Kyrkan och det totala samhället

«Kyrkan och det totala samhället – om statsfria zoner i stater med totalitära anspråk»
Forfatter: Dosent Christian Braw
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 42 
Publisert hos: Clapham institutet

• Artikkelen fins her.

Artikkelen er både et godt faglig bidrag, men også lesverdig for alle folk som vil ha interesse av å lese om utfordringer toregimentslæren har møtt i moderne tid og hvilke konsekvenser det kan få å kalle Kristus for Herre. Artikkelen har både vært en påminner for meg om hvor viktig det er å holde fast på den apostoliske lære og den har satt i gang tankeprosesser som kan tas med videre i eget teologisk arbeid. 

Braw ser på forskjellige historiske skrifter som på ulikt vis forteller om hva kristne gjorde med den nasjonalsosialistiske ideologi. Han viser hva som kan skje om man tar vekk Gud som skaper fra regnestykket, da står man igjen med en evolusjonistisk utvikling. Tanken er da at moral og fornuft er noe vi får mer og mer av gjennom evolusjon (her drøftes ikke evolusjon i seg selv, men en naturalistisk forståelse av evolusjon, hvor Gud ikke er med i regnestykket). Hvor problematisk dette synet er ut fra et kristent perspektiv, forstår vi når vi vet at menneskeheten er falt i synd. Da kommer totalitære ideologier som nasjonalsosialisme av seg selv.    

Det gjøres godt rede for de dype bånd det er mellom kirken, familien og samfunnet og hva som skjer når staten overtar kirkens oppgave. Det er kirken som er satt til å forkynne Ordet klart. Når da staten for eksempel begynner å definere nye verdier og retningslinjer for hva familien skal være, har man blandet det Luther kalte for toregimentslæren, det åndelige og verdslige regiment. Hvor det åndeliges primæroppgave er å forkynne Ordet og forvalte sakramentene, mens det verdslige regiment skal beskytte individet.  

Han viser at dagens sekulære samfunn har bånd til det totalitære naziregimet i Tyskland på 30 og 40-tallet (selv om sekularismen som ideologi har mye lengre historie enn nazismen). Nazistene ville tillate kirkens eksistens så lenge de forkynte nazistisk ideologi. På den ande siden vil ikke det sekulære samfunnet hindre kirkens eksistens så lenge den ikke hindrer eller dømmer andre. Til syvende og sist har de det til felles at de stiller seg opp og ikke vil akseptere kirkens apostoliske lære. De er av den samme antikristelige ånd.  

Den røde tråden i artikkelen til Braw er det underliggende spørsmål om hvem som er Herre. Han viser hva som skjer når kirken ender opp med å ha to herrer, Gud og staten. Hva som skjer når kirken på den ene siden må forholde seg til både hva Bibelen sier, men også hva staten sier. Da kan det skje at kirken før eller siden er nødt til å reagere. Dette gjorde kirken i Barmen i 1934, da en gruppe på 150 prester og teologer på en bekjennelsessynode skrev en erklæring (kalt Barmenerklæringen) om at den nasjonalsosialistiske ideologi ikke kunne forenes med kristen tro. Også de norske biskopene reagerte, i 1942 la de ned sine embeter. Senere på året skrev rådslagningsgruppen Kristent Samråd dokumentet «På kirkens grunn», overlevert til Quisling, hvor de hevdet sin åndelige frihet og suverenitet. Slik har kirken på forskjellig måter proklamert at det er Jesus som er Herre.   

- Den fare, der truer vor folkekirke i dag, er frem for alt den, at vi manøvrerer os selv ind i en situation, hvor vi hele tiden bliver nødt til at prøve at tjene to herrer - Regin Prenter