Kvinners og menns tjeneste

Prinsippet er ikke lenger like selvfølgelig, men også i dag lever de aller fleste kristne i kirker som er organisert på denne måten. Den norske kirke har opphevd prinsippet om ulike tjenester for menn og kvinner, men det har ikke alle lutherske frikirker og organisasjoner. I disse dager har vi en ny debatt om det bør opprettholdes i den form det har fått i NLM.

I FBB har spørsmålet tradisjonelt vært viktig, selv om det bare i liten grad har vært diskutert i de 10-15 årene jeg har vært engasjert i FBB. Unntaket var et seminar i forbindelse med 50-årsmarkeringen av den første ordinasjon av en kvinne i Den norske kirke. Jeg holdt selv den gang et innlegg som siden ble trykket i Lære og liv, og som kan leses her. Bortsett fra det har jeg knapt nok vært med på en eneste diskusjon om denne problemstillingen. Men vi arbeider med en bok om dette som kanskje kan få diskusjonen i gang igjen.

Utgangspunktet for enhver seriøs debatt om spørsmålet i kirkelig sammenheng må etter mitt skjønn være at NT faktisk skiller mellom kvinners og menns tjeneste. Når Jesus etter oppstandelsen gir apostlene et særskilt ansvar for evangelieforkynnelse og sakramentforvaltning, gjør han det til en gruppe som bare består av menn. Slik evangeliene framstiller det, understreker Jesus at det er slik det skal være (Matt 28,10). Apostlene oppfattet dette som forpliktende i den forstand at de skilte mellom menns og kvinners oppgaver i menighetene. Enten vi liker det eller ikke, er det slik NT framstiller dette.

Spørsmålet for oss er hva dette betyr i dag. Noen vil mene at enhver tanke om ulike tjenester for kvinner og menn i kirken er i strid med prinsippet om alle menneskers likeverd, og vil derfor se bort fra det. Etter min oppfatning er det korttenkt. NT tenker åpenbart ikke slik – Paulus ser ingen motsetning mellom Gal 3,28 og 1 Kor 14,33-38. Standpunktet er vel heller ikke rasjonelt konsistent. Kvinner og menn er ulike, blant annet fordi vi opplever noen av livets grunnleggende erfaringer ulikt. Men det opphever ikke prinsippet om alles likeverd.

Andre mener at bibeltekstene forplikter oss til å tenke ulikt om kvinners og menns tjeneste i kirken uten å legge vekt på at de NT-tekstene som tematiserer ulikheten, i stor grad dreier seg om innstiftelsen av tjenesten med å lære evangeliet og forvalte sakramentene. Dermed tvinger man seg selv til å applisere ulikheten også på demokratiske styringsprinsipper, og havner på den konklusjon at det også i en demokratisk struktur er bestemte oppgaver som er forbeholdt menn. Herav NLMs konklusjon av hovedstyret bare kan bestå av menn, fordi hovedstyret har det overordnede læreansvar i organisasjonen. Etter min oppfatning er det et selvmotsigende standpunkt som neppe kan overleve særlig lenge når det nå settes under press. NLM har da også tatt konsekvensen av dette når det gjelder kvinnelig stemmerett.

NLMs problem er at det forvalter en tradisjon som er skeptisk til tanken om en guddommelig innstiftelse av en særskilt tjeneste med Ord og sakrament. Det er ikke så vanskelig å forstå hvordan dette har blitt slik. NT-tekstene om Jesu innstiftelse av tjenesten med Ord og sakrament har blitt brukt til å legitimere en embetsstruktur som har virket undertrykkende på både kvinners og menns vitnetjeneste og misjonsiver. Dette har en med all rett reagert mot. Tekstene om Jesu innstiftelse av denne tjenesten står der imidlertid like fullt. Det er derfor etter min oppfatning vanskelig å komme bort fra at disse tekstene må være grunnleggende for kirkeforståelsen. Dette er derfor noe vi trenger å komme til rette med for å kunne tenke sant og sunt både om livet i kirken og om kvinners og menns oppgaver i menighetene.

Jeg tror det er grunn til å ønske NLM-debatten velkommen, og jeg tror også det grunn til å tro at den vil nå den konklusjon at det er vanskelig å forene en demokratisk styringsstruktur med prinsippet om ulik valgbarhet for kvinner og menn. Samtidig håper jeg at den også vil gi rom for det viktige bibelske prinsipp at det er uoppgivelige elementer i tjenesten med Ord og sakrament som ikke kan overlates til demokratiske forvaltning. På det grunnlag tror jeg det er mulig å føre en god samtale om hvordan dette prinsippet i dag skal formidles og anvendes.

12. november 2018

Knut Alfsvåg