Kristendommen og religionene

Det er en som har sagt som så: Når det gjelder de dype livsspørsmål, er det ikke så mye logikk og argumenter som virker på mennesker, som det å møte noen der disse spørsmål er inkarnert; eller la oss si: Ikke så mye logikk og argumenter som det å møte mennesker som er levende engasjert av det svaret de gir.

I dagens samfunn er slike mennesker motkulturelle. For samfunnet har mistet overbevisningen om at kristendom er sannhet. Ordet religion har nok fått en annen klang i ei sekularisert tid. For når ordet religion i det gamle samfunnet ble brukt om kristendommen, sa gjerne ordet noe om at det handlet om Guds åpenbaring og vårt forhold til han, og begrepet var da omgitt av stor respekt. Folk i dag vil nok vanligvis høre ordet religion som betegnelse på trosoppfatninger som utenforstående anser som umulige å bevise. De fleste rekner også kristendommen som en religion. Men hvis religiøse utsagn anses umulige å bevise, vil ikke da bruken av begrepet religion kunne nivellere Guds åpenbarte ord til et ubekreftet trosinnhold? Livstolkning og tradisjoner. Kristne kan bli skremt fra å framholde Guds ord og bud klart i storsamfunnet og trekke seg tilbake til fornuftsargumentasjon i den vrangforestilling at det bare er den som kan slå igjennom i samfunnsdebatten.

For en del år sia var jeg til stede ved en doktorpromovering ved Universitetet i Oslo. Universitetet har åtte fakulteter. Det var mange nye doctores som skulle presenteres. Det relativt lite teologiske fakultetet hadde bare én ny doktor å presentere. Men det var dette fakultetet som slapp til først. Hvorfor? Utvilsomt fordi det er en gammel rangordning mellom fakultetene, og det teologiske fakultetet rangerer øverst. Dette svarer til den gamle europeiske universitetstradisjonen som går tilbake til middelalderen. Det filosofiske fakultetet var det lavere fakultetet og svarte på sett og vis til seinere tiders gymnas, men nå er det på en måte representert ved Universitetet gjennom det humanistiske fakultet, det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og så videre. De høyere fakultetene var det teologiske, det juridiske og det medisinske fakultetet. Ifølge Thomas Aquinas var teologien vitenskapenes dronning, et uttrykk som seinere er forsøkt brukt om matematikk eller et av de naturvitenskapelige fag. Men poenget var at teologien søkte objektiv kunnskap om vårt forhold til Gud, jussen langt på veg søkte objektiv kunnskap om menneskelig fellesliv, og medisinen søkte objektiv kunnskap om menneskekroppen.

Hvordan kan vi hevde at teologien søker objektiv kunnskap?

Kristendommens overnaturlige forutsetninger

At Gud har åpenbart seg, at det er mulig å si at kristendommen er sann, og at det er mulig å skille mellom sann og falsk kristendom, må begrunnes nå når tida er preget av omfattende sekularisering og relativisme. Hva er den teoretiske begrunnelsen for å tale om Guds åpenbaring og vurdere alt ut fra den?

Den kristne læres overnaturlige forutsetninger er at Gud eksisterer og har gitt seg til kjenne. En ateist og en kristen kan ikke enes om dette er hypotese, teori eller kjensgjerning. Men kristentroens grunner ligger både i den ytre virkeligheten og i den troendes indre erfaring. Vi har å gjøre med en kjede av historiske hendinger med Jesu død og oppstandelse i sentrum, som ikke bare er sannsynliggjort gjennom eksistensen av de bibelske skrifter og andre data, men som en troende er overbevist om og viss på. I Det nye testamentet står Jesu oppstandelse fra de døde som en avgjørende kjensgjerning. Hele kristentroen står eller faller med den. Men den står! Ved å oppreise Jesus fra de døde har Gud gitt bevis for ektheten i det kristne budskapet, sier Paulus til atenerne, Apg. 17, 31. Det greske ordet «pistis» sikter her som i Aristoteles’ retorikk til en tillitvekkende og overbevisende kjensgjerning. I dette perspektivet er spørsmålet om kristendommen er sann, et historisk spørsmål. I oppstandelseskapitlet, 1Kor. 15, gjør Paulus bruk av nå klassisk falsifisering av den forestilling at ingen står opp fra de døde. Jesu oppstandelse motbeviser nemlig at ingen står opp. At Jesus faktisk stod opp fra de døde, tror vi fra ei side sett på andres autoritet, nemlig de nytestamentlige forfatteres, som enten selv framstod som øyenvitner, eller kjente apostlene og andre som gjorde det (og svært mange vitenskapelig trenede forskere finner beretningene troverdige). Men det forklarer ikke den kristne tro som garant for håpet og overbevisning om usynlige realiteter (Hebr. 11,1). En slik tro er kvalitativt annerledes enn rimelige antakelser og sannsynlighetsberegning. Den er ensbetydende med viten: Vi tror og vet, for å bruke Peters dobbelte uttrykk i Joh. 6,69. Denne troen er basert på Ånds og krafts bevis, som Paulus i 1Kor. 2,4 kaller det med et kjent uttrykk fra klassisk logikk for sikker slutning (gresk: apodeixis). Dette er en empirisk, altså erfaringsmessig, faktor som unndrar seg vanlig empirisk analyse. Det får erkjennelsesmessige konsekvenser, en visshet som en bare får på denne måten. Men det er et samsvar mellom budskapets ytre drakt (Skriftene) og den indre overbevisningen (troen, tiltroen, vissheten), som det ikke står i menneskemakt å ta seg til: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft», sa Jesus til saddukeerne (Matt. 22,29). Sann kristen overbevisning krever et «innenfraperspektiv». Dette ligger også i Jesu ord, som gjør erkjennelsen avhengig av den enkeltes holdning: «Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg. Vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.» (Joh. 7,16f) I denne forstand gjør troen altså krav på å være empirisk, altså gjenstand for erfaring, mens den for en utenforstående er en teori. Som vanlige vitenskapelige teorier hevder den seg ved å motstå alle kjente falsifiseringsforsøk, men i motsetning til vitenskapelige teorier gjør den også krav på å være verifisert.

For ateisten eller agnostikeren er den kristne teologiens overnaturlige forutsetninger et grunnlag som det ikke er ført avgjørende bevis for. For den kristne – og som vi treffende kan si: for den vakte, som har fått med Gud å gjøre – stiller dette seg annerledes. Som det står i 2Krøn. 33,13: «Da sannet Manasse at Jahve er Gud.»

Men det er opplagt også en annen grunn til å unngå å kalle kristendommen en religion. For kristendommen er ikke én blant en rekke andre. Kristendommen er den ene, som står overfor de andre. Slik er det, men det er blitt krevende å fastholde i vår kultursituasjon.

Kristendommen er eksklusiv

I sin tale i Oslo domkirke to dager etter massedrapene i Oslo og på Utøya i 2011 knyttet biskop Kvarme til saligprisningene skrevet på inngangsdørene: «Salige er de som sørger… de som tørster etter rettferdighet… de barmhjertige… de som skaper fred.» Jesus sier at de sørgende skal trøstes. Kvarme appliserte dette på «muslimer, jøder og kristne, hinduer og humanetikere», som finner trøst i et større fellesskap. Paulus’ ord om at det stunder til dag, koblet han til en felles vandring i et fargerikt mangfold på tvers av politiske oppfatninger og religiøs tilhørighet. Kvarme minnet riktignok om at den oppstandne kommer fra den andre side av døden og innbyr alle som strever og bærer tunge byrder til å finne hvile hos seg. Men så trøstet biskopen seg til bønn for de døde: «I dag finner vi trøst og håp i vårt bønnerop for dem som bar de tyngste byrdene, som led mest og måtte bøte med livet. Vi ber om at Gud i sin nåde gir dem hvile.» – Det var nok ikke lett å være biskop Kvarme. Visst må en forkynner kunne sørge med de sørgende, kunne omskifte sin røst og vite at det er tid for å tie og tid for å tale. Men den som taler, må tale som Guds ord, sier Skriften (1Pet. 4,11). Det gjelder også i møte med fremmede religioner.

Kristendommen vil ikke vite av noen annen veg til Gud. Den sier nei til fremmede religioner og nei til sammenblanding med dem. Jesus sier: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14,6).Og Herrens apostel sier: «[D]et er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi må bli frelst ved.» (Apg. 4,12) Fremmede religioner framstår da som menneskers forsøk på å finne Gud og livets veg. Ingen av disse forsøk fører fram. Det er som Carl Fr. Wisløff har sagt: Gode gjerninger som vi skal gjøre, vet fremmede religioner noe om. Men Guds store frelsesgjerninger i Jesus Kristus vet de ikke noe om.

Strukturforskjell

Det er en klar strukturforskjell mellom kristendommen og de fremmede religioner:

* Kristendommen forkynner Guds nåde mot syndere, mens fremmede religioner nær sagt uten unntak går ut på at menneskene må strebe for å oppnå salighet. – Der kan finnes et par retninger i buddhisme og islam som framstiller frelsen helt og holdent som en ufortjent gave. Men ikke som en gave av nåde til syndere som hadde fortjent det motsatte og som måtte forsones med Gud. De fremmede religioner peker på ulike former for menneskelig aktivitet og innsats i og for seg innenfor rammen av det som mennesker kan gjøre. For eksempel islams fem søyler: trosbekjennelse, bønn, almisse, faste og pilegrimsreise.

* Kristendommen forkynner historiske frelseskjensgjerninger. – Kristendommen er knyttet til vår menneskelige historie, ikke bare slik at den som en religion kan plasseres i tid og rom, men på den måten at historiske hendinger er helt avgjørende for vår frelse. En kjede av historiske hendinger med Jesu død og oppstandelse i sentrum.

* Kristendommen forkynner Gud, som er før og over alt det skapte, mens fremmede religioner lærer teogoni hand i hand med kosmogoni, – det vil si at guder og mennesker og hele naturen er kommet av samme urgrunn og dypest sett er i slekt, og ved avmytologisering – når de da beveger seg fra myte til filosofi – utvikler de seg i panteistisk retning, altså med den tanken at det guddommelige er i alt, som en kan finne i hinduismen. – Jødedom og islam skiller seg ut fordi disse religionene knytter an til den bibelske åpenbaringen om Gud som skaper.

* Likesom kristendommen skiller seg klart og tydelig ut fra de fremmede religioner, skiller Jesus Kristus seg klart og tydelig ut fra de fremmede religionsstifterne. – Muhammed gav seg ut for å være profet og leder for sitt folk, Buddha var en filosof i en hinduistisk tradisjon med tro på en gyllen middelveg, opptatt av å bli renset for begjær, kanskje like mye som han var en religionsstifter, og buddhister tar sin tilflukt til Buddha, hans lære og mystikk. Men Jesus er Guds Sønn og verdens frelser. Ikke bare hans budskap, men han selv og hans gjerning er avgjørende for vår frelse.

Hvorfor er jeg en kristen?

Hvorfor er jeg da en kristen? La meg gi et tredobbelt svar:

1. Kristendommen er den eneste religion som forankrer min salighetssak utenfor meg selv i soning for syndene mine og tilgivelse av syndene mine. – Johannes sier: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1Joh. 4,10) Kristendommen er altså slik jeg trenger den, jeg som er en synder.

2. Jesus Kristus har vært i vår menneskelige verden. Han oppstod fra de døde på den tredje dag. Dette blir fortalt meg av troverdige mennesker. Se 1 Kor 15,1-20. Jesu oppstandelse er det sentrale historiske beviset på at kristendommen er sann.

3. Jeg har ikke utvalgt Kristus, men han har utvalgt meg. Han er kommet til meg gjennom nådemidler, og han har overbevist meg om at han lever og har sonet mine synder. – Troen er en overbevisning, en visshet og en tillit som vi ikke kan ta oss til, men som kan bli gitt oss.

Hva er kristen religionsteologi?

Med bekjennelsen til Jesus som vegen i bestemt form utfordrer vi ikke bare relativismen i dagens samfunn, men også toneangivende trender i dagens religionsteologi. Den kristne kirke har fra begynnelsen tenkt eksklusivt og misjonerende. Det er bare én veg. Det er naturligvis en krevende posisjon. Og mange har prøvd å tenke at Guds nåde også omfatter mennesker som ikke kjenner evangeliet, og at fremmede religioner har del i den frelsende sannheten. Barn fra kristne og muslimske heimer vokser opp sammen, og enkeltmenneskers identitet, trosoppfatning og kultur er i endring. I dagens møte mellom religioner synes mange å ha oppgitt å stille spørsmålet om frelse og fortapelse for i stedet å håpe på at det ikke blir noen evig fortapelse. Postmoderne teologi er i det hele preget av usikkerhet og flytende holdninger uten en klar motivasjon til evangelisering og misjon. Den sekulære tidsånd hyller slikt. Mest mulig skal tolereres og inkluderes. Bare ikke det absolutte og ekskluderende. Likestilling, forstå, respektere og lære av hverandre og handle sammen, det passer inn i postmodernismen. Høflige postmoderne menn kan besøke synagoger og ta noe på hodet, og postmoderne mennesker av begge kjønn kan besøke moskeer og vise respekt ved å ta av seg på beina.

Tenker de ikke at vi er utstøtt av synagogen, og at å gå med kippa er det stikk motsatte av det Paulus sier om menn som ber (1Kor. 11)? Det var jo delvis for å skille jødisk praksis fra kristen praksis at skikken med kippa slo igjennom i si tid.

Tenker de ikke på at islam forkynner en annen gud og en annen Jesus enn den vi møter i Bibelen? Bibel- og bekjennelsestro teologi må da være bevisst å gå en annen veg.

Jeg synes den danske dikteren og skolemannen Adolf Langsted (1864-1919) har gitt oss en grei regel i sangen «Ta Jesus med hvorhen du lenges, da blir du lys og glad i sinn! Men hvor din Frelser utestenges, der må du ikke selv gå inn!»¹ – Vi må i ord og handling vandre som lysets barn og ha det håp at mennesker skjønner at vi har funnet noe de ikke har, slik at det vekkes en lengsel. Målet må være at mennesker skal bli omvendt til Herren.

Det betyr slett ikke at vi ikke skal være sensitive. Men det betyr at vi tar vår tro på alvor, og at vi tar på alvor at andre har en religion som er uforenlig med vår tro.

Paulus sin Areopagos-tale i Apg. 17 viser at apostelen la vekt på å vinne velvilje hos dem som hørte på. Han unngikk unødig anstøt. Han kunne nok aldri ha funnet på noe så kontraproduktivt som å brenne Koranen offentlig for å demonstrere avstandtagen til islam (selv om tanken er anakronistisk ettersom Paulus levde lenge før Koranen og islam). Han utnyttet sin viten om tilhørerne. Men han visste noe om Gud som de ikke visste. Han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen. Og han bygget opp til det nødvendige omvendelseskallet.

En religiøs urkonflikt

Martin Luther møtte to ikke-kristne religioner, først jødedommen, så islam. Dette er religioner som benekter de sentrale dogmene om Gud som treenig og om Jesus som sann Gud og sant menneske. De benekter også at Jesus har sonet for våre synder. Luther ser på motsetningen mellom apostolisk kristendom og fariseisk og rabbinsk jødedom som en religiøs urkonflikt mellom korsets evangelium og menneskelig forsøk på selvforløsning, en konflikt som gjentar seg i hans egen samtid, ikke minst i konflikten med pavekirken og i konflikten med islam. En konflikt mellom troen på et bedre jeg som skal vinne frelse, og troen på Gud som rettferdiggjør den ugudelige ved troen alene på grunn av Kristi soningsverk.

Langt de fleste tilhengere av fremmede religioner i Norge er muslimer. Møtet med islam er et møte med en religion som også avviser alle andre, og som ønsker å vinne flere mennesker. I mange land er denne religionen dominerende. Og som vi vet, kan det koste mye, ja, endog livet, å forlate islam og bli en kristen. Og likevel skjer det at muslimer kommer til kristen tro.

Muslimene anser Loven, Evangeliet og Koranen som tre hellige bøker. Toraen som Israels hellige bok, Evangeliet som de kristnes hellige bok og den yngste, Koranen, som arabernes hellige bok. Men de mener at både jødedom og kristendom er avsporinger fra Abrahams rene religion. Og når Toraen og Evangeliet ikke stemmer overens med Koranen, må det derfor være fordi jøder og kristne har forvansket sine hellige bøker. Moses forkynte loven, og Jesus, eller Isa, som de sier, forkynte evangeliet som var en videreføring av loven. Islams religionsteologi kan illustreres slik: En karavane legger ut på en lang reise gjennom ørkenen til et godt og fruktbart land. Langt om lenge når de fram til en oase, der de kviler seg. Etter en stund drar karavanen videre, men noen velger å bli igjen i oasen. Langt om lenge gjentar dette seg. Karavanen når fram til en oase, der den finner kvile, men når den drar videre, er det noen som blir igjen. De som fortsatte hele reisen gjennom ørkenen, nådde fram til det gode og fruktbare landet. Slik islam ser det, er den første oasen Moses og jødedommen, den andre oasen Jesus og kristendommen og det gode landet som var målet, er da Muhammed og islam. Og muslimene venter på at jøder og kristne skal fortsette reisen og bli muslimer.²

Muslimene kan være svært kritiske til Paulus og mene at han har gjort om Jesu lære til en lære om tro på Jesus. Muslimene har ærbødighet for Isa. Han er Messias, unnfanget på overnaturlig vis og født av jomfru Maria (Mariam). Han var uten synd og gjorde tegn og under, helbredet blinde og spedalske, vekket opp døde. Han var Allahs sendebud til israelittene. Men de benekter at han er guddommelig. Allah har ingen sønn, hevder de. De benekter at han døde til soning for våre synder. Tvert imot tenker de at han skal komme igjen fra himmelen og ødelegge alle kors, for de symboliserer de kristnes misforståelse. Så skal han dø en naturlig død og bli gravlagt ved sida av Muhammed i Medina. Syndenes forlatelse får en ved å elske Allah og følge Muhammed.

Men dersom Isa verken er Guds Sønn eller har lidt døden for oss, blir det ikke noe evangelium om han som vår frelser fra synden.

Kritikk av Muhammed og Koranen er nok nærmest utenkelig i et muslimsk miljø og vekker heftig motstand. Men muslimene må bli kjent med Jesus slik han trer fram i evangeliene. Å bli kjent med mennesker som tror på han, kan åpne for å lese i Bibelen. En tidligere muslim sa om to eldre damer som hjalp han til Jesus: «De visste ikke mye om islam, men de elsket meg til Kristus.»³ La oss tenke på et hjerte med Jesus som en misjonær og et hjerte uten Jesus som en misjonsmark.

Den jødiske tolkningen av gudsforholdet som Kristus og apostlene tar oppgjør med, er basert på lovens prinsipp om velsignelse som resultat av innsats, av lydighet. Og her er jo jødedom og islam parallelle fenomener. Hva guddommen krever, er de to religionene ikke enige om, men at velsignelse og salighet er resultat av tjenerens lydighet mot sin himmelske herre, det er de enige om. At mennesket har mulighet til å oppfylle kravet, er de også enige om.

Jesus og hans disipler som Abrahams ætt

Paulus insisterer på at Jesus er den Abrahams ætt som Guds velsignelsesløfte er knyttet til. I han har løftene sitt Ja og Amen. Løftene, sier Paulus i Gal. 3,16, ble gitt Abraham og hans ætt. Og Abrahams ætt er noe underlig. Det er de utallige, og det er den ene. Utallig som jordens støv og himmelens stjerner (1Mos. 13,16; 15,5; 22,17), men også den ene, som Paulus sier det i Gal. 3,16: «Han sier ikke: Og til dine ætter, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.» Det høres visst rart ut på norsk. Men det handler om det hebraiske ordet zæra’ og det greske ordet sperma. Og zæra’ eller sperma kan være både etterslekt og en enkelt etterkommer. Slik også i 1Mos. 3,15: Kvinnens ætt/ætling (zæra) skal knuse slangens hode. Selve uttrykksmåten er åpen for oppfyllelse gjennom en enkelt, gjennom Guds og jomfru Marias sønn. Paulus kjenner oppfyllelsen og legger vekt på entallsformen: Ikke alle Abrahams ættelinjer, men den ene: Jesus Kristus. I han skal alle jordens slekter bli velsignet. Utvelgelsen av Abraham og av Israel hadde velsignelse av alle jordens slekter som mål. Og utvelgelsen når sitt mål gjennom Kristus, som er Israels sanne representant, han er Israel (sml. Jes. 49,3, Mt 2,15). Men han er ett med sine disipler, sin menighet, sitt folk. Og derfor er alle kristne – av Israel og av folkene – som lemmer på Kristi legeme – Abrahams ætt, arvingene ifølge løftet (Gal. 3,29) og dermed Guds egentlige Israel (Gal. 6,16). Jesu disipler er det eskatologiske Israel. Den kristne menighet av israelitter og hedninger, er den rettmessige fortsettelse av den gammeltestamentlige menighet. Og slik Gud kalte Abraham for sin kjære venn, kaller Jesus sine disipler for sine kjære venner, som han i sin store kjærlighet har gitt sitt liv for (sml. Joh. 15,13-15).

Israel har løftet, derfor er evangeliet for jøde først (Apg. 13,46; Rom. 1,16). Men det er ingen egen frelsesveg for jøder. Jesus er vegen. Og derfor må ikke kristne mennesker romantisere Israel og politisere profetier som Gud vil oppfylle i si tid og på sin måte. Å tolke GT's forkynnelse av Israels og Jerusalems herlige framtid løsrevet fra troen på Jesus kan bety at en politiserer profetiene, gjør åndskampen til en maktpolitisk kamp, setter Israel etter kjødet foran den kristne menighet der israelitter og ikke-israelitter jo er ett (Ef 2,14-22). Og det kan bety at en risikerer å styrke jødene i deres vantro. Professor Sverre Aalen på Menighetsfakultetet sa en gang at det «sett ut fra et kristent misjonssynspunkt [er] fåfengt å forespeile jødene at en tilbakevending av en del av folket til Palestina og en erobring av Jerusalem med våpenmakt er en oppfyllelse av løfter som står i Det gamle testamente – i håp om at dette skal føre dem til Kristus. Slike tanker vil bare gjøre dem til enda mer overbeviste jøder.»⁴ Tenk over det!

Kristne må ha hjerte for å bringe evangeliet tilbake til jødene, for at de skal bli frelst, de jøder som lever nå, og som kanskje dør i morgen.

Kristendommen, jødedommen og islam kan ikke forenes. Alle sier at det er bare én gud. Men jøder og muslimer tar anstøt av treenighetslæren, av læren om Kristus som Gud og menneske og av læren om at han har sonet for våre synder. Altså kjenner de ikke Gud. De vet ikke at Gud har skapt verden så forunderlig at han selv kunne bli en del av den. Guds Sønn ble menneske. De forstår ikke at dette var nødvendig på grunn av vårt dype fall, men de tror på et bedre «jeg» som kan klare seg uten frelseren. De søker å grunne sin egen rettferdighet.

Johannes sier: I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1Joh. 4,10)

Medio mars AD 2024

Ragnar Andersen

pastor, ph.d.

____________________________

¹ Sangboken, eldre utgave, nr. 740

² Etter H. Breidlid / T. Nicolaisen, I begynnelsen var fortellingen, 2011, 28

³ J. Opsal og A. M. Bakke (red.), Mellom kors og halvmåne, 19982, 222

⁴ M. Sæbø (utg.), Israel, kirken og verden, 1972, 93