fra Marin Luther, Luther Works, Minneapolis 1968, s. 333

⁴ O. Ref. Luk 22, 19f. Her siteres trolig fra Luthers Store katekisme IV, 21. Bruker her Jens Olav Mæland (red.), Konkordieboken, Oslo 1985, s. 375. Kapitéler er opprinnelige, men er ikke brukt i original artikkel.

⁵ Mæland, op.cit., s. 313ff,

⁶ O. Ulikheter i bibeloversettelser. NB88, som brukes ellers i oversatt tekst: " ... la dem nagle til pælen under solen for Herren ..." (v. 4).