Kvinnelig prestetjeneste i Bibelens lys

Spørsmålet om kvinnelige prestetjeneste er blitt aktualisert i bispedømmet den senere tid. I Den norske kirke er ordningen med kvinnelige prester blitt alminnelig og akseptert av de fleste. Det avgjørende for en kristen i alle spørsmål som handler om troen og livet, må likevel være: Hva sier Guds ord?

Evangelistene i Det nye testamentet navngir flere kvinner som var med i Jesu følge. Påskemorgen fikk noen av dem gå med gledesbud til apostlene om at Jesus lever. I sine brev til menighetene omtaler apostelen Paulus ofte kvinner som betrodde medarbeidere for evangeliet.

Samtidig underviser han om en tjenestedeling mellom mann og  kvinne. (1.Korintierbrev 14, 33-38 og 1.Timoteusbrev 2, 11-15). Med beretningene fra skapelsen og syndefallet (loven) som bakgrunn tillater apostelen ikke at en kvinne innehar en tjeneste med Guds ord der hun blir mannens herre. Paulus viser til et ”Herrens bud”, altså en overlevering han som apostel har mottatt fra Jesus selv. Det ligger nær å forstå dette forbudet som en avgrensning overfor hyrdeansvaret i menigheten. Det nye testamentet omtaler ingen kvinnelige menighetsforstandere eller eldste (på gresk ”presbyter”, som ligger til grunn for ordet ”prest”).

Å være prest er ingen rettighet, verken for mann eller kvinne. En prest skal først og fremst leve og lære i samsvar med Bibelen. Samtidig sier altså Guds ord noe om ulike ansvarsoppgaver, der vi skal tjene og utfylle  hverandre. På denne bakgrunnen bør menigheter respekteres når de vil holde fast ved apostlenes lære og ikke ønsker en kvinne som prest. Her hviler det et særlig ansvar på biskopen, som i vigslingen til sin tjeneste har lovt å ”ta vare på den apostoliske lære” i kirken.