Kvinner, mødre, mediemakt

Jeg vil først ta deg med inn i mininovellen min Blått barn.

Blått barn

Hun viser fram et bilde av et bitte lite barn som er blått, ikke bare på grunn av den tidens polaroid-bilde-uttrykk, men det var hennes nyfødte, blå barn.

Dette var barnet hun i sine tanker, bekymringer og drømmer hadde bygget en framtid sammen med, helt alene. Far til barnet ville ikke mer da det viste seg at leken hadde båret en frukt han på ingen måte var forberedt på, og som han ikke kunne være med å høste. Han sa takk for seg og ville at hun skulle ta det bort; det var den eneste løsningen. Hun tenkte også på å ordne papirene for abort den første forvirrende tiden. Hun veide for og imot. Hun så for seg strevet alene med en gråtende baby, nattevåk og dårlig økonomi. Det ville bli vanskelig å møte folk med en voksende mage uten at de ville gratulere henne. Eller ville de det?

Men for henne var ikke dette bare noe hun kunne ta bort. Hun kjente så mange nye kroppslige fornemmelser i magen, og brystene knyttet seg liksom sammen og vokste. Hun visste at kroppen gjorde seg klar til å omslutte en liten gutt eller ei lita jente i hennes egen livmor.

Hun gråter og gråter. Lenge. Hun hadde fått lov å ha det lille, barnet på magen sin en liten stund. Hun hadde fått lov å holde henne. Hun vet at det var ei jente, men fikk aldri høre henne gråte eller le. Ikke synge for henne mer. Denne lille jenta hadde en alvorlig hjertefeil, og kunne ikke leve videre. Hun visste at hun ikke ville komme til å holde henne inntil seg eller gi henne livsviktig mat fra sine egne bryst.

Sorgen over at den lille jenta døde bryter på igjen. Hun gråter stille, og hiksten høres tydelig mens jeg holder henne i hånda. Så faller hun til ro, og en klarhet kan leses i øynene hennes.

Hun dro fra sykehuset med en skatt for livet. Hun bærer henne enda inni seg, i hjertet sitt, og hun kjenner på dette forunderlig store; å vite at det å bli mor har gjort henne til en kvinne som skal leve videre med et annet perspektiv på livet enn før. Hun vet hun vil komme til å bære på en stor sorg, men ikke anger. Hun har fått et virkelig kvinneperspektiv på livet, slik kvinner fra alle tider har: hun hadde gitt rom til livet i sin egen kropp, og det kunne ingen sorg ta fra henne.

Hun vet ikke om den ømme brystsprengen hun kjenner nå kommer fra brystene. Men hun vet at i hennes hjerte vil denne lille, blå jenta være resten av livet, og sorgen vil sprenge på igjen. Hun er takknemlig til dem som lot henne se barnet. Tross alt kan tomrommet inni henne fylles med minner fra noen helt, helt spesielle minutter. Og bildet av et lite, blått barn fra et instant Polariod-kamera vil hjelpe henne å holde fast i dette som var det viktigste øyeblikket i hennes liv til nå. Hun vet hvem hun gråter for. Hun ga henne navn. Hun er og blir hennes lille jente. 

 ******

Hva er feministenes mål? Bli like menn eller bli likt av menn? Hva strever kvinner etter? Hvorfor kan ikke kvinner være kvinner? Kvinnebildet er svært ulikt i ulike kulturer, men det genuint fysisk kvinnelige er det samme og kan ikke gjøres om med all verdens kunstighet og surrogati. Være lik mannen, er det et KVINNE-ideal? En kvinne er en kvinne både utenpå og inni, og hvorfor er ikke det greit?

Det er greit. Det er kult, for å snakke ungdommens språk. Det er kult å være – nettopp – kvinne!

Tiden med at alle farger er både jentefarger og guttefarger er ettertrykkelig slutt. Aldri har prinsesserommene vært mer rosa. Stakkars den jenta som kommer på skolen med et pennal som ikke er rosa eller lilla med matchende sekk og klær!

Kanskje fordi jenter føler at det rosa formatet blir for trangt, er kasernen i forsvaret nå ikke bare gutterom med pin-up piker på veggen, men jentene bor der, de også. Og jentene kriger på slagmarken, de også. I andre verdenskrig var det tusenvis av kvinner som også kjempet i fronten, sammen med menn. De kjempet for sitt land og sin frihet.

Vi vet fra historien at det ikke er bare menn som utøver vold og ødelegger andre mennesker. Men å forherlige kvinner som framstår som voldelige, er kanskje å flytte en grense?

Jentene bokser også. Proffboksing for kvinner, med stor sjanse for hjerneskade, skal nå kanskje også tillates i Norge. Hvorfor skal jentene bokse til motstanderen ligger og ikke klarer å reise seg igjen? Hvorfor skal kvinner som skal føde morgendagens barn utsettes, eller utsette seg, for akutte og kroniske skader i bokseringen, noen ganger med døden til følge? På Aktuelt nrk 15.09.14 ivrer en stortingsmann for at proffbokse-damene må få lov å bokse i storstuene hjemme, Grieghallen, Oslo Spektrum. Hans tydelige budskap er at dette må tillates på tross av farene som blir påpekt av andre i debatten.

Det arbeides for tiden med et filmprosjekt der kjente kvinner utøver vold, vist i Dagsrevyen 04.09.14. Regissør Robert Rønning sier: Vi trenger kvinnelige actionhelter. Han ønsker å fremme sterke kvinneroller. I denne filmen gjør kvinnene de tøffe stuntene selv. Haddy N’jie som vi er vant til å se som empatisk, søt programleder i NRK er på jakt etter sin egen «sterkere» kvinnerolle. Tittelen på filmprosjektet er «Skriften på veggen», en kortfilmtrilogi som etter planen skal føre til spillefilm i 2015.

«Skriften på veggen er et uttrykk som beskriver et ondt varsel om dom eller nederlag. Det har sitt opphav i Bibelen, Daniels bok, der overnaturlig håndskrift forutsier undergangen til det babylonske rike, men det har blitt et mye brukt uttrykk i språk og litteratur.

Uttrykket Skriften på veggen betyr i dag et ondt varsel om undergang; eller slutten på en organisasjon eller aktivitet. Når noen kan "se skriften på veggen" innebærer det at de har evnen til å forutse (ikke nødvendigvis på overnaturlig vis) en uunngåelig tilbakegang og ende. Det er blitt for sent.» Fra Wikipedia.

Dette gir et skremmende perspektiv.

Hvordan er en sterk kvinnerolle? For mange av oss kan vi bare se oss om: De sterke kvinnene er i vår omgangskrets. Kvinner som er mødre og gode forbilder når det gjelder å sette andre først, være trofaste og gi av seg selv. De er ikke bare i historien; enkene som tok over da mannen druknet på sjøen, og alle de som med stor styrke var både mor og far for sultne barn i lite miljøvennlige fabrikklokaler. Sterke kvinner som sang salmer ved sengekanten, i tro på en allmektig Gud og i tillit til sin egen rolle som mor.

Da abortloven ble innført i Norge i 1978, var det å flytte en grense. Nå ble abort før 12. svangerskapsuke noe en kvinne hadde rett til, og denne «rettigheten» blir forsvart med stort oppbud og sterke følelser på «kvinnedagen». Mange har blitt fristet til å tro at dette har med frihet å gjøre.

Frihet er gjenstand for inngående diskusjoner i media. Hvilken frihet snakker vi om? Frihet i det løse tomme rom gir en ganske ufri tilværelse.

De seinere årene har den forståelsen vunnet terreng at kjønn er noe du gjør, ikke noe du er. Da kan du jo gjøre enten det ene eller det andre eller begge deler, og du kan finne en partner som i øyeblikket tiltrekker deg. For tiden kan en se den britiske dramaserien Hit and Miss på en av statskanalene. Her møter vi Mia, en transkjønnet leiemorder. Hun oppdager at hun har en sønn fra et tidligere forhold. Barnets mor er død, og Mia påtar seg motstrebende ansvaret for gutten. Samtidig skal hun gjøre jobben sin. Klarer hun å forene de to rollene?

Hva tjener det til å ta fram alt dette? Hvilket svar har jeg?

Media er ikke bare «der ute», men i hånden, på fanget og i sengen, natt eller dag. På ung.no får ungdommene statsautoriserte svar på de mange spørsmål de måtte ha, og ved ett søkeord har de de voldsomste scener sammen med seg.

Som voksne må vi vite litt om dette. Vi må ikke være blåøyde fordi vi kvier oss for å gå inn i stoffet. Heldigvis har vi noen som hjelper oss, f.eks Barnevakten og Familie og Medier.

Jeg tror at mye av den forvirringen og usikkerheten en ser rundt kvinners identitet og rolle bunner i utrygghet. Hvor finner jeg tryggheten? - Et sted å stå, en tro å tro på.

Kvinners frihet er å føle seg OK. «Jeg er ok, du er ok.» Slik Gud har skapt deg, som kvinne, er du OK. Å strebe mot noe annet enn det du er, er en tung byrde. Og hva gjør deg til kvinne? Det som er forskjellig fra mannen. Kroppen din og mange egenskaper som også kan være forskjellige fra mannen, mye avhengig av oppdragelse. Kroppen din bærer på en uendelig verdifull mulighet: Der kan et lite barn vokse fram fra den aller minste befruktede celle til en nyfødt baby som vil smile til deg, mamma’n sin. Derfor må du være snill med kroppen din, ikke ødelegge den fordi du føler du ikke er god nok.

Si til alle små og store jenter, mer og mindre rosa: Du er ok. Det er fint å være jente. La ingen ta fra deg det ved å fortelle deg om alt du ikke oppfyller av skjønnhetsidealer og mandighet. Ikke la deg herse med av alle disse stemmene!

Likestilling er å dele hverandres byrder. Her trengs både kvinner og menn i gjensidig respekt og samliv.