Kvinneprestdebatten som aldri var

For denne anmelderen, som tilhører Den katolske Kirke, fremstår et slikt jubileumstema som et modig valg. Det er vanskelig for meg å vurdere hvor mange sympatisører det finnes i Den norske kirke––særlig blant dens prester og teologer––for et tradisjonelt syn på presteembedet, og som mener at det er forbeholdt menn. Jeg gjetter at det er flere enn ledelsen i Den norske kirke tror, men kanskje færre enn FBB og andre ortodokse lutherske foreninger skulle ønske.

I det offentlige ordskiftet i dag finnes det intet rom for å diskutere gyldigheten av kvinnelig presteordinasjon. At kvinner kan være prester, oppleves innenfor Den norske kirke og i samfunnet ellers som en irreversibel ordning. Dette faktum markerer i seg selv noen av de viktigste forskjellene mellom den katolske og den lutherske embedslæren. Det katolske synet er at presteordinasjonen kommer fra Kristus selv og er et sakrament. Presten opptrer i Kristi sted når han utøver sitt embede, særlig når han feirer et av kirkens sakramenter. Presten må være mann fordi han deltar i Kristi ene yppersteprestelige bønn og offer. Luther avviste at presteordinasjonen var et sakrament og kritiserte den katolske offertenkningen. Presten var for ham en minister, tjener, valgt ut blant folket til å forkynne Ordet og forvalte sakramentene. Tendensen i lutherdommen har alltid vært at det allmenne prestedømmet er kirkelig sett overordnet det spesielle/ordinerte. Men prestetjenesten var like fullt en hellig tjeneste og en kall.

I nyere tid er det lutherske grunnsynet blitt radikalisert. Presten forstås i større grad som en kirkelig ansatt eller funksjonær, og man har beveget seg enda lenger bort fra en felleskirkelig oppfatning av prestetjenesten. Samtidig med dette er kirken etter hvert blitt forstått som en rent demokratisk organisasjon, der makten til å avgjøre kirkelære legges i valgte medlemmers hender. Lærepluralismen er en naturlig konsekvens av en slik styreform. Men det liberale demokratiet tillater i praksis bare ett syn i de sakene som man ut fra de samme liberale grunnforutsetningene definerer som aller viktigst.

Kvinners adgang til presteembedet blir nå forstått på linje med andre rettigheter, og adgangen til andre yrker. Å hevde noe annet fremstår i dette perspektivet som reaksjonært og farlig diskriminerende.

Men hva om en prest er noe annet enn hva denne fremstillingen sier at det er? Det er et spørsmål som det virker helt naturlig å stille i lys av kirkens brede tradisjon, den aktuelle økumeniske situasjon og en fagteologi som tilstreber reell intellektuell åpenhet. Men det er nettopp spørsmålet man ikke våger å stille, i (den riktignok psykologisk sett forståelige) frykten for å krenke kvinner som allerede jobber som prester i Den norske kirke. Dersom man imidlertid er villig til å tenke at prestetjenesten representerer noe særegent i den kristne tradisjon, vil Knut Alfsvågs og FBBs spørsmål––og de stiller tross alt spørsmålene på en meget forsiktig måte––ikke oppleves som truende, men som interessante og forfriskende.

Jeg opplever boken som vellykket, kanskje mest fordi jeg aldri har sett en tilsvarende bok på luthersk hold. Debatten om kvinnelige prester foregikk, som Alfsvåg påpeker i en glimrende oversiktsartikkel i begynnelsen av boken, for det meste etter at den første kvinnelige prest allerede var ordinert. Kristian Schjelderups ordinasjon av Ingrid Bjerkås i 1961 utløste et skred av reaksjoner både fra liberalt og konservativt hold. Flertallet av biskopene i Den norske kirke var kritiske. Jakob Jervell gikk i spissen for det liberalteologiske tilsvaret, mens artikkelsamlingen Kvinnelige prester––hvorfor ikke?, redigert av Leiv Aalen, inneholdt artikler av Aalen-brødrene, samt internasjonale prominenser som Peter Brunner, Bo Giertz og Regin Prenter.

Boken som nå foreligger, inneholder samtlige av de tre sistnevntes artikler. Den er i stor grad bygget på resirkulering av eldre stoff. Gjenbruk kan forstås på to måter: Enten har man ikke lenger noe nytt å komme med, eller så er simpelthen det gamle verdt å komme med en gang til. I dette tilfellet er svaret litt av begge deler. Artiklene holder jevnt over høy kvalitet, og de resirkulerte 1961-artiklene fra trekløveret Brunner, Giertz og Prenter gir sammen en solid eksegetisk og systematisk-teologisk begrunnelse for presteembedets mannlige karakter ut fra en luthersk horisont. Som så ofte ellers i teologien, er de ikke gått ut på dato, men er blitt stadig mer aktuelle, liksom speil hvor vi kan se oss selv enda tydeligere. Roland Zieglers artikkel om feminismen gir viktige tolkningsnøkler, men er iblant for kategorisk. Han skjelner først mellom ulike former for feminisme, men slår andre steder fast at feministisk teologi avviser kalkedonsk kristologi og betydningen av soteriologi. Det er påstander som må kvalifiseres, nettopp fordi det finnes ulike avskygninger av feminisme.

Armin Wenz’ artikkel på slutten av boken om kvinnelig ordinasjon som en “paradigmatisk dogmekonflikt” kan være tung lesning for den som ikke er vant med luthersk teologisk terminologi. Men den nøster sammen trådene i boken på en imponerende måte, og viser til fulle at diskusjonen om kvinnelige prester har dyptgående teologiske og ekklesiologiske implikasjoner. Den sentrale artikkelen i norsk sammenheng er likevel Alfsvågs egen. Den gir en klar analyse av den fagteologiske debatten på 60- og 70-tallet, og preges dessuten av en reell økumenisk sensitivitet og tradisjonsbevissthet som jeg ikke finner hos alle forfatterne. Alfsvåg kommenterer også at noe av nei-sidens argumentasjon i sin tid var i overkant konvensjonell og psykologiserende: kvinner har ikke noe i prestedrakt å gjøre simpelthen fordi de er uskikket ut fra “objektive psykologiske lover” (sitat Sverre Aalen). Det er ikke en argumentasjon som holder, heller ikke i moderne katolsk teologi. Å snakke om et kjønns “essens” er noe annet å essensialisere dets psykologi og så anvende den moralsk-praktisk.

Det slår meg at luthersk teologi har noen iboende svakheter på dette punkt, for den tenderer mot et nominalistisk grunnsyn der man mangler et begrep om “form,” altså en tings iboende struktur eller natur, det som gjør tingen til det den er. Avvisningen av form fører enten til essensialisering av sekundære faktorer––her psykologiske evner, eller innen eksegesen: av bibelteksten som tekst––eller til ren flyt: Hverken presteembeedet eller bibelteksten har noen mening som ligger utenfor oss, og det blir opp til makten (den demokratiske kirken) å bestemme hvilken tolkning som skal få råde.

I den forstand handler diskusjonen om kvinnelige prester om noe langt mer enn om kvinnene skal “tie” eller ikke. Det er nesten litt uheldig at boken har fått tittelen Skal kvinnene tie?, for det reduserer både teologien og––vil jeg tro––markedspotensialet til boken. På den annen side antyder tittelen hvor viktig Skriften er for den lutherske argumentasjonen, og bevisstheten om god eksegese går som en rød tråd gjennom samtlige artikler. Men et par av artiklene med et eksplisitt personlig/subjektivt preg, går ikke helt fri fra Alfsvågs kritikk av deler av kvinneprestmotstanden som psykologiserende (og dermed i praksis nokså lite motstandsdyktig, for ikke å si konstruktiv).

Er noe jeg savner ved denne boken, er det en artikkel som nettopp viser noen av de filosofiske forutsetningene som ligger bak kvinnelig presteordinasjon. Jeg kan ikke forvente at lutherske teologer går god for aristotelisk-thomistisk metafysikk, men på et eller annet plan er man nødt til å kunne artikulere filosofien som ligger under eksegesen og antropologien man eksplisitt opererer med. Det tror jeg vil bli enda viktigere i årene som kommer, i møte med et allmennkulturelt trykk om temaer knyttet til kjønn og seksualitet som blir stadig sterkere, men er kjemisk fri for metafysisk tenkning. Metafysikk låter luftig, men spørsmålene her er egentlig ganske enkle: Hva er det jeg sier når jeg kaller en mann for en mann og en kvinne for en kvinne, og hvilken realitet er det disse ordene viser til? Når Den norske kirke har brutt med Skriften og den felleskirkelige tradisjon og sier at en kvinne kan være prest, har man allerede sagt en hel masse annet om hva en kirke, en kvinne og en prest er.

Til slutt: Det er for meg ganske tankevekkende at bare ett av bokens elleve bidrag kommer fra en norsk forfatter, nemlig redaktøren selv. Det får meg til å lure på om noen andre norske teologer i dag––ikke minst utenfor FBB––kunne ha bidratt til en slik antologi. Det håper jeg, mest for kvinneprestdebattens del, men også for FBBs del, og den større kirkelige konteksten de ønsker å være en del av. Men gitt at slike teologer faktisk finnes, ville de kunne bidra til en slik bok og debatt uten frykt for represalier? Det er langt mindre sikkert. Og god grunn nok i seg selv til å støtte FBBs forsøk på å gjenopplive debatten.

Eirik A. Steenhoff

(Artikkelen sto på trykk i Dagen 04.11.19)