Kroppen, seksualiteten og trosbekjennelsen

22.11.2023
Knut Alfsvåg
Aktuell kommentar Teologi Teologihistorie Tro og tanke Trosforståelse Trospraksis Trosartikler Troslære Trosopplæring Den norske kirke Samfunnsliv Samfunnsutvikling Seksualitet Seksualetikk Seksualundervisning

Aktuelt

Knut Alfsvåg

Kristen samlivsetikk seiler i motvind. I samtidskulturen er det lite forståelse for prinsippet om trofasthet i ekteskapet og seksuell avholdenhet utenfor. Også blant mange i kirkens lederskap er det lite forståelse for dette; de har stort sett avvisning og kritikk til overs for dem som holder fram slike idealer.

Det er ikke så vanskelig å se hvorfor dette er blitt slik. Det kristne Europa hadde en kultur som var forankret i en forståelse av verden som Guds verden og livet som Guds gave. Den er nå blitt erstattet av en kultur som legger stor vekt på det frie og selvstendige menneske og dets jakt på livsutfoldelse frigjort fra tradisjonsbundne hemninger. Dermed har prioriteringen av familien og kravet om disiplinering av seksualiteten kommet i skuddlinjen. Idealet har blitt en seksualitet som er frigjort både fra familiens og kroppens bindinger. Sex er masseprodusert underholdningsindustri som helst ikke skal ha noe med forplantning å gjøre, og går det helt galt på dette punkt, har en sikret seg en liberal abortpraksis som plan B. Seksualpartnere kan derfor like gjerne søkes blant dem som har samme kjønn som en selv. Også den tradisjonelle kjønnsforståelsen skal bort. Ifølge den nye samlivsetikken er kjønn er sosial konstruksjon, ikke en biologisk realitet. Ettersom det åpenbart er en konsekvens som strider både mot sunn fornuft og vitenskapelig forskning, legges det mye arbeid i å indoktrinere oss på dette punkt fra barneårene av.

Det er ikke mulig å forstå dette som noe annet enn et angrep som det første punkt i kirkens trosbekjennelse, troen på én Gud som har skapt alt som fins. Denne trosbekjennelsen gir både kroppen og seksualiteten dens verdighet og betydning. Vi har alle kjent fristelsen til å hengi oss til andre idealer. Men når vi gjør det, blir ikke livet som det var ment å være hverken for oss selv eller dem vi omgås.

Når kirkeledere angriper den kristne samlivsetikken, angriper de kjernen i den kristne tro på en måte som har store skadevirkninger. De gjør kampen mot fristelsene vanskeligere for oss alle. Det er derfor ikke rart at mange, blant annet teologistudenter, undrer seg over om det er noen framtid for dem i en kirke som holder seg med slike ledere. Denne undringen er et viktig sunnhetstegn. Så lenge den ikke helt undertrykkes, er det mulig å ha et håp om at kristen tro også i framtiden vil ha en plass i den kristne kirke.

Knut Alfsvåg