Kunnskap om reformasjonen gjør Kristus større

I forlagsbransjen har vi lenge arbeidet med denne høsten i sikte. Og vi har tyvstartet, selvfølgelig. I forlagsgruppen Lunde/Luther startet vi allerede et år tilbake med utgivelsen av Lars Inge Magerøys Munken som endret Europa. Her blir Martin Luthers liv og lære presentert i biografisk form med bilder av omgivelser og mennesker som spilte viktige roller i reformatorens samtid. Utover i 2017 har vi fulgt opp med alt fra første gangs utgitte skrifter om Kristus, frelsen og kirken på norsk, Knut Alfsvågs møter med Luther og betraktninger rundt reformatorens aktualitet, en barnebok og en roman som til sammen dekker ulike sider ved Luthers skjellsettende liv.

Det har stadig slått meg gjennom vårt litterære arbeid med personen Martin Luther at her har vi med en enkel, og samtidig svært sammensatt person å gjøre. Et barn av sin tid? Ja. En Paulus? Slett ikke! Utvalgt av Gud? Alle ting tyder på det. Modig? Vel ‒ i barneboken Modige Martin skriver forfatter Runar Bang nettopp om dette med mot. Kanskje var ikke Martin av de modigste. Vi vet at han hadde sine øyeblikk med dødsangst, og at disse ble av avgjørende betydning i hans liv og virke. I denne reformatorskikkelsen brukte altså Gud noe så ynkelig som menneskelig angst til å drive sitt rikes sak igjennom. Dette er veldige tanker for voksne, og kanskje til trøst og oppmuntring for barn.

Da jeg for en tid tilbake reiste i Luthers fotspor i Tyskland, og la turen innom ulike museer og kirker, ble jeg stilt overfor rike, nyanserte framstillinger av hans liv. Og det slo meg at Guds plan med reformasjonen og rollen Luther skulle ha, også inkluderte en solid gruppe støttespillere. Det var som om Herren selv der tidlig på 1500-tallet hadde plassert menn og kvinner i sentrale posisjoner på sjakkbrettet. Luther var opplagt spillets «konge», men han sto slett ikke støtt nok til å vinne slaget alene. For å bryte gjennom var han avhengig av både lojale tårn, bønder og springere. Hvordan hadde vel Martin kunne overleve uten ly fra kurfyrst Fredrik den Vises vernende hånd? Hvilken arv hadde han kunnet etterlate seg om ikke Wartburgs borgmurer hadde gitt ham nødvendig beskyttelse da han oversatte bibeltekstene? Og hva var vitsen med arbeidet om ikke også bønder og lekfolk kjente en hunger etter det rene Guds ord? Hvilket gjennomslag hadde han fått om ikke organisator, prest, professor og kirkestrateg Johannes Bugenhagen hadde stått ved hans side? Mannen som da reformasjonen var et faktum, likegodt ordinerte de sju første evangeliske biskoper i den dansk-norske kirke? Eller hvis ikke den sylskarpe hjernen til Philipp Melanchthon hadde sprunget hans ærend? For ikke å glemme hustruen Katharina von Bora, som bidro med nødvendig praktisk kjærligheten og korreksjon. Eller apotekeren og maleren Lucas Chranach (d.e.), som lik en 1500-talls mediamann festet ansiktene til Martin Luther, hans familie og nære støttespillere til lerretet, og trykket og distribuerte Luthers budskap vidt og bredt.

Guds retning og veier bør frigjøre både optimisme og pågangsmot i oss. Vi ser dem jo gjerne ikke annet enn i bakspeilet, men der trer de desto tydeligere fram. Heldigvis har vi litteratur som kan fungere som slike speil. Jeg blir alltid oppstemt når kloke forfattere avdekker terrenget for meg, slik at jeg tydeligere kan se Guds plan og makt der han sjonglerer med brikker og kontrollerer spillet. Da tør jeg med enda større frimodighet også rette blikket framover, og selv se meg som en, om enn beskjeden, aktør i Mesterens spill.