Kvinnelige prester

Vi har fått kritikk for vår holdning, og er blant annet blitt anklaget for å ha en nedverdigende holdning overfor det kvinnelige kjønn. Kritikken er uberettiget, for vi har ikke uttalt oss negativt om kvinner, og har heller ikke snakket om saken på en nedlatende måte. Kvinner og menn er likeverdige mennesker ovenfor Gud, og kvinner har samme intelligens og forstandsutrusting som menn. Kvinner bidrar på en god måte i samfunnet, i familie og hjem, og de er på denne måten med og legger grunnlaget for et godt samfunn.  Det var ikke uten grunn at Gud så at det ikke var godt for Adam å være alene. Paulus omtaler også i sine brev kvinnene på en positiv måte for det arbeid de gjør.

Når det gjelder prestetjenesten og forkynnerembetet, stiller det seg imidlertid på en annen måte. Guds Ord er vår autoritet, og overfor Hans ord må menneske-meninger vike.  I saken om kvinnelige prester har vi klare skriftspråk å forholde oss til. Paulus skriver med likefremme ord i 1. Kor. 14,33-35: «- for Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud. Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighetsforsamlingene; for det tillates dem ikke å tale osv.» Likeså i 1. Tim. 3,1-2: «Det er et troverdig ord: Om noen attrår et tilsyns-embete, da har han lyst til en god gjerning. Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig, èn kvinnes mann osv». Videre i vers 12 skriver han det samme om menighetstjenere. Dette er en klar og likefrem tale.                                                                      

Så anføres det som et argument for kvinnelige prester at kvinnene var de første som Jesus åpenbarte seg for etter sin oppstandelse. Vi skal imidlertid legge merke til at de får beskjed av Jesus og engelen om å gå til hans brødre og disipler å si at han er oppstått og skal møte dem i Galilea, Matt. 28,7, Mark. 16,7 og Joh. 20,17. Denne befaling som kvinnene får, hører til det alminnelige prestedømmet, som alle kristne har, om «- å forkynne hans dyder som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys» (1. Pet. 2,9). Men når det gjelder apostelembetet (forkynnerembetet, det offentlige hyrde- og læreembetet), er det ingen kvinner som er kalt, men kun menn. Disse menn gir han også befalingen om å gå ut i all verden og forkynne evangeliet for all skapningen, Mark. 16,15-16, og Joh. 20,21. Hvis det var slik at kvinner skulle bekle dette embetet, hadde nok Jesus hatt dem med i sin utsendelse, han som ikke gjorde noe halvgjort verk i all sin gjerning.                                                                                                                          

Videre påståes det at vi må tolke Guds Ord til vår tid. Men Gud er uforanderlig, han er den samme i går og i dag, ja til evig tid. Jesus sier hos Matt. 5,18; «For sannelig sier jeg eder: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt sammen". Det skal sies at det er mange ting i Bibelen som må/bør tolkes, f.eks. lignelsestalene av Jesus, slik at vi kan få forståelse av det åndelige innhold. Men det som her forut er vist til hos Paulus, er en likefrem tale som ikke trenger fortolking, ellers mister man hele forståelsen av det apostelen mener.                                                                                                                            

Det er med undring vi må konstatere den utviklingen som er skjedd på noen tiår i Den norske kirke (DNK). Da den første kvinnen i 1961 ble ordinert til prest i DNK, avga seks av ni biskoper en erklæring om at de fant det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med dets direkte utsagn. Også Menighetsfakultetets lærerråd kom vel med en uttalelse som gikk imot ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. Så kan man spørre: Har da alle opplyste menn i kirkens ca. 2000-årige historie tatt feil i dette spørsmålet? Jeg tror ikke det. Men omslaget, med åpning for kvinnelige prester og liberal teologi, kom i løpet av 1970-årene. Da ble de klare skriftspråk forlatt, og man begynte å tolke Bibelen etter tiden, som det så fint heter. Siden da har utviklingen gått nokså raskt i negativ retning. Både prester, biskoper og Menighetsfakultetet har forandret syn. Hvor dette ender, vil alene tiden vise, men utviklingen går i stadig mer liberal retning, på bekostning av klassisk, konservativ kristendom. Vi vil imidlertid, etter vår klare overbevisning av Guds ord, stå fast på Bibelens lære og kan ikke akseptere kvinnelige prester. De er etter Guds ord ikke kalt til denne tjenesten, men de er fritatt fra den.

Øystein Pettersen

Lederartikkel i ”Under vandringen” nr. 6 juni 2019 – månedsblad for Den luthersk-læstadianske menighet.