Kropp i kropp

Staten må derfor bæres av en samfunnsånd formet av den gylne regel: Alt det dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. Ærlige mennesker erkjenner at dette er rett. Det betyr ikke at staten skal gjøre alt dette. Staten skal bare gjøre de ting som det naturlig kreves at hele samfunnet står bak. Blant annet å sørge for at alle får sin rett.

”Alle” er menneskene. Dyr, andre livsformer og hele vårt fysiske miljø har nok sin relative rett og sitt krav på vern, men det er menneskene det først og fremst gjelder. Livsretten er helt grunnleggende. Om folkeflertallet undertrykker livsretten, er det underskudd på samvittighet og solidaritet i nasjonalforsamlingen. Da er demokratiet blitt folkets fiende. Det femte bud – Du skal ikke slå i hjel! – gir seg av den gylne regel og har en resonansbunn i ethvert ærlig menneskes samvittighet. Og budet gjelder alt hva menneske heter. Den som ikke vet at fosteret er et menneske, er ikke skikket til å styre. Men hvem er det som ikke vet det? Hvem er det som ikke forstår at straks sædcellen og eggcellen blir ett, da er et nytt individ der? Den som til tross for at han eller hun vet og forstår dette, forsvarer å ta livet av de ufødte, er det verre med enn med den som ikke vet at de er mennesker. Og når fornektelsen av at de ufødte er medmennesker, omsettes i lovvedtak, blir resultatet ulov istedet for lov.

Den pågående debatten om abortloven må ikke ende opp i en kosmetisk paragrafendring uten at et eneste liv skal bli spart. Fokus i debatten må endres. De ufødte kan ikke tale sin egen sak, men vi må ikke et øyeblikk glemme at de er våre medmennesker. Tal deres sak! Si at vi ingen rett har til å slå hverandre i hjel! Det er ikke mer eller mindre begrunnede meninger vi trenger. Vi må ha samvittighet og hellig overbevisning. Er det ikke uhyrlig å tenke at noen skulle ha rett til å drepe meg da jeg var et foster? Frihet til å drepe andre mennesker, er ingen rett og blir ingen rett om det aldri så mye vedtas.

Det forunderlige samspillet mellom to mennesker, den ufødte og den gravide, den ufødte og ennå ukjente sin avhengighet av mor, dette fenomenet med kropp i kropp, er ikke det en modell for det samfunnet vi egentlig trenger og ønsker oss? Der enkeltmennesket ikke er isolert fra fellesskapet. Der ingen tenker bare på seg selv. Der den svake og avhengige får den omsorg han eller hun trenger. Går det an å tale om et velferdssamfunn om ikke det er slik? Om ikke alle er inkludert i fellesskapets ansvar og omsorg, svake som sterke, innvandrere som innfødte, ufødte som fødte? Skulle ikke mor Norge være raus mot alle som trenger henne? Statens inntekter i 2019 er bereknet til 1430 000 000 000 kroner eller noe slik som 270 000 kroner pr. innbygger. Burde ikke økonomisk støtte til alle fødende være mer uavhengig av tidligere inntekt? Er ikke en mor med det ufødte barnet kropp i kropp en modell for folk og land?