Kristendommens retorik

I praksis er det en hjelp til å lese og forstå danske (og dermed også norske) salmer ut fra den kristne tradisjonelle bibeltolkningen utviklet i middelalderen. I tillegg argumenterer forfatteren indirekte mot moderne fremstillinger av kristendom, poetiske eller akademiske, som stenger seg ute fra denne arven.

Nielsen deler bindet i to deler: Først en mer generell hermeneutisk innledning, hvor han utmynter det karakteristiske ved den kristne litteraturen fra Bibelen til og med de danske salmedikterne: Kingo, Dass, Brorson, Grundtvig. Tilsynelatende opplever han at den kristne poesien og litteraturen har forfalt etter Grundtvig. Deretter bruker han vel to hundre sider på å belyse litteraturen i nytiden ut fra middelalderens firfoldige tolkning av Bibelens mening (quadriga): Den bokstavelige, den typologiske (eller allegoriske), den tropologiske/moralske, samt den anagogiske (håpet om det evige liv).

Kort sagt er det altså en del forhold som kan gjøre boken både krevende og fremmed for moderne lesere. Det kreves en del forhåndskunnskap innen skjæringspunktet teologi, hermeneutikk og litteraturhistorie. Likevel synes jeg Nielsen kommer stort sett godt ut av det, og boken klarer å både oppmuntre og provosere. Først og fremst lærer jeg mye. Blant annet opplever jeg til min overraskelse at den firfoldige tilnærmingen er relevant. Ikke som metode i og for seg, men som dimensjoner og perspektiver i bibeltekster og dikt og salmer. Han mener altså at den kristne litterære tradisjonen i tidens løp kjennetegnes av en del trekk som best kommer til uttrykk på disse fire måtene, selv om det kanskje ikke var intensjonen hos den opprinnelige forfatteren. Dette minner meg om Northrop Fryes beskrivelse av «arketyper» i litteraturkritikken. [1] Slik Frye mener å påvise en egen anatomi i samlingen av litteraturkritikken, ser altså Nielsen en tilsvarende anatomi i den kristne litteraturen og poesien, som kan oppsummeres som en egenartet kristen retorikk.

Dette i seg selv ga inspirasjon eller nysgjerrighet til å bla videre. En fordel er dessuten at boken kjennetegnes med at den er delt opp i svært mange, men korte, kapitler. Akkurat når man føler at fare for «overload» eller å miste konsentrasjonen, er kapittelet slutt. I de tilfellene jeg satt med en følelse av å ha falt av, var det lett å bla tilbake to-tre sider for å friske opp. 

Personlig er jeg mer opptatt av salmer og kristne sanger jeg er glad i, enn selve forfatterne. Da hjelper det at Nielsen flere ganger kommer tilbake til enkelte sentrale salmer (selv om tilfanget av for meg ukjente salmer er enormt). Spesielt har jeg fått en ny opplevelse av Grundtvigs «Deilig er den himmel blå,» hvor den firfoldige tolkningen kommer til sin rett. Turene rundt juletreet kommer neppe til å bli helt de samme heretter.

Selv om Nielsen altså tydeligvis har et godt forhold til Grundtvig, er jeg som Nesnainnbygger ekstra sjarmert av hva han skriver om Petter Dass, kapellan i Nesna på 1600-tallet. Nielsens omtale av det konkrete og friskheten i Dass er selvsagt gammelt nytt, men det er virkelig spennende å se ham sammenlignet med de andre tre i lys av blant annet quadriga. Nielsen fokuserer spesielt på katekismesangene hos Dass, hvor de tropologiske trekkene blir spesielt tydelige i de særegne beskrivelsene av nordlendingenes leveforhold og veivalg, på godt og ondt. Nielsen er nemlig flink til å vise at den tropologiske lesningen går langt ut over en moralistisk lesning, men handler mer om hvordan bibelleseren og salmedikteren kobler eget liv til bibeltekstene. Da handler det både om «torsken og seien,» men også om ektemannen som er utro med nabokona. 

For meg var hovedkapitlene om de typologiske og tropologiske dimensjonene de som både var mest inspirerende og frustrerende (at han som litteraturviter nokså uanstrengt omtaler skapelsesfortellingen som mytisk, og at sannhetspåstander spiller mindre rolle i denne sammenhengen, må jeg bare overse). Nielsen deler langt på vei reformasjonens kritiske holdning til allegorien, primært fordi tolkningene kunne bli så vilkårlige. Han fastholder derimot at den typologiske lesningen, hvor GT på ulike måter tenkes som en prototype eller «kladd» til NT, er nært knyttet til kristendommens DNA. Men nettopp her blir han flere ganger ambivalent, siden han også føler at denne lesningen kan oppleves som en form for kristen imperialisme eller ekspropriasjon av den jødiske bibelen. Dette er jeg spørrende til, ettersom denne lesningen oppsto i nettopp i jødiske miljøer under det annet tempels tid. Jeg tror boken ville tjent på å koble den kristne retorikken og argumentasjonstradisjonen til jødisk hermeneutikk. Da ville han sett at NT ikke bare bruker jødiske tolkningsverktøy som midrasj og pesjer, men at den senere jødiske tradisjonen har en tilsvarende litterær tolkning av den hebraiske bibelen, altså Talmud og den rabbinske tradisjonen forøvrig. 

Jeg tror dette bindet og hele verket vil være betydningsfullt innen litteraturvitenskapen, og spesielt salmeforskningen. Likevel er jeg litt bekymret hvis kristen retorikk oppleves som noe som tok slutt eller forfalt etter Grundtvig, hvis jeg oppfatter Nielsen rett. For en teolog eller noen som er opptatt av dagens kristne «medieproduksjon» og menighetsliv blir spørsmålet hvordan kan man så la seg inspirere av de fire perspektivene i våre menigheter? På den annen side kan det jo hende at han tar feil. Man kan fremdeles oppleve at det skrives og synges om bibelfortellingene, Jesus som oppfyllelse av løftene, Gud i hverdagen og Jesus som dommer og Herre. Vi må bare hjelpe hverandre til at når vi synger «salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte», så er det for at «Kristi ord» skal «få rikelig rom hos» oss (Kol.3.16).

[1] Northrop Frye, Anatomy of Criticism (London: Penguin Books, 1990 (Princeton 1957)).

Erik A. Nielsen, Kristendommens retorik: Den kristne digtnings billedformer, bind 1.