Kvinnelig prestetjeneste

FBB-BAKGRUNNSSTOFF:

Fra Luthersk Kirketidende nr. 1/1973.

"Kvinnelig prestetjeneste"

Uttalelse fra lærerrådet ved Menighetsfakultetet

Flere har ytret ønske om å bli kjent med premissene for det vedtak som MF's lærerråd i høstsemesteret fattet vedrørende ordinasjon av kvinner til prester. I forståelse med de impliserte parter offentliggjøres hermed både flertalls- og mindretallsuttalelsen. En gjør oppmerksom på at uttalelsene ble fremlagt samtidig, slik at ingen av dem kunne gå inn på og eventuelt imøtegå synspunkter fremsatt i den annen. Det fremgår da også av dokumentene at det ikke er noen intern debatt mellom dem.

Uttalelsene er avgitt etter anmodning fra styret for MF's praktisk-teologiske seminar. Seminarstyret drøfter for tiden muligheten av en praktisk-teologisk utdannelse og eksamen for kvinnelige kandidater, etter henstilling fra fakultetsrådet ved MF. I denne forbindelse ønsket praktikumstyret at også det teologiske prinsippspørsmål skulle tas opp. Det er ikke offentliggjort noe om hvordan praktikumstyret så videre tenker å behandle saken, men man regner i alminnelighet med at det vil ta noen tid før spørsmålene avklarer seg. Red.

Flertallets uttalelse:

OM ORDINASJON AV KVINNER TIL PRESTER

Da MF's professorråd høsten 1955 overfor Kirke- og Undervisningsdepartementet avga den uttalelse om ansettelse av kvinner som prester, som siden har stått som fakultetets offisielle standpunkt, var det i første rekke sakens juridiske og kirkepolitiske side som sto i forgrunnen. Rådets anliggende er ifølge uttalelsen at statsmaktene ikke må "gripe inn i kirkens indre liv ut fra kirkelig uvedkommende synspunkter". Dette anliggende utfoldes bredt under henvisning til en formodet sterk kirkelig opinion imot kvinner som prester, en opinion som rådet hevder korresponderer med en "alt overveiende tradisjon fra kirkens eldste tider". Om det teologiske sakspørsmål uttales bare at vår kirkes bekjennelsesskrifter ikke sier noe om dette spørsmål, men at fakultetet "anser det som stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner innehar presteembetet ".

Når fakultetets lærerråd i dag, to desennier etter, ser tilbake på den situasjon som dengang forelå, må det si seg enig i det kirkepolitiske anliggende som fakultetet ønsket å ivareta. Slik saken ble fremmet, var det på sin plass med en protest for kirkens åndelige integritets skyld. Likefullt tør det være innlysende at selve det teologiske sak-spørsmål ikke kan regnes som avgjort med det ovenfor refererte, meget knappe læreutsagn, særlig etter som det fremsettes uten noen som helst begrunnelse. Etter at den akutte konfliktsituasjon nå er kommet på avstand og spørsmålet har fått tid til å modnes, er det derfor rimelig å ta saken opp igjen på bredere grunnlag og overveie hvorvidt det virkelig kan sies å foreligge avgjørende og prinsipielle teologiske grunner imot ordinasjon av kvinner til presteembetet.

Når man skal avgi en uttalelse som er nærmere teologisk begrunnet, vil man, ifølge luthersk syn, helt måtte bortse fra tradisjonsspørsmålet og vurdere saken ene og alene i lys av Den hellige skrift og vår kirkes bekjennelse. I første omgang blir det da nødvendig å foreta en analyse av de bibelsteder som anføres til støtte for et eventuelt forbud mot en kvinnelig prestetjeneste. Men dernest må så saken settes i relasjon til bekjennelsens lære om det kirkelige embete og om menighetsordningenes vekt og betydning i kirken. Det tør i vår sammenheng forutsettes som alment anerkjent at et læremessig stridsspørsmål like lite kan avgjøres utelukkende ved eksegetiske argumenter som utelukkende ved dogmatiske - det trenges et eksegetisk-dogmatisk arbeide for å komme fram til en saklig velbegrunnet avgjørelse, som er i samsvar med vår lydighet imot Guds ord og vår forpliktelse på kirkens bekjennelse.

1. I Det nye testamente (NT) finnes det ikke noe enkelt uttrykk som kan gjengis med vårt ord "embete"; ordet diakoni "tjeneste" (2 Kor. 3, 7-9; Efes. 4, 11-12), som kan sies å komme nærmest; anvendes for å betegne ulike funksjoner i menigheten. Dette enkle saksforhold blir dessverre ofte glemt i debatten om preste-embetet; det får til følge at man på uhistorisk vis leser et bestemt embetssyn inn i det nytestamentlige (ntl.) materialet. Det må altså gjøres klart at det ikke finnes noen enkel motsvarighet til vårt preste-embete i NT.

2. De ntl. tekstene omtaler en rekke forskjellige "tjenester" (jfr. 1 Kor. 12, 28-30; Efes. 4, 11; Fil. 1, 1; dertil de ulike "nådegaver", jfr. bl. a. 1 Kor. 12- 14), som delvis griper inn i hverandre og følgelig ikke har klart avgrensede funksjonsområder (se bi. a. Ap. gj. 20, 17, 28; Tit. 1, 5-9). Blant disse "tjenester" inntar apostolatet en særstilling; apostlene - både i og utenom tolv-kretsen - er kalt direkte av Kristus til å føre hans verk videre. Det er videre åpenbart at de "tjenester" som på noen måte går tilbake på apostlene, i det minste for visse kretser i urkirken, hadde en særlig betydning (jfr. Luk.skriftene og pastoralbrevene). Flere av "tjenestene" hadde imidlertid ikke noen påviselig forbindelse med apostlene; men også disse ble betraktet som fullverdige. For de forskjellige "tjenester" var alle redskap for den ene og samme Ånd, og de hadde alle det samme mål: kirkens "oppbygning" (oikodomé, Efes. 4, 12; jfr. 1 Kor. 12, 4-11). Av de ntl. skrifter fremgår det derfor klart at det må finnes en menighetsorganisasjon, med visse, nødvendige "tjenester", men NT angir ikke noe fast mønster for den nærmere utforming av disse "tjenester". Fleksibiliteten på dette punkt umuliggjør en uniformering ut fra bibelske premisser.

3. Imidlertid synes det å foreligge visse negative forskrifter når det gjelder kvinners aktivitet i menigheten, nemlig i enkelte paulinske tekster som berører den indre relasjon mellom kvinne og mann, således i det eldre i Korintierbrev (11, 2 ff. og 14, 33b-40 (NO: 14, 34- 40)) og i det yngre 1Timoteusbrev (2, 11 ff.). Også bortsett fra vanskelige tekstkritiske problemer (plasseringen av v. 34- 35 i 1Kor. 14, dessuten uttrykket "Herrens bud", se nedenfor pkt. 5b), dreier det seg her om tekstavsnitt som er særdeles vanskelige å tolke, slik eldre og nyere forskning med all tydelighet har vist.

4. Når det gjelder forholdet mellom 1Kor. 11, 2 ff. og 14, 33b-40 synes det å foreligge en viss motsetning i apostelens utsagn om kvinnenes adgang til å tale i menighetsforsamlingen. 1Kor. 11, 5 forutsetter at kvinnen kan både "be" og "tale profetord" i forsamlingen, bare det skjer med "dekket hode", men i 14, 34 pålegges hun å "tie i menighetens forsamling" og hun forbys å"tale", uten at det er umiddelbart innlysende hva det meget almenne ord "tale" (lalein) her innebærer; ut fra den nærmeste tekst-sammenheng er det imidlertid sannsynlig at verbet "tale" (lalein) refererer seg til kvinnenes "tale" i form av spørsmål under gudstjenesten. Dette fremgår av at "tale" (lalein) står parallelt med "spørre" (eperotatosen) i v. 35a, og at den videreførende begrunnelse i v. 35b innfører et nytt "tale" (lalein). Klart innholdsbestemt er forbudet i 1Tim. 2, 12, hvor apostelen ikke tillater henne å "undervise" (didaskein; mest sannsynlig i menighetsforsamlingen).

5. Apostelens forskrifter kan ikke forstås rett uten at man tar hensyn til deres respektive begrunnelser. Mens de enkelte forskrifter veksler, er begrunnelsene meget like.

a. Til begrunnelse for forbudet i 1. Kor. 11, 5 mot at kvinnen opptrer med udekket hode i menighetsforsamlingen når hun "ber" og "taler profetord", nevner apostelen en rekke argumenter: det sømmelige, v. 6 og 13; hennes underordning under mannen ut fra skapelsen, v. 7-10, jfr. likevel v. 11-12; det naturen lærer, v. 14; skikken hos apostlene og i "Guds menigheter", v. 16.

b. Når det videre gjelder apostlenes begrunnelse for påbudet i 14, 34 om å "tie i menighetens forsamling" og forbudet mot å "tale" i samme, må den sees på bakgrunn av argumentasjonen i hele avsnittet 14, 26-40. Her gjenfinnes de fleste argumenter fra 11, 2ff: det sømmelige, v. 35; underordningen under mannen, her videre begrunnet med "loven", hvorved vel 1. Mos. 3, 16 er ment; hensynet til almenkirkelig sed og skikk, v. 33b (NO: 34 a) og 36.

I tillegg kommer andre begrunnende momenter, fremfor alt ordenssynspunktet som er det umiddelbart dominerende i avsnittet 14, 26-40. For apostelen er det da avgjørende at alt i menighetens forsamling skal skje "til oppbyggelse" (v. 26), og derfor "sømmelig og med orden (kata taxsn, v. 40), "for Gud er ikke uordens Gud" (v. 33). I dette ordensperspektiv er det forståelig at det "ikke er tillatt" for kvinnene å "tale", det vil si stille spørsmål som de ellers kunne stille "sine egne menn hjemme" (v. 35). Når apostelen etterpå også henviser til et "Herrens bud" (v. 37, etter den vanligste lesemåte, mens noen håndskrifter utelater "bud" og andre har "bud" i flertall), så refererer dette seg ikke bare til det nevnte taleforbud, men til alt det han har omtalt i det foregående (jfr. D. A. Frøvig: "Kvinnens stilling i det eldste menighetsliv efter Det nye testamente", i For lære og liv. Festskrift til Det teologiske Menighetsfakultets 25-års-jubileum, Oslo 1933, s. 127), slik det for det første fremgår av relativpronomenet ha (flertall, mens NO har entall "det" ; jfr. for øvrig Gal. 1, 20). For det annet gjør dette videre sikte det forståelig at man her ikke har kunnet gjenfinne noe slikt "Herrens bud" i Jesu forkynnelse på samme måte som i 1. Kor. 7, 10 og 9, 14 (jfr. Mark 10, 11ff par.; Matt. 10, 10 par.). I samme retning peker for det tredje apostelens hypotetiske formulering her (" Tror noen at han er en profet eller en åndelig, da skal han skjønne at hva jeg skriver til dere, er Herrens bud").

Det overordnede siktepunkt i dette avsnitt er den gudstjenestelige orden og menighetens oppbyggelse; det øvrige (såsom tungetale, profetier eller kvinnenes opptreden i menigheten) må underordne seg dette.

c. Sammenligner man endelig begrunnelsene på de tidligere omtalte steder med motiveringen for undervisningsforbudet for kvinnene i 1. Tim. 2, 11ff (jfr. avsnittets begynnelse i 2, 8), fremtrer både likheter og ulikheter. Også her argumenteres det med "det sømmelige" (v. 9, jfr. v. 10 og 15 b) og med kvinnens underordning under mannen (v. 11-14). Men i tillegg kommer at hun skal være underordnet "i alt" (v. 11), og at hennes underordning ikke bare motiveres ut fra selve skapelsen, men også ved hennes rolle i syndefallet (v. 14). Når det sies at hun skal "la seg undervise i all stillhet" (v. 11, jfr. v. 12b), kan det korrespondere med utsagnet i 1. Kor. 14, 35 om at kvinnene skal "spørre sine egne menn hjemme". En bemerkelsesverdig forskjell er det også at apostelen i 1. Tim. 2, 12 gir undervisningsforbudet ut fra sin egen autoritet ("Jeg tillater ikke at en kvinne underviser"), mens taleforbudet i 1. Kor. 14, 34 er gitt en generell form ("det er ikke tillatt"). I denne forbindelse - særlig når man forutsetter at 1. Tim. er et ekte Paulusbrev - er det påfallende at han ikke her refererer til noe spesielt "Herrens bud", slik som i 1. Kor. 14, 37.

6. Det som best forbinder de nå nevnte tekster, samtidig som deres innbyrdes forskjellighet ikke blir borttolket eller svekket eller harmonisert, er den sterke vekt som apostelen legger på orden og innordning i enkeltmenighetenes og kirkens helhet; verken kvinnene som gruppe eller en enkeltmenighet som Korintiermenigheten får selvstendiggjøre seg på helhetens bekostning, men må. finne sin innordning i den. Kvinnens underordning uttrykker da i første rekke et kirkelig ordningsaspekt. På dette punkt gjenspeiler kirkens orden forholdet mellom kvinne og mann slik det kommer til uttrykk ikke bare i den ekteskapelige relasjon, som trer tydelig frem i de nevnte tekster (og ellers eksempelvis i hustavlene, jfr. Efes 5, 22ff Kol. 3, 18ff), men også i det antikke samfunn overhodet. Dette sosiale mønster utgjør for apostelen en selvsagt forutsetning, til tross for at han ellers betoner klart den nyskapte enhet i Kristus Jesus, hvor grensen mellom mann og kvinne, likesom mellom jøde og greker, trell og fri er opphevet (Gal. 3, 28).

7. Den eksegetiske gjennomgåelse tør ha vist at begrensningen av kvinnens aktivitet i menigheten når det gjelder hennes "tale" og "undervisning", primært er motivert ut fra hensynet til kirkens orden. Kvinners usømmelige opptreden i forbindelse med gudstjenesten, deres spørsmål under gudstjenesten og deres "undervisning" i menighetsforsamlingen forstyrret den orden som var nødvendig for menighetens oppbyggelse (oikodomé). De begrensninger som ut fra ordningssynspunktet som det overordnede aspekt gjelder for kvinnen, underbygges ytterligere ved forskjellige argumenter: det sømmelige, det naturlige, den almenkirkelige skikk, kvinnens skapelsesmessige underordning under mannen etc.

Med hensyn til vårt spesielle tema tør det ut fra det foregående være klart at spørsmålet om kvinners ordinasjon til preste. embetet må gis en løsning som er forenlig med kirkens aktuelle gudstjenesteliv i videste forstand og som på beste måte kan muliggjøre dens oppbygning (oikodomé). Det tør videre være klart at en fornyet diskusjon om de ulike motiveringer for de nytestamentlige restriksjoner i denne forbindelse kan bli nødvendig - særlig med tanke på argumentasjonen ut fra skapelsesordningen. Men overveielser av denne art er snarere av dogmatisk enn av eksegetisk natur.

1. De nytestamentlige menighetsordningers vekt og betydning.

- Vår kirkes bekjennelse uttaler seg klart og entydig om den vekt og betydning nytestamentlige menighetsordningsforskrifter bør og ikke bør tillegges i kirken. Ifølge Confessio Augustana (CA) VII er det ingen nødvendighet at man i kirken "overalt har de samme menneskelige overleveringer eller kirkelige seremonier, anordnet av mennesker". Med disse uttrykk siktes ikke bare til ordninger oppkommet i kirkehistoriens forløp i etterapostolsk tid. I CA XXVIII, hvor saken gis en bredere fremstilling med anførsel av eksempler, nevnes slike ting som at "i forsamlingen skal kvinnene tildekke sitt hode" og "at de som utlegger Skriften skal høres etter hinannen i den rette orden i menighetsforsamlingen" (jfr. 1. Kor. 11, 5 f og 14, 30) - i det hele gjøres en utstrakt bruk nettopp av nytestamentlig materiale som eksempler på hva som er ment. Bekjennelsen fremholder her at slike forskrifter under ingen omstendighet må gjøres samvittighetsforpliktende. Det er ikke for samvittighetens skyld, men for kjærlighetens og fredens skyld og for at alt kan gå for seg med orden og uten forstyrrelse i menighetene, at slike påbud er gitt.

Menighetsordningsforskrifter er altså ifølge vår kirkes lære ikke bindende selv om de måtte være fremsatt med apostolsk myndighet. Tvert om er de å betrakte som tidsbestemte. Når man omgås med overleveringer av denne art, må man, fremhever bekjennelsen, ha for øye hovedstykket i den kristne lære, nemlig troens rettferdighet og den kristelige frihet, slik at man ikke bebyrder menneskenes samvittighet ved å gjøre det til en nødvendighet å overholde dem (CA XXVIII).

Lærerrådet vil uttale at det anser som overmåte vesentlig at man konsekvent fastholder det fortolkningsprinsipp som bekjennelsen her fastsetter. Forlater man denne linje idet man begynner å gi nytestamentlig ordningsforskrifter forpliktende karakter, vil man uvergelig lande i et uføre. Enten må man nemlig ikke overta noe som samvittighetsforpliktende, eller så må man overta alt. Å finne frem til teologisk holdbare prinsipper for en skjelning mellom forpliktende og uforpliktende elementer lar seg ifølge lærerrådets mening ikke gjøre. Eksempelvis kan man ikke på prinsipielt grunnlag på en og samme tid fast holde læreforbudet 1. Tim. 2, 11 f og utsjalte forbudet mot at kvinner ber med udekket hode 1. Kor. 11, 3 ff. Begge forbud har i tekstsammenhengen en prinsipiell teologisk begrunnelse, argumentasjonen er langt på vei parallell, og den har fått sin bredeste utforming og er minst like sterk, om ikke sterkere på det sted hvor man ikke er beredt til å overta konklusjonen. Anser man det første forbud som samvittighetsforpliktende, må man derfor gjøre det samme med det siste. Men å overta alle nytestamentlige ordningsforskrifter er allerede av den grunn umulig, at det ikke finnes noe enhetlig mønster for menighetsorganisasjonen i NT, som ovenfor påvist. Vil man bevare den evangeliske frihet som ifølge vår kirkes lære er av så grunnleggende betydning, gis det ingen annen løsning enn generelt å stille seg på det standpunkt at nytestamentlige ordningsforskrifter bare har en relativ betydning og vekt. Med henblikk på vårt spørsmål, ordinasjon av kvinner til prester, vil dette si at saken har fått altfor store dimensjoner i den strid som har rast i vår kirke. Det kan ifølge vår kirkes lære umulig være rett å gjøre et slikt spørsmål til en samvittighetssak. Det kan heller ikke være riktig å gjøre den til en sak som splitter kirken. Under henvisning til CA VII må det være mulig å være uenig om et spørsmål av denne art uten at det skal sette kirkens enhet og det broderlige forhold mellom kristne i fare.

2. Menighetsordning og skaperordning. - M.h.t. det resonnement som er gjort gjeldende ovenfor under pkt. i er det spørsmål blitt reist, om man ikke likevel må stille ordningsforskrifter som begrunnes med henvisning til en "skaperordning", i en særstilling.

Rent bortsett fra det omfattende spørsmål hvordan man forøvrig skal tolke og tilrettelegge de nytestamentlige skaperordningsforestillingers innhold og intensjon, må man ifølge lærerrådets mening være enig om å skjeine mellom det å fastholde skaperordningsforestillingene i seg selv og det å fastholde de konkrete følgeslutninger av disse forestillinger m. h. t. det sosiale liv i dag inklusive menighetslivet. Vi vil hevde at det ikke er noen som ikke ved sin stillingstagen til bestemte bibeltekster ikke viser at han faktisk foretar denne distinksjon. Som et godt eksempel kan vi igjen sammenligne holdningen henholdsvis til 1. Kor. 11, 3 ff og til 1. Tim. 2, 11 ff: ingen forlanger i dag at kvinnen skal be med tildekket hode i menighetens forsamling, skjønt dette påbud 1. Kor. 11 jo like fullt som læreforbudet 1. Tim. 2 i tekstsammenhengen fremtrer som en konkret følgeslutning av bi. a. skaperordningsforestillinger, fremsatt med apostolsk autoritet.

Når man i sin utleggelse av 1. Kor. 11 lar hodeplagg-påbudet fare, samtidig som man vil fastholde den nytestamentlige skaperordningsteologi som påbudet er avledet av, har man dermed uttalt at de praktisk-konkrete følgeslutninger av skaperordningsteologien ikke er avgjort en gang for alle med de henhørende apostolske forskrifter, men må bli gjenstand for teologisk vurdering i hver enkelt tilfelle. Men da må dette gjelde også m. h. t. læreforbudet i. Tim. 2. Behøver ikke skaperordningen nødvendigvis komme til uttrykk ved at kvinnene ber med tildekket hode (skjønt apostelen foreskriver dette) så behøver den heller ikke, fordi om dette er forestillingen 1. Tim. 2, nødvendigvis komme til uttrykk ved at kvinner ikke får opptre som lærere. Prinsipielt sett må det da betraktes som et åpent spørsmål på hvilken måte skaperordningsforestillingene i NT skal influere på våre menighetsordninger. En blott og bar henvisning til den form for konkretisering av skaperordningsforestillingene som vi finner i NT, avgjør ikke saken, den må for hver ny historisk situasjon overveies på. nytt og avgjøres etter beste skjønn. Hovedsynspunktet må så være å finne frem til en kirkelig orden som er slik at den kan tjene evangeliet, jfr. ovenfor I 7.

Det resonnement som vi her har gjort gjeldende, har sin gyldighet også overfor et standpunkt som argumenterer med en kombinasjon av skaperordningsforestillinger og ekklesiologiske forestillinger, f. eks, ved å. utfylle 1. Tim. 2 med materiale fra Ef. 5, 25-33.

3. Den lutherske lære om embetet. - Det man gjør, dersom man utformer et prinsipielt forbud mot ordinasjon av kvinner til presteembetet, er at man utfyller den lutherske lære om embetet, slik denne foreligger i bekjennelsesskriftene, med et nytt ledd som den ikke tidligere har inneholdt. Å supplere bekjennelsesskriftenes lære er en alvorlig sak som må meget nøye overveies. Før man går til et slikt skritt, må det også undersøkes hvordan det nye passer til det gamle. Lærerrådet vil uttale som sin oppfatning at et prinsipielt forbud mot ordinasjon av kvinner til prester ikke lar seg innføye i vår bekjennelses lære om embetet uten at denne forkludres.

I klassisk renhet er den lutherske lære om embetet formulert i CA V. Ifølge denne lære er embetet innstiftet "forat vi skal komme til tro". I denne målsetning ligger embetets raison d'etre. I forhold til denne må også embetets ytre form bedømmes: et rett embete er et embete som er slik at vi ved dets hjelp kan komme til tro.

Om hva som kreves i lys av denne målsetning, uttaler bekjennelsen seg med største klarhet og enkelthet. Det eneste som er nødvendig forat vi skal kunne komme til tro, er at forkynnelsens innhold er rett og at sakramentene forvaltes i samsvar med Herrens innstiftelse. Dette er det eneste bekjennelsen i lærens form bryr seg om å fastslå som en nødvendighet m. h. t. hvordan embetet skal være (jfr. foruten CA V fortsettelsen av denne artikkels tankelinje i art. VII).

Vender vi oss på denne bakgrunn til vårt spørsmål, er svaret gitt. Det gir overhodet ingen mening å si at "forat vi skal komme til tro" må embetet ikke innehas av kvinner. For å gi en læremessig motivering av et forbud mot kvinnelig prestetjeneste vil man måtte anføre andre begrunnelser for embetet enn den vår kirkes bekjennelse anfører som den eneste. Silke tilleggsbegrunnelser har vært forsøkt anført i den dogmatiske drøftelse som har fulgt debatten om kvinneprestspørsmålet i de senere år. Således har det vært hevdet at embetet skal være en synlig Kristusrepresentasjon og bare kan være dette dersom embetsinnehaveren er mann, etter som Kristus selv var mann. Eller det er blitt hevdet at etter som apostelembetet var mannlig og presteembetet må anses som en fortsettelse av apostelembetet, så må også dette embetet for kontinuitetens skyld være mannlig. Eller man hevder at embetsordningen i tillegg til Ordets forkynnelse og sakramentenes forvaltning også skal ha den funksjon å avbilde et skapelsesmessig forhold mellom mann og kvinne, som igjen skal formes etter forbildet av forholdet mellom Kristus og menigheten.

Slike begrunelser kan ifølge lærerrådets mening bare tjene til å avspore fra den sak som bekjennelsen ønsker å fastholde. Kirkens embete er ifølge bekjennelsen ikke en tjeneste med å "representere", "demonstrere" eller "avbilde" noe i den ovenfor antydede mening, men helt enkelt en tjeneste med å lære evangeliet og forvalte sakramentene (CA V). Dvs.: det er ikke ved sin ytre form eller konkrete skikkelse embetet forutsettes å skulle virke, men gjennom sine funksjoner. Poenget er ikke det synlige inntrykk embetet gjør, men hva det utfører. Verken i Den hellige skrift eller i vår kirkes bekjennelse finnes det holdepunkter for ytre representasjons-, kontinuitets- eller avbildeforestillinger av ovennevnte type. således er det ifølge luthersk tankegang læren som skaper kontinuitet i kirken. Kontinuitet blir det ved at det samme evangelium forkynnes og de samme sakramenter forvaltes til alle tider. Og det er et bilde av Kristus som tegnes gjennom forkynnelsen, denne form for "avbilde", som alene kan formidle evangeliets hemmelighet til menneskene (jfr. Gal. 3, 1).

Lærerrådet vil uttale at det anser det som en sak av aller største rekkevidde at man i dette stykke holder den lutherske lære ren for et hvert tillegg som bare kan tjene til å fordunkle embetets ene gudgitte funksjon og oppgave: å lede til tro ved nådemidlenes hjelp. Lede til tro kan embetet gjøre også hvor det forvaltes av en kvinne. Dette er nok til å. utelukke et prinsipielt forbud mot en kvinnelig prestetjeneste.

Konklusjon.

Den uttalelse fakultetet fremkom med overfor Kirke og Undervisningsdepartementet 1955 kan, hva sakens teologiske side angår, på grunn av sin knapphet ikke anses som mer enn en foreløpig uttalelse.

Etter å ha veiet de forskjellige argumenter av dogmatisk og av eksegetisk art som er blitt anført til støtte for det standpunkt fakultetet den gang inntok hva sakens teologiske side angår, er lærerrådet imidlertid kommet til at uttalelsen ikke kan opprettholdes. Ingen av de teologiske innvendinger som er blitt gjort gjeldende imot ordinasjon av kvinner til presteembetet, kan sies å. være sterke nok til å begrunne et prinsipielt forbud. Det kan verken sies generelt at ordinasjon av kvinner til prester strider imot Guds ord eller at den er uforenlig med vår kirkes lære. Henvisninger til den historiske tradisjon så vel som til den aktuelle økumeniske situasjon kan bare sies å. ha en relativ, ikke en avgjørende vekt. M. h. t. den historiske tradisjon vil lærerrådet forøvrig ikke unnlate å nevne at man i den lutherske ortodoksi kunne betrakte kvinneprestspørsmålet som et adiaforon. Og m. h. t. den aktuelle situasjon vil lærerrådet gjøres oppmerksom på at etter 1955 har stadig flere kirkesamfunn, også lutherske, åpnet for en kvinnelig prestetjeneste. Man tar vel ikke feil når man sier at også den kirkelige opinion i vårt eget land har dreiet i samme retning.

Hvor vidt man vil ordinere kvinner til presteembetet, må etter det som ovenfor er fremført, bli et spørsmål om hva som er tjenlig i den enkelte menighet og i kirken som helhet, ikke et spørsmål om hva som er tillatelig. Spørsmålet blir i denne mening å betrakte som et praktisk, ikke som et prinsipielt spørsmål. De synspunkter av praktisk art som i denne forbindelse kunne anføres, og som vel kan lede i forskjellige retninger, anser imidlertid ikke lærerrådet det som sin oppgave å gå inn på når det er blitt avkrevet en teologisk redegjørelse for prinsippspørsmålet.

Lærerrådet ser det som en hovedsak at saken nå på denne måte gjengis rimelige og riktige dimensjoner. Det ville være i strid med luthersk lære å la et spørsmål av denne art splitte kirken. Det man i alle sammenhenger bør tilstrebe, er å finne en løsning som tjener evangeliets forkynnelse og som ikke krenker kjærlighet og fred i kirken. I den foreliggende situasjon er dette bare mulig ved at man i sin holdning viser hensyn til begge sider, både til dem som måtte være imot og til dem som måtte være for kvinnelige prester, samtidig som man fortsatt arbeider med spørsmålet om en slik tjenestedifferensiering i kirken at de forskjellige skapelsesmessige utrustninger og de forskjellige nådegaver kan få utfolde seg og bli tatt i bruk på en naturligere og rikere måte en tilfellet hittil har vært i våre menigheter.

O. G. Myklebust

Edvin Larsson

Magne Sæbø

Andreas Aarflot

Ivar Asheim

Mindretallets uttalelse:

UTTALELSE OM KVINNERS ADGANG TIL PRESTEEMBETET

Det spørsmål som er forelagt lærerrådet, gjelder hvor vidt kvinner bør ha adgang til å oppebære kirkens hyrde- og læreembete eller det "presteembete" som vår kirkes ordinasjon innvier til. Dette spørsmål finner ikke noe svar i den lutherske kirkes bekjennelse. Vi kan dog ikke godta den oppfatning at det skulle være i strid med det syn på embetet som foreligger i Augustana art. V eller art. XXVIII, å hevde at presteembetet skal være forbeholdt menn. I denne sammenheng er det av betydning å vite at Martin Luther selv hadde det syn at kvinner ut fra Det nye testamente ikke skulle være prester.

Luther bygget dette syn fram for alt på Paulus' utsagn i 1. Kor. 14, 33b-38 (se Peter Brunner, Om kvinners adgang til hyrde- og læreembetet, i "Kvinnelige prester - hvorfor ikke?" (1961), s. 153ff). Når det kommer til stykket, vil spørsmålet måtte avgjøres ut fra det standpunkt man tar til dette sted og det parallelle sted 1. Tim. 2, 11-12, samt til de steder i Det nye testamente som taler om kvinnens underordnede stilling i forhold til mannen.

Den taushet som i 1. Kor. 14, 33 ff pålegges kvinnen i de gudstjenestlige forsamlinger, kan ikke være absolutt å forstå. Av kap. 11, 5 ser vi at Paulus tillater kvinner å opptre i forsamlingen med bønn og profeti. Den taushet som pålegges dem i kap. 14, 33ff, må derfor være en taushet som kreves ved den offentlige forkynnelse av Guds ord i den offentlige gudstjeneste og som er motivert ut fra denne forvaltning av Guds ord. At dette er meningen blir bekreftet av skildringen av den jødiske synagoge-gudstjeneste i jødiske kilder, hvor forsamlingens taushet motiveres ved at den lytter til utleggelsen av det gammeltestamentlige gudsord ved menighetens ledere (se Sverre Aalen, "Bibelsyn og bibelbruk", i Tidsskrift for teologi og kirke, 1971, s. 97f). Det fremgår også av at Paulus direkte nevner Guds ord i v. 36. Dette vers skal ikke bare utsi at menigheten i Korint bør rette seg etter en anordning som er utgått fra modermenigheten i Jerusalem og godtatt av alle andre menigheter i urkristen tid (jfr. v. 33b). Henvisningen til Guds ord viser at det må dreie seg om en bestemmelse som gjelder måten hvorpå Guds ord skal forkynnes. Derav gir seg at forbudet har med forkynnelsen av Guds ord å gjøre.

Det dreier seg altså i 1. Kor. 14, 33ff om et forbud for kvinner mot å tale Guds ord (i den offentlige forsamling). Dermed er gitt at dette forbud ikke er motivert ut fra konvensjon eller hensynet til det som ansåes for å være passende for en kvinne i en vanlig offentlig forsamling. Ordet "forsamling" går i avsnittet klart på den kristne menighetssamling. Det upassende består da i at kvinnene ikke forholder seg tause og lyttende når Guds ord forkynnes, enten de nå. viste denne holdning ved å ville opptre som talende eller bare ved innkast og spørsmål (slik som visstnok har vært tilfelle i Korint).

Av ovenstående fremgår at ordet "tale" i dette avsnitt betyr å forkynne Guds ord i menighetens forsamling. Ordet står altså nær ordet "lære" (= opptre som lærer) som brukes på det parallelle sted 1. Tim. 2, 11-12, hvor Paulus formulerer forbudet slik at han "ikke tillater en kvinne å. være lærer", men pålegger henne å "motta belæring i stillbet", d. e. i taushet, under gudstjenesten, som det er tale om i sammenhengen. Betydningen av ordet "lære" er å frembære for menighetene innholdet i den apostoliske tradisjon (jfr. 1. Tim. 4, 11; 6, 2; 2. Tim. 2, 2; 1. Kor. 4, 21; Kol. 1, 28; 2, 7; 2. Tess. 2, 15). Dette er noe som må skje med autoritet, under ansvar for kirkens Herre og på hans vegne. Det innbefatter også oppgaven å verge menigheten mot vranglære. Forbudet for kvinner mot å tale ligger etter dette på linje med det forhold at Jesus bare kalte menn som sine apostler.

I 1. Kor. 14, 37 motiverer Paulus sitt forbud med å henvise til et "Herrens bud". Fra jødedommen er det kjent at en lovlærers tillatelse eller forbud i et spørsmål i det praktiske liv ofte ble begrunnet ut fra et bud eller forbud i Det gamle testamente, og i viktigere spørsmål måtte være det. (Se Sverre Aalen, A Rabbinic Formula in 1. Cor. 14, 34, i Studia Evangelica II = Texte und Untersuchungen zur Gesehichte der altchristl. Literatur, 87 (1964), s. 513 ff). Det er derfor logisk at Paulus, etter at han har uttalt hva som "ikke er tillatt" i det foreliggende spørsmål, henviser til et Herrens bud, idet et sådant i urmenigheten hadde samme autoritet som et gammeltestamentlig bud eller forbud i jødedommen. At han først sier hva som "ikke er tillatt" og så henviser til Herrens bud er to ting som motsvarer hverandre. (Derimot ville det være meningsløst å begrunne de praktiske ordningsforskrifter i de foregående avsnitt ut fra et Herrens bud; Herrens .bud kan ikke ha befattet seg med den slags.) At vi ikke kjenner ordlyden av dette Herrens bud er her uten betydning, da vi må ha den tillit til apostlene at de bar forstått og anvendt det rett.

Mot dette Herrens bud har ord av profeter ingen vekt v. 38. Paulus krever altså absolutt lydighet mot det almenkirkelige forbud. Når man her nevner profeter, så er det fordi han er forberedt på opposisjon fra noen av disse. Det bemerkes at oversettelsen "skjønne" (slik i den offisielle oversettelse) i v. 37 er misvisende. Tanken er ikke at vedkommende profet i egenskap av profet burde kunne forstå at det dreier seg om et Herrens bud. Den rette oversettelse er "skal vite", og meningen er at enhver som opponerer, skal vite (om ikke før så iallfall nå da Paulus sier det) at de støter an mot et Herrens bud. (Jfr. Theolog. Wörterbuch II, 704, 4 ff, hvor det anføres belegg for denne oversettelse.) I neste vers (38) føyer Paulus til at om en profet ikke vil godta dette, så er han selv ikke godtatt (slik etter de eldste håndskrifter).

Den ordning hva angår forkynnelsen av Guds ord (i den offentlige forsamling) som dermed er bestemt, og den begrensning som er satt for kvinnenes vedkommende, blir av Paulus videre begrunnet ut fra kvinnens underordning under mannen (1. Kor. 14, 34; 1. Tim. 2, 11-12; i v. 11 på sistnevnte sted bør det ikke hete "lydighet", men "underordning"). Denne underordning inngår i Paulus' syn på forholdet mellom mann og kvinne i kraft av skapelsen (1. Kor. 11, 2 ff), men også i kraft av den orden som gjelder i frelseshusholdningen, såvel i menigheten som i ekteskapet (Efes. 5, 22 ff). Paulus uttrykker seg ikke noe sted slik at han sier at mann og kvin ne er "likestillet". Heller ikke sier han at forskjellen mellom dem er opphevet. Det han sier i Gal. 3, 28, er at de sammen utgjør "en", d. e. en person (jfr. Kol. 3, 11-12; 1. Kor. 12, 13). Med dette mener han at de i Guds øyne og for Guds åsyn står likt (jfr. også 1. Kor. 11, 11). Men som tydelig fremgår av det han ellers uttaler, så kan han med dette ikke ha ment å oppheve forskjellen på mann og kvinne i det praktiske liv i denne verden. Enhet betyr for Paulus ikke likhet, men nettopp forskjell i oppgaver, en forskjell som for ham uten tvil henger sammen med den enkeltes naturlige utstyr (se 1. Kor. 12, 13 ff). På denne måten kan de ulike ledd i helheten utfylle og hjelpe hverandre i bevisstheten om at hver enkelt har sin nødvendige plass og er avhengig av de andre. Ikke minst når det gjelder mann og kvinne, understreker Paulus deres innbyrdes avhengighet av hverandre (1. Kor. 11, 11 f).

At kvinnen er underordnet mannen betyr ikke at mannen er satt til å råde over kvinnen. Noe slikt sies aldri i Det nye testamente. Det som sies til mannen i samme forbindelse, er at han skal elske sin hustru, som om hun var en del av ham selv (Efes 5, 25. 28-29). Slik skal de sammen være lemmer på Kristi legeme (v. 30). Tanken med underordningen må være den at mannen har en ledende rolle og har større myndighet, og derfor bedre enn kvinnen kan opptre på linje med den apostoliske myndighet og på Kristi vegne (jfr. at mannen er kvinnens "hode", 1. Kor. 11, 3; Efes 5, 23). Dette naturgitte forhold er av Jesus og hans apostler autorisert som normerende for mannens og kvinnens ulike roller i menighet og i ekteskap. Jfr, også 1. Pet. 3, 1, 7.

Vi er klar over at det ovenfor skildrede, nytestamentlige syn på forholdet mellom mann og kvinne strider mot vår tids forestillinger om disse ting. Når vi allikevel mener at Menighetsfakultetet og kirken bør fastholde det, er det fordi vi anser det for å være forankret i Det nye testamentes lære. (Vi kan ikke være enige i at spørsmålet om kvinnens hodebedekning under gudstjenesten (1. Kor. 11, 4 ff) i så måte kan tilskrives samme vekt; til dette jfr. Augustana art. XXVIII, som er avfattet med Luthers samtykke. Sløret må oppfattes bare som. et tegn på underordning.)

Forøvrig gjelder her rent prinsipielt at det som stiller det ntl. "taleforbud" for kvinner i en avgjort særstilling i forhold til de "tidsbestemte" apostoliske forskrifter som omtales i CA XXVIII, er at det nevnte forbud refererer seg til det kirkelige embete som omtales i CA V, og XXVIII. Om det kan sies at kirkelige ordninger etter vår kirkes bekjennelse blir å betrakte som adiafora, jfr. CA XV, da gjelder dette i hvert fall ikke om det kirkelige hyrde- og læreembetet for dette er etter bekjennelsen innstiftet av Kristus og hører derfor til kirkens esse, ikke bare til dens bene esse. Det apostoliske "taleforbud ligger på linje med den kjensgjerning at Jesus selv bare valgte menn til apostler skjønt han ellers avgjort brøt med den jødiske tradisjon i synet på kvinnens stilling. Dette må etter Paulus sies å bero på at den fordeling av funksjoner og oppgaver som i forholdet mellom kjønnene går tilbake til skapelsen, også har gyldighet i den nye pakt, jfr. utsagnene om mannen som kvinnens "hode". Det er ikke kirkens sak å foreskrive en tilsvarende fordeling for det borgerlige samfunn, men derimot må det nødvendigvis være et vesentlig anliggende for Kristi kirke å opprettholde en slik fordeling for så vidt angår dens egen embetsordning.

Diskusjonen omkring det foreliggende spørsmål har vist at tilhengerne av kvinnelige prester bare kommer til rette med de nevnte skriftsteder ved å hevde at prinsippet om kvinnens underordning er noe tidshistorisk og ikke har gyldighet for vår tid verken i kirken eller i ekteskapet. Vi frykter for at dette syn på Skriftens autoritet kan trekke etter seg konsekvenser for andre av Det nye testamentets anvisninger og formaninger. Vi tenker da ikke minst på andre ting som Det nye testamente sier om forholdet mellom kjønnene og som berører samlivsformer, skilsmisse og gjengifte m. m. Etter vår mening bør Menighetsfakultetet vokte seg vel for å innta et standpunkt som kan svekke tilliten til dets troskap mot Skriften og som er egnet til å lede til konsekvenser som ingen ønsker.

Vår konklusjon blir at Menighetsfakultetet bør holde fast på sitt tidligere syn i det foreliggende spørsmål og hevde at det strider mot Guds ord at kvinner får adgang til presteembetet. Det bemerkes at det faller utenfor det oppdrag som er gitt, å utrede spørsmålet om hvordan kvinnene innenfor denne ramme kan og bør gjøre tjeneste i kirken, et spørsmål som i og for seg er av stor viktighet i dagens situasjon,

E. Utnem

L. Aalen

Sv. Aalen

C. Fr. Wisløff tiltrer denne uttalelse i hovedsak og konklusjon.