Kristus er oppstanden

Paul Sebbelov,

Kristus er oppstanden: Ortodoks kristendom.

Kongens Lyngby: Gudsmoders Beskyttelses Forlag, 2022.

161 s.

For kort tid siden anmeldte jeg en bok om den ortodokse kirke skrevet av en forsker ved Københavns universitet. Denne boken er skrevet av en som selv er prest i den ortodokse kirke i Danmark, og gir derfor et innenfra-perspektiv. Boken er en enkel innføring i kristen trosforståelse med Den nikenske trosbekjennelse som sin viktigste tekstlige referanse, og med påpekninger av hvordan dette ivaretas i den ortodokse kirkes liturgi og spiritualitet. Mye av dette er godt skrevet og gir stor grad av gjenkjennelse, i hvert fall for denne anmelder. Som tittelen antyder, er Kristi oppstandelse et forankringspunkt for framstillingen, og det sikrer en høy grad av økumenisk relevans. Forfatterens påpekning av at ortodoks spiritualitet her på mange punkter har bevart sentrale elementer som har forsvunnet i nyere protestantisme, er utvilsomt på sin plass.

Forfatteren har svært lite å si om den ortodokse kirkes sosiale kontekst, og han er ikke opptatt av den kritikk som er rettet mot ortodokse kirker for blant annet å la seg misbruke av populistisk nasjonalisme. Boken er offentliggjort mens et land med overveiende ortodoks befolkning har gått en uprovosert angrepskrig på et annet, også overveiende ortodoks, land, og kirken har spilt en stor rolle på begge sider av konflikten. Dette reflekteres ikke med ett ord i denne boken! (På sin webside tar han avstand fra Russlands krigføring.)

Samtidig er boken åpenbart også skrevet med et visst apologetisk sikte, og det i to retninger. Forfatteren ønsker å foreta et oppgjør både med moderne vitenskapsbegrunnet naturalisme og sekularisme, og med de misforståelser av den kristne tro forfatteren mener han finner i den danske, lutherske folkekirke. På begge punkter blir bokens argumentasjon etter min oppfatning inkonsistent, til dels også uinformert. Når forfatteren beskriver kjernen i den kristne tro ved å se at den i seg selv ufattelige og utilgjengelige Gud har blitt menneske og ved sin forvandlende nåde opptar oss i fellesskap med seg, er han på trygg grunn. Men når han skal argumentere mot naturalismen, forlater han dette utgangspunktet og forsvarer gudstro som resultat av et rasjonelt begrunnet valg. Gud blir dermed noe vi har bestemt oss for å ha tillit til. Ikke minst av de greske kirkefedre, som er viktige autoriteter i den ortodokse kirke, har jeg lært meg å tenke om Gud som det bortenfor den skapte virkelighet som vi uansett alltid har et forhold til helt uavhengig av hvilke valg vi foretar oss. At dette ikke trekkes inn i utleggelsen av Nikenums første artikkel, er etter min vurdering en vesentlig mangel ved boken.

Det minst problematiske ved forfatterens kritikk av romersk-katolsk og protestantisk kristendom er etter min oppfatning det han skriver om filioque-problemet, for der er vi i alt vesentlig enige. Jeg mener, som Sebbelov, at tilføyelsen av filioque i oversettelsen av Nikenums tredje artikkel var et feilgrep. Det man her kan innvende mot framstillingen, er at han ikke gjør oppmerksom på at både katolikker og lutheranere (og anglikanere) i dag langt på vei gir ham rett i den forstand at begge nå formelt har akseptert å bruke Nikenum uten filioque. Dette problemet er altså ikke lenger så splittende som det har vært. Jeg har også en viss forståelse for hans kritikk av uheldige sider ved Augustins arvesyndsbegrep og noen av dets konsekvenser.

Mer problematisk er kritikken av lutheranernes manglende forståelse for helgenenes plass i kirkens liv. Her virker det som forfatteren ikke har forstått det Confessio Augustana artikkel 21 har å si om dette. Den lutherske kirke har en helgenlære, og den er også ivaretatt i lutherske kirkers liturgi og kalender. Å ære Maria som Guds mor og de troendes forbilde er derfor ikke et fremmedelement i luthersk tradisjon, og også som lutheranere vet vi at vi er en del av det fellesskap som består av «Guds menighet i himmelen og på jorden». At dette har større plass i ortodoks enn i luthersk sammenheng, er det ingen tvil om, men forskjellen er slett ikke så stor som Sebbelov framstiller den.

Det hefter også svakheter ved Sebbelovs framstilling av eucharistien. Også her gir han først en positiv framstilling av mysteriet som også fra et luthersk utgangspunkt fortoner seg som gjennomtenkt og velbegrunnet. Så kritiserer han (med rette!) «præster i folkekirken» som blander innviende og uinnviede elementer uten å gjøre oppmerksom på at reformatorene uten videre hadde avsatt slike prester som zwinglianere. Deretter blander han inn forvandlings-begrepet på en måte som etter min oppfatning snarere svekker enn styrker det han er ute etter å få fram, nemlig nærværets realitet. Hvorfor kan han ikke heller holde seg til Khalkedons formulering «uten forvandling, uten adskillelse»? Hva er det ortodokse vil oppnå med å avvise transubstansiasjonslæren samtidig som de insisterer på å gjenta dens hovedpoeng? Det har jeg aldri skjønt, og Sebbelov gir her ingen hjelp.

Det mest problematiske ved Sebbelovs framstilling er imidlertid etter min oppfatning hans bruk av viljefrihetsbegrepet. Her har han to positive anliggender en fra luthersk side uten videre vil slutte seg til: Ingen frelses av tvang, og mennesket og Gud samvirker til realiseringen av det gode. Men «fri vilje» er en ide som er så flertydig, og utsatt for så mye pelagiansk misbruk, at formuleringen virker tilslørende og forvirrende i forhold til den sak Sebbelov er ute etter å fremme. Dette er mye bedre framstilt f.eks. hos Maximus Confessor, som vet at samarbeidsrelasjonen er asymmetrisk i den forstand at når mennesket lykkes, er det alltid Gud som er å takke. Her har Maximus og Luther etter min oppfatning helt sammenfallende oppfatninger. Sebbelov faller derimot tilbake i formuleringer som kunne vært hentet fra en evangelikal arminianer, og som går svært langt i å erstatte tanken om Gud som all virkelighets fundament med modernitetens forståelse av Gud og menneske som selvstendige individer som står overfor hverandre som forhandlingspartnere. Det mener Sebbelov ikke, for når han gir sine mer selvstendige, knappe framstillinger av troens innhold, er forståelsen av Gud som skapelsens og frelsens fundament på plass. Men når han prøver å bli dogmatisk presis, blir han selvmotsigende.

(Det begrep Maximus her bruker, er autexoúsios. Jeg har tidligere foreslått å unngå oversettelsen «fri vilje» med dens mange problematiske konnotasjoner og i stedet oversette «selvbestemmende». Jeg tror vi da ville unngå en del problemer.)

Ortodokse og lutheranere burde ha mye å snakke om, fordi den kristologi som forankrer deres skapelsesteologi, frelses- og kirkeforståelse i så stor grad er identisk. Men det er notorisk problematisk å få dette fram på en måte som fremmer gjensidig forståelse. Det bevitner allerede dialogen på 1500-tallet om, som Sebbelov innleder sin bok med å referere. I resten av boken viser han at vi fremdeles ikke er kommet så mye lenger. Samtidig er det mye gjenkjennelse i de avsnitt han lar polemikken ligge og nøyer seg med å framstille hva det betyr at Kristus er oppstanden. Derfor fremmer hans bok tross alt håpet om at vi en gang skal forstå hverandre.

Knut Alfsvåg

28. november 2022