De vil forsvare sine kvinnelige studenter med full tyngde: mot noen studenter som i troskap mot Bibelen har tillatt seg å gi uttrykk for det Paulus sier om den saken. Lærerne begynner med å gi uttrykk for at det står studentene fritt å forfekte et annet syn enn dem, men i fortsettelsen virker det som det er glemt. For det kan vanskelig forstås annerledes enn at de som har et annet syn ikke tillates å uttrykke dette hverken muntlig eller skriftlig. For hvordan kan man gi uttrykk for at kvinnelig prestetjeneste er i strid med Guds vilje uten at det vil ramme de kvinnelige studentenes integritet som vordende prester? De kan jo ikke ha kall fra Gud om en slik tjeneste er i strid med Guds vilje. Å hevde dette vil selvfølgelig kunne undergrave en utvikling mot kvinnelig prestetjeneste. Det er en naturlig del av ytringsfriheten å måtte tåle slikt, men det gjelder kanskje likevel ikke for studenter ved VID?
I fortsettelsen kommer det frem at disse lærerne ikke er overbevist av kvinneprestmotstandernes argumenter utfra Bibelen. Det er bare å beklage, men de gjør det som en påstand utfra ytre samfunnsmessige forhold i oldtiden såvel som i dag, og til slutt kommer de med et rent pragmatisk argument om at det trengs flere prester. Det siste er en stor nød, men ettersom Gud bare kaller noen menn til menighetshyrder, betyr det at vi må be Høstens Herre om å kalle unge menn til denne viktige tjenesten. Det er en åndelig tjeneste der Bibelen gir retningslinjer til hvem menighetene kan velge.
Det er teologien den kristne kirke har hatt like fra begynnelsen til i dag, med unntak av de aller siste tiårene i enkelte kirker som DnK. Gunnar Johnstad hadde forøvrig et glimrende innlegg 28/12 som viser hvorfor Marthe Kristine Østerud Bjerkes bibelbruk i sin artikkel 30/11 ikke holder.
VID-lærerne påstår at studentene som responderte på denne artikkelen 22/12 ikke er overbevisende med sin bibelfortolkning, og henviser til den patriarkalske samfunnsstrukturen på Pauli tid som årsak til hans avvisning av kvinnelige prester ikke skulle holde. Da kan det være verdt å nevne at i den hellenistiske omverdenen var kvinnelige prester det vanlige. Hverken i Efesus eller Roma ville hedningekristne løftet på øyelokkene over kvinnelige prester i kirken. Det ville derimot jødekristne gjort, men igjen: i hele Israels omverden vrimlet det med kvinnelige prester - bare ikke i Israel. Forskjellen var Guds ord slik det er overgitt oss i Bibelen.
Det er helt klart at Det nye testamente ser alle kvinnelige disipler som prester (hebr.: cohen/ gresk: hierevs) ved at alle kristne ble gjort til prester i denne gammeltestamentlige betydning. Alle kristne, menn og kvinner, jøder og ikke-jøder fikk helt lik adgang til Guds nærhet, slik bare levittiske menn hadde i den gamle pakt. Det ble klart at mann og kvinne står helt likt overfor Gud. Men nettopp på denne bakgrunnen er det bemerkelsesverdig at Paulus så klart gir uttrykk for at tjenesten som menighetshyrde (gresk: presbyter = det vi kaller prest) er forbeholdt noen menn, kalt av Gud og menigheten.
For oss som anser Bibelen som Guds eget ord, forfattet av Den Hellige Ånd gjennom ulike skrivere, er det ikke Paulus, men Den Hellige Ånd som gir oss ordene som handler om dette. Ord som den kristne kirke samstemt har holdt fast ved gjennom århundredene på tross av hva omgivelsene måtte mene. Selv om VID og DnK nå leser Bibelen mer ut fra det vi må kalle tidsånden, forandres ikke Bibelen. En slik frimodighet overfor Guds ord våger ikke jeg å tilta meg. Luther oppsummerte de aktuelle bibelstedene slik:
«I en sum: det må være en kompetent og valgt mann. Barn, kvinner og andre personer er ikke kvalifisert for dette embete, selv om de er i stand til å høre Guds ord, motta dåp, sakramentet og syndenes forlatelse. De er og sanne hellige kristne som sankt Peter sier» (1Pt 3:7 min oversettelse fra Luthers Works 41 s 155-156) Luther fortsetter med å henvise til skapelsen av mann og kvinne, og til ekteskapet. Kvinneprestspørsmålet henger nøye sammen med dagens aktuelle debatt om ekteskapsliturgi. Åpningen for kvinnelige prester har åpnet veien for denne utviklingen.
Alf Danbolt
rektor AdFontes pastorutdanning og prest i Den lutherske kirke i Norge