Det er det ingen tvil om - verken i Skriften, eller i den kristne kirkens historie - at dåp og tro hører på det nøyeste sammen. Det gjenspeiles også i dåpsliturgien i Den norske kirke.
I dåpsritualet er dette uttrykt på en slik måte at de som bringer barna til Kristus, forplikter seg til å be for barna, lære dem selv å be, og hjelpe dem til å bruke Guds ord og Herrens nattverd. Målet er ”at de kan bli hos Kristus når de vokser opp, liksom de ved dåpen blir forenet med ham.” Liturgien fortsetter med forsakelsen av leder
Liturgien fortsetter med forsakelsen av djevelen og alle hans gjerninger og bekjennelsen av den kristne tro ”som vi døper våre barn til”. Og videre, før selve dåpshandlingen skjer, svarer den som bærer barnet ”ja” på spørsmålet om barnet skal døpes til den treenige Guds navn og oppdras i den kristne forsakelse og tro.
Kort sagt: Det er læren - og forutsetningen for dåp i Jesu navn - at dåp, tro og liv hører sammen.
Men hva er praksis? En behøver ikke mye religionssosiologisk kunnskap eller refl eksjon for å forstå at gapet mellom teori og praksis i mange tilfelle er som et uoverkommelig svelg.
Les mer om dette emnet i Troens Ord nr 1/07