Kristus i sentrum for bibeltolkningen, livet og ekteskapet

Replikk til Kari Veiteberg

I en artikkel på Verdidebatt i Vårt Land nylig argumenterte Kari Veiteberg for likekjønnet ekteskap (Eit forsvar for forpliktande samliv mellom to av same kjønn, VL online 15.06.24). Hun henviser her til kristologisk begrunnet hermeneutikk - hermeneutikk, altså tolkningslære eller tolkningsprinsipper. Jeg skal ikke her gå inn på alle sider ved det hun skriver, men peke på en alternativ måte å forstå hermeneutikken på kristologisk. Etter mitt syn kommer Veiteberg i virkeligheten ut med et svekket Kristus-perspektiv i tolkningen, uten at jeg dermed påstår at det er det hun ønsker. Dette skal jeg begrunne.

Kari Veiteberg etterlyser for det ene hvilket stadium i den bibelske historien som er normerende for ekteskapet; her er det jo en utvikling fra for eksempel polygami til strengt monogami. For henne viser denne historiske variasjonen at noe egentlig bibelsk syn på ekteskapet ikke finnes. På denne måten lar hun imidlertid ikke Kristus gjøre utslaget, han som alt bibelstoff må leses i lys av. Det er en klar utvikling igjennom frelseshistorien som krones med Jesu virke og budskap. Dette kommer også til uttrykk når det gjelder ekteskap. Vi kan ikke flate ut den bibelske historien, slik at alt havner på samme linje, men må holde oss til den nye pakten som vi lever i og nyte godt av fylden Jesus representerer, bevitnet av apostlene. Gud hadde «båret over» med det foreløpige og ufullkomne, som Paulus skriver. Vi skal ikke tilbake dit. Med Kristus er sannheten fullt framstilt. På samme måte holder kirken seg til den fulle åpenbaringen av håpet om oppstandelsen, slik det kommer til uttrykk i Det nye testamente festet i Jesu egen oppstandelse. Kirken lar seg ikke begrense av de foreløpige og mindre klare glimt av denne i deler av Det gamle testamente.

For det andre er det ikke riktig at ekteskapet er redusert til en borgerlig ordning i evangelisk teologi. Det tilhører for Luther det verdslige regimentet, ja, men verdslig betyr ikke for ham sekulær, i betydningen frakoblet en gudsrelasjon og et teologisk perspektiv. Det verdslige regimentet er Guds. Ekteskapet er derfor etter guddommelig rett, og intet adiaforon, en teologisk likegyldig ting som er et spørsmål om hensiktsmessighet. Det er nødvendig å anføre dette mot Kari Veitebergs anvendelse av ekteskapets manglende status som sakrament i den evangelisk-lutherske kirke. Å kalle enkelte kirkelige handlinger «sakrament» har svært mye for seg, men er en tilrettelegging fra teologers side. Også i de lutherske bekjennelsesskriftene brukes begrepet noen ganger i mer utvidet forstand enn det som ble den gjengse (dåp og nattverd). Poenget er at enkelte ordninger gjelder alle mennesker. De er grunnet i skapelsen.

Andre ordninger er knyttet til frelseshusholdningen, som dåp og nattverd, som den evangelisk-lutherske kirke regner som sakramenter. Men Guds Ord normerer begge typer handlinger, både sakramenter og livet i kirken og i verden for øvrig.

Uansett er Kristus midler for skapelsen (Gud skapte alt «ved» Kristus), og naturen og kulturlivet peker på ham, også i den falne verden. Mennesker både i kristenheten og i andre religioner peker med sine ekteskap på forholdet mellom Gud og verden og mellom Kristus og kirken, som forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet ifølge Paulus er et bilde på. Jeg ser ikke dermed bort fra den fulle dimensjonen som Kristus bringer til ekteskapet. Med et slikt perspektiv står vi som evangelisk-lutherske kristne heldigvis sammen med kristne i frikirker og andre katolske kirker. Som kristne tror vi at Kristus er sentrum for alt; han er nøkkelen til å forstå hele livets mysterium.

Ole Fredrik Kullerud

(Tidligere publisert i Vårt Land)