Kvinnelige prester – hvorfor ikke?

Den eneste ‘vranglære’ som berettiger til kirketukt i DnK, er å avvise at kvinner har adgang til det kirkelige embete. At det i det hele tatt finnes prester og teologer som fastholder Bibelens ord om at hyrdetjenesten i Guds folk er forbeholdt menn, er blitt utålelig. Trass i at dette gjennom nesten 2000 år har vært felleskristen lære og praksis, og fortsatt er det blant flertallet av verdens kristne.

Moderne feminisme har gjort spørsmålet om kall til prestetjenesten til et rettighetsspørsmål. Dermed forkvakler en sentrale sider både i teologi og kirkeliv. Saken er for det første den – etter Guds ord – at ingen har rett til å bli prest i Kristi kirke, verken mann eller kvinne. Det er kirkens Herre som alene har kallsrett, og han kaller hvem han vil. Hvem er jeg at jeg våger å sette spørsmålstegn ved hans kall? Ved å gjøre det hele til et rettighetsspørsmål, har en ført inn et fremmedelement i Guds rike: Maktkampen. Det legges et paradigme på kirketenkningen som definerer kirke og menighet inn i marxismens historieforståelse idet Kristi kirke omgjøres til en arena for kamp mellom undertrykte og undertrykkere likesom i verden for øvrig.

Også det bibelske budskap redefineres etter denne malen: Apostler og profeter beskyldes for å være bundet av samtidens forestillinger. Av denne grunn mener en at Bibelen gjenspeiler et patriarkalsk, og dermed kvinneundertrykkende samfunn både i sitt verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn. Likesom kirken må befris fra undertrykkende strukturer, må Bibelen derfor også renses for sine kvinneundertrykkende forestillinger. Konsekvensen er at Bibelen ikke er å anse som Guds ord, men i stedet er uttrykk for mannlig selvhevdelse og maktfullkommenhet. Pauli ord som klart fremholder at hyrdeembetet ikke skal bekles av en kvinne (1Kor 14,34ff; 1Tim 2,12ff), forkastes ettersom slike bibelord bare tjener til å avsløre mannssjåvinismen hos apostelen.

For det andre er aksept av kvinners prestetjeneste et angrep på bibelsk skapelsesteologi. En fornekter med dette at når Gud skaper mennesket som mann og kvinne – hannkjønn og hunnkjønn – har dette noen som helst teologisk betydning. I motsetning til dette begrunner apostelen Paulus sin undervisning om saken nettopp i skapelsen, ikke i tilfeldige forhold i samtiden. Og er det skapelsesteologi, er det noe som av Skaperen gjøres gjeldende for alle tider og på alle steder. Når vi ikke vil bøye oss for dette, fratas Gud definisjonsmakten over virkeligheten. En raserer det fundamentale i troen – at Guds ord er det som skaper virkelighet og konstituerer virkelighetsforståelsen.

Når mennesket tilraner seg definisjonsmakten over tilværelsen, er det uttrykk for det sentrale i syndefallet: «Dere skal bli likesom Gud!» (1Mos 3,5). Når en hevder at Bibelens ord om skaperordningene er betinget av antikkens patriarkalske samfunn, er en blind for at det er vi som er betinget av vår samtids forestillinger. Det er her tale om den hybris som har dominert den moderne kultur helt siden opplysningstiden: Vi tror vi vet så meget bedre enn fortidens mennesker – apostler og profeter inkludert.

For det tredje må det understrekes at den gudskapte differensiering som ligger i kjønnene, intet sier om menns og kvinners verd. Både mann og kvinne er skapt i Guds bilde. Og skapelsesberetningen i 1Mos 2 sier tydelig at når kvinnen skapes, er hun Adams like (kap. 2,18b). Dette likeverd gjelder også i frelsen (Gal 3,28). Likt verd betyr imidlertid ikke likhet: Mann og kvinne er skapt ulike fordi de av Skaperen er tiltenkt ulike kall og tjenester. Både saklig og logisk er det uvederheftig å påstå at slik ulikhet i seg selv innebærer nedgradering av kvinnens verd eller er uttrykk for undertrykkelse. Eksempelvis anvendes en hammer og en skiftenøkkel for ulike oppgaver. Den ene er ikke mer «verdifull» enn den andre. Slik også med den differensiering som Gud har gitt i skapelsen. Og som likeledes gjøres gjeldende i den kristne menighet: Kirken er «Kristi legeme» (1Kor 12; Ef 1-2). Og her skriver Herrens apostel: «Legemet er jo heller ikke ett lem, men mange. Om foten skulle si: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet! – så hører den like fullt med til legemet. … Dersom hele legemet var øye, hvor ble det da av hørselen? … Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville» (1Kor 12,14-18).

De ulike plasseringer på legemet gir ikke lemmene verken mer eller mindre verd. Å hevde at når noen ikke er gitt visse kall eller oppgaver i Kristi legeme, da er det uttrykk for at vedkommende er mindre verdifull, er en kortslutning. I Guds rike tenkes det motsatt: De «små» er de største (Matt 18,1-14), den som vil være størst, skal være de andres tjener (Matt 20,25ff).

Så kunne en spørre: Hva da med de kvinner som sier at de har kall til å bli prest? Svaret på dette spørsmålet gir seg i et annet spørsmål: Hvordan kjenner vi Guds vilje, hvor taler Gud? Her lyder svaret: Gud taler til oss i sitt Ord – i Den hellige skrift. Vi får ikke vite Guds vilje gjennom å lytte til våre egne hjerter. Å søke eller finne Guds tale og vilje i eget hjerte, kaller Martin Luther «svermeri». Gud kaller ingen i strid med det han har sagt i sitt Ord, i Den hellige skrift! Ordet, Ordet alene, definerer kirke og menighet, tro og tjeneste.

Den Nicenske trosbekjennelsen begynner tredje artikkel med å fremholde kirkens vesen som skapt av Gud ved Ånden: Kirken er «én, hellig, allmenn og apostolisk». Kirkens apostolisitet definerer kirkens vesen. Kirken er apostolisk fordi den tror, lærer og bekjenner som apostlene. Den kirke som ikke gjør dette, er ikke apostolisk, og derfor heller ikke en sann kirke i bekjennelsens forstand.

Dette hovedpoenget setter striden rundt embete, kjønn og samliv i perspektiv. Herrens apostler er bemyndiget av Jesus selv når han sier: «Den som hører dere, hører meg; den som forkaster dere, forkaster meg» (Luk 10,16). Vi kjenner ikke verken Faderen eller Sønnen uten gjennom apostlenes vitnesbyrd. Derfor er deres vitnesbyrd kirkens grunnvoll (Ef 2,20). Fordi apostlenes ord i denne sak er så tydelige, er dette et lærespørsmål og intet adiaforon. Og fordi det har så dyptgripende implikasjoner, har det også kirkesplittende betydning.

Når Den norske kirke følger samfunnsutviklingen og legger vinn på å være politisk korrekt i alt som har med kjønn og samliv å gjøre, er den styrt av menneskefrykt og menneskebehag og ikke av gudsfrykt. Den er blitt en vranglærende kirke.

Jan Bygstad, formann i FBB