Kvinnelig tjeneste i menighetene

FBB-nytt:

Nr. 4, Des. 1990, 27. årgang

Sokneprest Otto Odland:

Kvinnelig tjeneste i menighetene.

Vi leser og hører beretninger om kvinners kall til tjeneste i Kirken. Dette skal ha tvunget dem til å søke ordinasjon og prestekall, og deres vitnesbyrd brukes som argument for at kvinner skal kunne gå inn i Kirkens hyrde- og læreembete.

Vi vil gjerne lytte til disse beretningene, og selv om vi ikke kan se at ordningen med kvinnelige prester er kirkelig legitim, vil vi tro disse beretningene, og vi mener at de innebærer en alvorlig og berettiget anklage mot vår kirke.

I 1965 fikk Bispemøtet lagt på bordet en innstilling fra en komité. Denne hadde fått i oppdrag å ta stilling til bl.a. om tiden var inne til å arbeide for å opprette et nytt embete eller en ny tjeneste for dertil skikkede menn og kvinner utenom de ordinære presters og diakoniarbeideres rekker. Komitéens votum var at tiden ikke var inne til å opprette et slikt embete. Dermed forsvant også håpet for dem som i lang tid hadde sett frem til at det skulle opprettes en tjeneste eller et embete for kvinner med teologisk og sjelesørgerisk utdannelse. På den bakgrunn skjønner vi utmerket godt det Ingrid Danbolt i 1967 gir uttrykk for: "Hvis det ikke straks blir fortgang med å få i stand en fast ordnet stilling for kvinnelige teologer, tvinges vi til å bli prester. For det er den måten Den norske kirke i dag har bruk for kvinnelige teologer på." (Luthersk kirketidende). Vi blir nødt til å gi henne rett når vi ser på de stillingskategorier vår kirke hadde å kalle til. Presteembetet var for lengst åpnet for kvinner, den første kvinnelige presten var ordinert seks år tidligere, men ut over dette hadde våre kvinnelige teologer intet sted å gå til med sitt kall. Den norske kirke synes ikke å ha bruk for deres tjeneste på annen måte.

Senere er katekettjenesten kommet til, men det var vel heller ikke dette de kvinnelige teologene hadde sett frem til. For vår del mener vi at komitéinnstillingen som i 1965 ble lagt på biskopenes bord, uttrykker et kirkelig svik overfor kvinnene og menighetene. Kvinnene fikk ikke noe sted å gå med sitt kall, og menighetene som trengte deres tjeneste, fikk den ikke.

Ser vi i NT, finner vi kvinnelige tjenester i menighetene. Disse skriftstedene bør nok en gang grundig gjennomgåes med tanke på tjenestenes innhold og omfang. Vi regner det som rimelig å anta at når kvinner beretter om sitt kall til kirkelig tjeneste og ikke gir oss grunn til å tvile på sannheten i deres vitnesbyrd, så er det Kirkens Herre som kaller kvinner til de tjenester han lar oss se ut av det apostoliske ord. Og vi tror disse tjenester er antydet fordi menighetene trenger dem, og at de er etter Herrens vilje.

Når spørsmålet om kvinne og mann aktualiseres nettopp i tekster som har med vår tjeneste i menigheten å gjøre, så må det bety at det er skapelsens mann og kvinne som skal komme til uttrykk i menighetens forsamling. Hadde menneskets fremtreden som kvinne og mann vært en konsekvens av syndefallet, ville vi uten tvil måttet arbeide for en unisex-praksis i menigheten, og enhver diskusjon om mannlige eller kvinnelige prester ville vært meningsløs. Men nå trer mennesket frem som mann og kvinne i skapelsen og eksisterer som gjensidig supplement.

Syndefallet er en destruerende faktor i denne sammenheng, men nettopp i Kristus skulle kvinne og mann igjen stå frem sammen og for hverandre som i skapelsen. Dette skulle komme til uttrykk i det kristne ekteskap, men ikke mindre i den troende menighet, i de forløstes forsamling, i Kirkens gudstjeneste. Derfor skal vi nøye observere NTs positive antydninger av kvinnelig tjeneste i menighetene, og like nøye dets avgrensninger. Det er riktig nok ikke noen liketil sak å dra en eksakt arbeidsbeskrivelse for den kvinnelige tjeneste ut av NT (ikke for lære- og hyrdeembetet heller for den saks skyld), men det handler om vegledning i troens saker, om sjelesorg og omsorgstjeneste. Vi bør lære av det at detaljbeskrivelsen ikke er saken. I stedet finner vi to steder som klart avgrenser den kvinnelige tjeneste i menighetene. Noen avgrensning ut over dette finnes ikke. Men den avgrensning som finnes, skal vi som sagt observere nøye. Den er der for å ivareta at skapelsens mann og kvinne kommer til uttrykk i menigheten og blir en levende realitet i menighetens daglige liv og i dens gudstjeneste. Derfor er den viktig, og det argumenteres sterkt. Her argumenteres med skapelse, forløsning, apostolisk tradisjon, økumenisk praksis og Herrens bud. Alt sammen for at det mannlige og det kvinnelige skal komme til sin rett i de forløstes forsamling. Og videre kjenner vi Herrens praksis i forbindelse med nattverdinnstiftelsen og ved apostelutsendelsen med budet om å døpe og lære dem å holde.

Kirkens gamle tradisjon i denne saken går helt tilbake til Kirkens begynnelse. Den nye skikk med kvinnelige prester er innført i kirker som er under innflytelse av vestens teologisk liberale tradisjon. Med det er det innført en tradisjon som etter hvert har fått nærmest allmenn aksept i de protestantiske kirker i vår del av verden, og som lar seg identifisere som den type tradisjon reformasjonen en gang tok et oppgjør med. Kjennetegnet for den slags tradisjon er at den er ny. Ny i forhold til Skriften. Reformasjonens oppgjør med tradisjonen var ikke en avvisning av tradisjonen, eller en måte å gjøre kirken historieløs på, men det var en avvisning av de tradisjoner som ikke har sin rot og livskilde i Skriften. Denne avvisning var en konsekvens av den positive tilslutning til en tradisjon som lever av Skriften og har sitt utgangspunkt og sin rettesnor der. Derfor var det også maktpåliggende for reformasjonens fedre å vise at de stod i en levende tradisjon fra apostelkirken via oldkirken.

I denne tradisjon vil vi også stå når det gjelder den kvinnelige tjeneste i Kirken. Utgangspunkt og livskilde er Skriftene. I denne sammenheng finner vi oldkirken. På basis av NTs positive tilskyndelse legger oldkirken til rette for de kvinnelige tjenester samtidig som kvinnelige prester sees som et kjennetegn for heretikerne. Så lenge kirken på et hvert sted var misjonskirke, var disse kvinnelige embeder i funksjon, men under statskirketid eller mer etablerte faser forsvinner etter hvert disse tjenestene inn i klosterne. Og de kom ikke ut igjen etter reformasjonen. Frigjort tro og rettferdiggjorte mennesker kom ut derfra, og våre kirker fikk et embete som stod for det ene nødvendige, men med den kvinnelige tjeneste uteble den stedlige, konkrete, regelmessige omsorg for menigheten som hjem for Guds barn. Selv om Gud mange ganger i vår fattigdom har reist opp kvinner frigjorte i Kristus til å dra omsorg for menigheten som hjem, så vitner vel fraværet av en etablert tjeneste om manglende kirkelige forståelse for saken.

Men noen har nok sett saken opp gjennom tidene. Da er det riktig spesielt å nevne diakonissebevegelsen fra forrige århundre. Med tittelen diakonisse tenker mange i dag gjerne på en kristen sykepleierske. Og det er i høy grad våre diakonissers hverdag og kall. Men tanken med diakonissene var noe mer fra begynnelsen av. Derfor ble de godt skolert i sin kirkes tro og sjelesorg for å være veiledere i troen for dem de ble sendt til.

I forbifarten vil jeg også nevne en annen institusjon som hos oss har virket svært offisiell mange steder, men som på ingen måte var eller er offisiell. Det er prestekonen. Gjennom henne fikk det store flertall av menighetene i vår kirke i generasjoner en kirkelig tjeneste gratis. Det verken var eller er alle som finner seg like godt til rette i denne institusjonen, men mange har stått frem med stor kallsbevissthet, med sjelesørgerisk visdom og god kjennskap til kirkens tro. Mer enn et supplement til sin mann hjemme og et nødvendig supplement til presten i menigheten. Deres troskap har de nok knyttet til ektevigselsen, og de har livnært seg av prestens brød, men gav Kirken dem en egen vigsel til tjenesten og en lønn tilsvarende mannens, så ville denne tjenesten ha offisiell status som kirkelig tjeneste, og vi ville kanskje komme på den tanke at det var menighetens tjeneste det handlet om, og at dens eksistensberettigelse ikke er knyttet til prestens ektevigsel. La dette stå som den oppvurdering av prestekonen som det er. Det skal videre minne oss om at Herren gav sin menighet mer enn den hadde visdom til å be om.

I mellomkrigstiden presset spørsmålet om en kvinnelig tjeneste i menighetene på slik at Bispemøtet oppnevnte den såkalte Skagestadkomitéen. Denne komitéen var sikkert ikke ens i spørsmålet om kvinnelige prester, men den gav uttrykk for at det var viktig å løse spørsmålet om det kvinnelige diakonat uavhengig av den sak. Komitéen studerte både kirkehistorien fra apostelkirken av og den økumeniske praksis i samtiden, og den kom langt i å konkretisere en slik tjeneste når det gjaldt innhold, og den vurderte utdannelse, ansettelse og innvielse. I 1949 ble det ved kongelig resolusjon åpnet opp for en slik tjeneste i menighet eller institusjon med biskopelig vigsel, men det ble avhengig av hva menighetsråd eller ulike institusjoner ønsket og maktet økonomisk. Det er altså avhengig av forståelsen for en slik tjeneste rundt om i menigheter som mange steder knapt har tenkt tanken. Den offisielle kirke vitner i grunnen om ingen forståelse for denne tjenesten all den stund den ikke opererer med eller arbeider frem mot en eller flere slike stillinger i hver menighet. Senere ble både Skard-komitéen og Støylen-komitéen oppnevnt, men alt stoppet med Egeland-komitéen som i 1965 ikke fant tiden inne til å opprette en slik tjeneste.

Gjennom hele denne komité-perioden fra 30-årene og frem til midt i 60-årene var det motstandere og tilhengere av en kvinnelig tjeneste både blant teologisk konservative og liberale. Det ble manet til forsiktighet både av frykt for at det ble en lettere overgang til ordningen med kvinnelige prester og av frykt for at det skulle forsinke eller forhindre denne ordning. Og det ble argumentert for en slik tjeneste både for å gi et alternativ til at kvinner gikk inn i Kirkens hyrde- og læreembete, og for at det skulle lette overgangen til kvinnelig prestetjeneste. Det ligger i sakens natur at de teologisk ortodokse eller konservative hadde mest omsorg for denne tjenestens egenart og avgrensning overfor presteembetet.

Det store flertall i vår kirke mener nok at saken er løst i og med at presteembetet er åpnet for kvinner. Og det store flertall av våre kvinnelige teologer finner sin tjeneste her. Men for oss er selvfølgelig ikke saken løst. De kvinnene som lar seg ordinere til prester, må i det minste være bitte-litt liberale teologisk, mens vi mener at det er de ortodokse bibeltro kvinnene menighetene trenger. Men de har ennå intet sted å gå med sitt kall i den norske kirke. Det er vår kirkes svik mot kvinnene. Og fremfor alt er det menighetene som trenger denne kvinnelige diakonale tjeneste. En supplerende kvinnelig tjeneste til beste for menigheten som Guds barns hjem. Det er nettopp det man ikke får ved å gjøre dem til kvinnelige prester.

Men kanskje der er en lysning. I forbindelse med at en del menn forlot prestetjenesten og gikk over i sekulært yrke, gjorde Eva Brattholm i TV seg noen refleksjoner om at prestetjenesten mer og mer er blitt en omsorgstjeneste. Hun kalte det en glidning fra hyrde- og læreembetet til trøste- og bæreembetet. Jeg vet ikke om hun hadde funnet på dette selv, men hun har satt fingeren på noe vesentlig i tiden. Noe av skylden for denne endringen får sjelesorgbevegelsen ta skylden for, som i noen grad har prøvd å gjøre presteskapet til terapeuter, men denne endringen ser også ut til å stemme med det som de kvinnelige prestene gjør med tjenesten. De synes å dreie tjenesten mer og mer fra hyrde- og læreembetet til et trøste- og bæreembete. Dette kan se ut til å skje både i teori og i praksis, uten at jeg p.t. er i stand til å gi en ugjendrivelig dokumentasjon til påstanden. Og tar jeg feil her, vil det glede meg, for det er NTs og menighetens hyrde- og læreembete som brytes ned. Men er det slik som jeg antyder, ser det ut som at kvinnene selv dreier sin tjeneste i retning av noe som ligner de oldkirkelige diakonale tjenester for kvinner. Med andre ord ser det ut til at den kvinnelige prestetjeneste slik den i dag praktiseres, vitner om at kvinnene burde får det "trøste- og bæreembete" som de egentlig søker og som Herren kaller til. Det er i alle fall det våre menigheter så sårt savner.