Kristentro og medier

Dette begrunnes da gjerne med at uten boktrykker-kunsten, heller ingen reformasjon. Men er det virkelig så enkelt at man nærmest automatisk kan overføre erfaringene fra ett trinn i medie-utviklingen til de neste? «Tar du den så tar du den» - sa mannen - og slengte enda en sekk på hesteryggen. Men hesten tok ikke nødvendigvis den siste sekken.

Etruskerne

For noen år siden besøkte jeg de gamle etruskernes gravplass i Italia. I denne kulturen var gravene rom nede i bakken, og man innredet dem som om det skulle være et virkelig liv der. Hele åsryggen inneholdt en mengde slike graver, og den strakk seg parallelt med den andre åsryggen der menneskene levde, i virkelighetens verden. Når noe viktig skjedde i landsbyen, måtte man straks over dalen og inn i de dødes landsby for å utføre det samme der så ikke de kjære slektninger skulle føle seg glemt. Jeg tenkte i mitt stille sinn på hvor hemmende dette måtte virke på det virkelige livet, for her var man jo forført til å hengi seg til en falsk, ikke-eksisterende parallell-virkelighet. Men dette var deres kultur. Maktet noen å bryte med den, tro? Kanskje evangeliets kraft kunne ha frigjort dem og ført dem tilbake til virkeligheten, til det kulturelle og fysiske landskap de egentlig var skapt til å leve i? Og jeg tenker fremdeles, der jeg ser menneskene besøke åndenes hus for å dokumentere eller dele med digitale spøkelser det de har opplevd, - at det blir stadig vanskeligere å kunne fastslå hvor man egentlig befinner seg rent mentalt.

«Budbringerens overtak»

«Budbringerens overtak» heter en svært interessant bok skrevet av filosofen Trond Berg Eriksen. «Budbringeren» er her selve mediet. Han beskriver bl.a. hvordan boktrykker-kunsten som fenomen passet med reformasjonens budskap i det den tok fokus bort fra den personfikserte pavekulten og det forførende ved billed-kunsten ettersom det trykte ord krevde, og skapte, folkeopplysning, refleksjon, saklighet, ettertanke og granskning, objektivitet, inderlighet. Dette mediet brakte med seg en helt ny mentalitet, og var av avgjørende betydning for utviklingen av demokratiet, som jo nettopp hviler på det opplyste, autonome individ, - og på et felles, offentlig rom i form av aviser og bøker. All ære til boktrykker-kunsten. Dette var nok en kulturell sekk som vi ikke bare fint kunne bære på ryggen, men som også styrket den. Berg Eriksen beskriver videre i sin bok hvordan nye medier som radio og TV gradvis har endret disse forholdene, og da ganske så uavhengig av hva som faktisk ble formidlet gjennom dem. Mediet i seg selv fremmet en ny mentalitet. Film for eksempel, har en enormt forførende kraft som nettopp ikke inviterer til ettertanke og ro, men heller invaderer våre hjerner og hjerter med sine egne assosiasjoner i en stadig strøm mot det mer personfikserte og emosjonelle.

Bok-religion

Paradoksalt nok har det rasjonelle univers som boktrykker-kunsten styrket så kraftig, gradvis skapt en teknologi som gjør oss både irrasjonelle og sentimentale. Og det hele kulminerer nå i den digitale revolusjonen. Men i sin opprinnelige form styrket bok-mediet reformasjonens budskap. Trykke-kunsten medførte at Bibelen ble tilgjengelig for folk flest, noe som var nært knyttet til Luthers vektlegging av «det allmenne prestedømmet». Boka gjorde lekfolket myndig. Kristendommen har jo alltid vært en «bok-religion», så det sier seg kanskje selv at trykke-kunsten styrket autentisk kristen-tro. Men er det noen grunn til å tro at det samme med nødvendighet kan eller vil skje i dagens medie-situasjon?

Umyndiggjøring

De religioner og ideologier som etter min mening profiterer på den digitale revolusjonen er de ny-åndelige bevegelsene, der faste kategorier og moralske og åndelige absolutter virker hemmende på enkelt-individets åndelige utvikling. Videre er den digitale verden anti-autoritær, men samtidig også anti-demokratisk ettersom man ikke inviteres inn til en felles opplysnings-plattform eller til et felles torg, men til et hav av informasjon som drukner felles referanser. Dessuten er det nå lett for individet å kapsle seg inn i sin egen boble hvor man automatisk mottar det som harmonerer med tidligere søk. Motforestillinger å bryne seg på blir altså mangelvare. Alle bygger opp sine egne univers, og det er vel nettopp der moderne filosofi også vil ha oss, - at all virkelighet egentlig bare er skapt av oss selv. Det finnes ingen objektiv, felles sannhet. Men i den digitale boblen er man universets herre og skaper, høyt hevet over tid, rom; og også over kroppen, biologisk kjønn, over fysiske penger, over penn og papir, - i det hele tatt – over all fysisk virkelighet. Men samtidig er mennesket i denne nye digitale form for åndelighet så umyndiggjort som aldri før. Og det er nok gjerne der den teknologiske utvikling vil ha oss, - som passive tilskuere uten reell innflytelse på tingenes tilstand.

Determinisme

Ut fra et kristens ståsted blir da spørsmålet om det er formålstjenlig å gå inn i denne nye mediale verden for å forsøke å kristne den, eller om et slikt forsøk med nødvendighet heller vil legitimere og styrke en falsk virkelighet og et menneskefiendtlig digitalt system. Spørsmålet er også i hvilken grad og på hvilken måte Bibelens budskap vil måtte tilpasse seg den nye medie-situasjonen for å være relevant; og om ikke Guds ord også kan bli like flyktig og relativ som all annen digital tekst. Vi har nok kommet til et vei-skille. Kanskje man kan kalle det en kors-vei. Mye kan skrives om dette, men det er dessverre umulig å gjennomføre en total kultur-analyse i en skarve kronikk. Personlig har jeg prøvd meg i boka «Ikke av denne verden». Der påpeker jeg hvor heldige vi er som har et fundament å stå på, så vi ikke med nødvendighet må la oss rive med av kulturell og teknologisk determinisme. Fundamentalister bør i større grad enn andre kunne tenke og velge fritt. Man er kanskje de eneste som kan bedrive reell samfunnskritikk. For også en lite hyggelig samfuns-diagnose er akseptabel, - når håpet egentlig ligger et helt annet sted.

Ferdinand Wyller
Kunstner og forfatter

(Tidligere trykt i Dagen)