Kunnskapsrikt om misjon og kirkeliv

Hans Aage Gravaas

Egil Grandhagen: Visjonær og samlende. Et portrett

Oslo: Lunde Forlag 2022

336 s.

Hans Aage Gravaas bidrar med boka si om Egil Grandhagen (1947-2020) med mye kunnskap som er relevant for den nyeste norske kirkehistorien, selv om boka ikke har fotnoter eller kildefortegnelse. Særlig informasjonen om Misjonssambandet fyldig, herunder karakteristikker av sentrale personer. Grandhagen beordret riktignok før han døde, sitt eget arkiv destruert (prekenmanuskripter og andre personlige notater). Samtalene med personer i hans nærhet bøter på savnet av materiale fra Grandhagen selv og utgjør en viktig del av kildegrunnlaget. Publisert materiale av Grandhagen gir likevel tilgang til hans egne tanker. Nærheten Gravaas selv har til Misjonssambandet og Grandhagens miljø, og som han eksplisitt vedkjenner seg i boka, er del av forutsetningen for å kunne skrive innsiktsfullt om Misjonssambandets generalsekretær i mange år, især når framstillingen fortolker Misjonssambandets nyeste historie med utgangspunkt i Grandhagens virke. Uttrykket «Misjonssambandets folk» går igjen mange ganger i teksten og minner meg om uttrykket «våre folk» som jeg flere ganger har hørt fra misjonssambandsfolk. Og faktisk forekommer dette siste uttrykket også en gang i boka.

Mange kjenner hovedpunkter i historien om Grandhagen. Egil Grandhagen kom gjennom faren fra en militærfamilie. Han tok selv befalsskole, og broren Kjell fikk hele sin karriere i Forsvaret. Mors-familien var tungt involvert i misjonen. Gravaas bruker dette i et grunnleggende narrativt grep. Foreningen av de to familiene er viktig i dette, i tillegg til at faren Eivind, den senere brigaderen i ingeniørvåpenet, kom til tro under krigen i tysk fangenskap i Oslo. Dekknavnet Egil Berg som han brukte i Milorg-sammenheng, ble ikke avslørt, og dette berget livet hans. Egil Grandhagen har det første fornavnet sitt herfra (han hette også Johan), og dette gav han selv en soteriologisk tolkning. Det peker på at han «som unngikk straffen han egentlig skulle hatt» som synder under Guds vrede.

Grandhagen ble generalsekretær i NLM i ung alder etter å ha tatt teologisk embetseksamen og virket en tid i misjonen sammen med kona si Solveig. Etter noen år som Fjellhaug-lærer og forfatter, endte han endte til sist opp med en landbrukseiendom i Land som han sammen med kona utviklet til et sted for stillhet og misjon.

Jeg har selv aldri vært tett på Grandhagen, men han var åpenbart en person det var lett å like, og det sies svært mye positivt om Grandhagen i denne boka. Jeg har ingen informasjon som tilsier at det ikke er dekning for dette. Det var noe friskt ved mannen. Personer som det blir comme il faut å rose inkarnerer stundom miljøet de er del av. Og Grandhagen representerte med sin sterke luthersk-rosenianske forkynnelsesprofil og det friske engasjementet for misjon det Misjonssambandet ville være. Med inspirasjon fra Carl Fr. Wisløff som den MF-læreren han identifiserte seg mest med, og med påvirkning tidlig i livet fra konservative evangelikale misjonstenkere, stod Grandhagen sentralt plantet i sin organisasjon. Gravaas viser også hvordan Grandhagen fikk betydning for norsk misjon, ikke minst ved fokuset på «unådde grupper», og bruken av dette begrepet på norsk.

Gravaas har lagt opp framstillingen problemorientert, idet han underveis i teksten stiller spørsmål som han søker å besvare på bakgrunn av informasjonen han har tilgjengelig. Dette gir driv til framstillingen og frambringer kunnskap. Hvor reell er Gravaas’ kritiske brytning med Grandhagen? Det er alltid et spørsmål om hva man velger å analysere eller å la ligge. Jeg har ikke nok kunnskap til å etterprøve dette. Kritiske merknader savnes dog ikke. Gravaas nevner at Grandhagen tilegnet seg Wisløffs prekenstemme, og ble advart av en tidligere medstudent mot dette. Han nevner også at Grandhagens generelle begrensing lå i det at fokuset på bredde kunne gi mindre dybde.

I flere spørsmål inntok Grandhagen en moderat holdning. Han advarte mot å opprette trossamfunn og reagerte mot NLMs bruk av «løgnkirke» om Dnk. Det er en styrke at Gravaas lar Grandhagen komme til orde også gjennom disse i stridssakene i NLM. Grandhagen kan kanskje egentlig ikke ha vektet kvinneprestspørsmålet tungt, ut fra opplysninger Gravaas gir om hvordan han i praksis forholdt seg til kvinnelige prester i tjeneste, selv om vi ikke har informasjon om at han gikk fra et konservativt syn i dette spørsmålet.

Hans Aage Gravaas bok om Grandhagen overgikk forventningene mine, og er en viktig kilde til informasjon og vurderinger av folk som stod nær Egil Grandhagen og Misjonssambandets ledelse på overgangen til et nytt årtusen.

Ole Fredrik Kullerud