"La deres lender være ombundet og deres lys brennende!"

"La deres lender være ombundet og deres lys brennende!"

Foreningen for Bibel og Bekjennelse (FBB) feirer i år sitt 75-års jubileum. Gjennom alle disse årene har FBB hatt en markert plass i kirkebildet. Stadig nye teologiske strømninger har gjennom disse årene brutt inn over kirken i Norge, strømninger som alle på hver sin måte har gitt ny anledning til besinnelse på vår åndelige arv, samtidig som de også har forårsaket strid om troens sannhet. Her kan eksempelvis nevnes den liberale teologi og de kristologiske kamper i den første tredjedel av vårt århundre, femti-årenes helvetesdebatt, seksti- og sytti-årenes nyliberalisme med fornyet kamp rundt Kristi person, striden om kvinnelige prester i samme tidsrom, frem til vår egen tids fremvoksende antinomisme. Det tjuende århundre har vært turbulent også for kirkens vedkommende. Og tiden som kommer vil neppe by på smulere farvann.

Skal man kortfattet prøve å sette ord på noen av de problemområder som etter alt å dømme vil komme til å stå på dagsorden innen den kirkelige debatt i årene frem mot tusenårsskiftet, kan dette samles rundt tre hovedtemata:

Guds hellighet

Det er et iøynefallende trekk ved mye av dagens kirke- og kristenliv at bevisstheten om Guds hellighet er blitt borte. Dette på tross av spede gjenopplivingsforsøk som alle ser ut til å renne ut i sanden, fordi de synes mer mystisk-estetisk betont enn virkelig preget av et bibelsk gudsbilde. Når Guds hellighet blir borte, henger dette sammen med en "humanisering" av Gud. Meget av etterkrigstidens forkynnelse har omdefinert den hellige og treenige Gud til å bli "den snille Gud", en tannløs og ufarlig bestefar som velmenende aksepterer det meste. Med dette blir høyde- og dybdedimensjonen i troens liv borte til fordel for et endimensjonalt univers bestående av religiøse banaliteter. Møtet med fortapelsen og vreden, mørket og avgrunnens angst blir fremmede fugler fra en annen tid, og dermed også frelsens fryd og Kristuslivets fylde med det blendende lyset fra Guds ansikt.

Et slikt forfall i forståelsen av hvem Gud er, har ødeleggende følger for alt kristent liv:

For det første har det ført til en voksende antinomisme, som vi særlig ser komme til syne på samlivs-etikkens område. Denne antinomisme får uvegerlig konsekvenser for selve hjertet i troen, læren om rettferdiggjørelsen for Kristi skyld alene. Når lovens andre bruk forties, blir rettferdiggjørelsen totalt uinteressant for moderne kristne. At Gud er nådig er den største selvfølge: "Gud tilgir nok, det er jo jobben hans." Men der Gud ikke lenger er hellig, blir nåden billig. Da er det ikke tilfeldig at sann omvendelsesforkynnelse blir sjelden vare. Det er Gud som bør forandre seg, ikke vi! At mennesket er ondt og står med skyld innfor en hellig Gud, er ikke et aktuelt problem. Og for at forkynnelsen da skal klare å bli aktuell, settes et annet problem på dagsorden: "Det er synd om människan!" Mennesket trenger ikke frelse, men hjelp, og Gud og hans tjenere ender opp som omsorgspersoner i et religiøst velferdsapparat. Ut av dette vokser en kristendomsforståelse som vesentlig forstår troen i terapeutiske kategorier, og har ulike varianter av kristelig mentalhygiene som hovedbeskjeftigelse. Den troendes subjekt (og dermed hans navle) blir langt mer interessant enn troens objekt.

For det andre fører dette til en grunnleggende autoritetskrise i kirken. Der troens folk ikke lenger "drar sin sko av sin fot fordi de står på hellig grunn", og derfor bøyer seg i hellig frykt, kneiser i stedet det myndige menneske med nakken. Levende forkynnelse av Guds ord reduseres til privatmeninger; "min mening er like god som din". Den fundamentale mistenksomhet overfor all autoritet som er et særtrekk ved det tjuende århundre, er også blitt Gud og hans Ord til del. Bibelen blir dermed ikke lenger Den hellige skrift, som behandles med age, og er en stadig like frisk kilde for Guds folks lovsang. I stedet er Bibelen blitt et problem, som man håndterer etter forgodtbefinnende. Resultatet ser vi for våre øyne: Forvirring, - et kirkeliv som til forveksling ligner situasjonen ved Babels tårn.

For det tredje fører dette også til at bevisstheten om Guds folk som det hellige folket blir borte. Kristent liv og arbeid blir i stedet stående i tilpasningens tegn. Vi hører lite om helliggjørelse, men ser i stedet meget av verdsliggjørelse. Det blir viktigere at folk skal ha det koselig på kristne møter, enn at omvendelsens og etterfølgelsens radikale budskap får lyde. Resultatet er et menighetsliv som altfor ofte fungerer beroligende, og derfor søvndyssende.

Feministisk teologi

Feministisk teologi ser også ut til i økende grad å sette sitt preg på den kirkelige tenkning og hverdag. Det er ikke lenger bare å få anerkjennelse for kvinnelige prester (og biskoper) som er målet. Den gren av feminismen som har vokst frem på kirkens tre, bærer frukter som radikalt endrer gudsbildet. Internasjonalt er det et vidt utbredt ønske om å kunne påkalle "Moder vår" i stedet for "Fader vår", og sammen med dette hører ønsket om å kunne innføre såkalt "inkluderende språk", dvs. forandre på hele den bibelske billedverden, forat den i sine metaforer og sitt språklige uttrykk ikke må være kvinne-diskriminerende. Denne tenkemåte begrunnes med at Bibelen er skrevet av menn, og gir oss et tidsbetinget patriarkalsk Guds- og virkelighetsbilde. Tankegangen forutsetter at Ludwig Feuerbach har rett i sin tese om at religion går ut på at mennesket skaper sine guder i sitt eget bilde. På samme måte anses Bibelen derfor ikke som åpenbaring, der Gud taler og avslører sitt vesen i sitt Ord.

Men å søke å endre de bibelske metaforer er ikke annet enn å søke å endre Gud. For den som bestemmer språket, bestemmer også langt på vei virkelighetsoppfatningen. Den humanisering av gudsbildet som ble pekt på ovenfor, slår her over i femininisering. I fotsporene på dette forsterkes bildet av Gud som omsorgsperson ytterligere, og det kirkelige embete får som hovedoppgave å imøtekomme behovene hos åndelige "trygghets-narkomane": Vi får "trøste- og bære"-embetet i stedet for hyrde- og læreembetet, som det har vært påpekt.

Paradoksalt nok er feminismen, enda den arbeider for å fremelske de kvinnelige/myke verdiene, vesentlig totalitær av karakter. Dette viser seg når flere kirker allerede har vedtatt å stenge prestetjenesten for kvinneprest-motstandere: De nektes ordinasjon. Denne intoleranse kommer også klart til uttrykk hos oss når Hamar biskop stenger Kirkelig Fornyelse ute fra kirken på Gran. En kan neppe vente annet enn at denne utvikling vil forsterkes i årene som kommer.

Kirkelig demokratisering

Demokratiseringen av kirkelige strukturer er vesentlig et resultat av den kirkelige reformbevegelses arbeid i etterkrigstiden. Kirkemøte og Kirkeråd, sammen med den øvrige rådsstruktur, har oppnådd en viss selvstendiggjøring i forhold til staten. Men denne prosessen har hatt svære omkostninger med tanke på den kirkelige identitet: Kirken blir i økende grad stående som en samfunnsinstitusjon på linje med andre organisasjoner i velferdsstaten, med et voksende byråkrati av saksbehandlere. Med dette er det fare for at den grunnleggende kirkelige størrelse ikke lenger blir lokalmenigheten, men "topporganene" i rådsstrukturen. Dette fører til at kirkestrukturen i økende utstrekning blir forstått i maktkategorier, i stedet for som et legeme der lemmene gjensidig tjener hverandre. Den blir en interesse-organisasjon for mer eller mindre religiøst bevisste, eller et instrument for sosialetisk engasjerte.

Bak ligger en folkekirke-ideologi som definerer folket som kirken, og derfor ikke er i stand til å tenke annet enn i sekulær-demokratiske baner. Kirken blir et velferdsorgan der folket har krav på sakral betjening. Følgelig blir "den terskel-løse kirke" idealet, alt annet ville være udemokratisk! En slik tenkning forutsetter at man bevisst tilsidesetter Bibelens tale om Guds folk som det hellige folket, som nok er i verden, men ikke av verden. Det er i denne sammenheng fristende å peke på det gamle Israels ønske om å få en annen styrings-struktur enn de inntil da hadde hatt, og slik slippe å stå i en særstilling som Guds-folk: "Vi vil være som alle de andre folk!" (1 Sam 8,20). Dette fører til en kirkelig transformasjon, som mer og mer gjør kirken lik samfunnet forøvrig. Ethvert spørsmål kan avgjøres ved avstemning, fordi en kirkelig pluralisme som gjør enhver "mening" legitim, tross alt må ha avgjørelsesmyndighet og kunne handle. Bibel og bekjennelse står i fare for ikke lenger å bli øverste instans, de kirkelige råd inntar denne plassen i stedet. Det moderne dogme om Bibelens uklarhet legitimerer både pluralismen og nødvendigheten av demokratiske avgjørelsesprosesser. Dette får alvorlige følger for myndigheten i det budskap kirken er satt til å forkynne for verden. Det kan ikke lenger sies et "Så sier Herren", - i stedet må man nøye seg med å si at "etter nøye overveielse og avstemning er vi blitt enige om å si..." Den kristne kirkes kall som herold blir erstattet av en grupperings meningsytring.

Den læremessige maktesløshet viser seg klarest i den lærenemd som er vedtatt opprettet. Fordi man i kraft av dens sammensetning har institusjonalisert pluralismen, vil denne neppe noengang kunne bli annet enn en illusjon. Lærevern blir i denne sammenheng ikke annet enn vern mot lære.

Det kan synes som en selvmotsigelse at den kirkelige pluralisme samtidig leder til et voksende konformitetspress. Godtar man ikke flertallets avgjørelser eller trenden i den kirkelige modernitet, blir man satt utenfor. "Vi er alle like, men noen er likere enn andre!" (Napoleon i "Animal Farm" av George Orwell). Likeledes tales der høylydt om "kirkens enhet", en enhet som garanteres av kirkelige ordninger, og synliggjøres i biskopen som enhetens symbol. Hvis en da setter lydighet mot Skriften over lydighet mot kirkens ordninger, får man fort høre at man ødelegger kirkens enhet.

Klarest sees dette i forbindelse med kvinneprest-reformen, der sekulær likhetsideologi i økende grad marginaliserer kirkens gamle tro. Man er ikke aktuell til en stilling innen det "kirkelige establishment" hvis man ikke har den rette mening her. Om man er aldri så godt kvalifisert, er det ett spørsmål som danner vannskille: "Godtar du kvinnelige prester?" Dette spørsmålet har i praksis fått rollen som "schibbolet" fra menighetsråd til regjering, og er dermed de facto blitt articula stantis et cadentis ecclesiae.

Kjemp for Guds ord

I møte med dette scenario vil FBB i årene som kommer måtte legge vekt på særlig tre hovedoppgaver:

Den første kan formuleres slik: "Kjemp for alt hva du har kjært!" FBB har alltid stått i strid. Ikke for å oppnå posisjoner eller kirkepolitisk gevinst. Ikke for å fremme bestemte grupperingers interesser. Ei heller fordi vi er glad i å kjempe. Men fordi Guds ords sannhet er for dyrebar til at vi likegyldig kan se på at den fornektes eller uthules. Det hører med til troens gode strid å prøve åndene, og avvise det som etter nøye undersøkelse viser seg å avvike fra Guds ord og vår kirkes bekjennelsesskrifter. Til den takknemlige bekjennelses "Jeg tror" hører alltid et "Jeg forsaker". Og å "forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen" vil først og fremst innebære et avgjort nei til den ånd som sier: "Har Gud virkelig sagt?"

I en tid da sannhetsspørsmålet mindre og mindre synes å være interessant, for i stedet å ha blitt erstattet av det pragmatiske "Hva fungerer?", vil det våkne spørsmål etter hva Guds ord sier stadig oppleves som et hår i suppen: "Hvorfor kan dere ikke holde fred? Hvorfor kan dere ikke være positive?" Til dette må vi svare slik Luther gjorde i "De servo arbitrio": "Den som vil ha slutt på striden, må ta bort Guds ord"! Vi trenger i den tid som ligger foran å be kraftig om nådegave til å prøve åndene, og så om troskap til å holde frem det som dermed blir avslørt. For falske profeter vil det bli flere av, og en kristelig snillisme som bevisstløst tolererer og er positiv til alt nytt, er den åpne port som djevelen rir inn i kirken gjennom.

Til nådegaven til å prøve åndene hører kallet til å tale klart. Dette så meget mer som uklarhet er blitt et grunnleggende kjennetegn på alt for mye "kristen" tale. Dette henger sammen med at vi stadig ser at slikt som ikke hører sammen, likevel blandes: Løgn blandes med sannhet, teologi med psykologi, åndelig med verdslig, hellig med vanhellig, Guds folk med folket. Det er i det hele tatt et særmerke for djevelen at han blander når han skal forføre: Da blir løgnen akseptabel, fordi den er pakket inn i noe som ligner sannheten. Og den som har et gudgitt klarsyn, er en "seer" (jfr. 1 Sam 9,9), vil stadig møte motstand, fordi den bedradde liker dårlig å få avslørt hvor kraftig han er blitt lurt. Gud gi oss seere som kan skille mellom lys og mørke (jfr. 1 Mos 1,4), og er villige til å bære det kors klarsynet medfører!

En virkelig klar bekjennelse forutsetter troen på Skriftens klarhet. Denne tro var en hovedforutsetning for reformasjonen, og fraværet av denne tro er en hovedårsak til dagens kirkelige forfall og kraftløshet. Den kirkelige pluralisme henter sin viktigste begrunnelse i forestillingen om den uklare bibel. Da blir enhver sak et tolkningsspørsmål, og de mest skjærende fornektelser av bibelsk kristendom finner ly under kirkens tak. Her er det FBB`s kall å holde frem at Den Hellige Ånd ikke taler uforståelig eller i villelse, men tvert om gir klar og usvikelig veiledning. Hvorledes kan Ånden ellers kalle Guds ord for et lys, hvis man ikke kan finne vei ved hjelp av det, ikke lære forskjell på rett og galt, på løgn og sannhet? Hvis Den Hellige Ånd fører tåketale, er Bibelen, og dermed vi, prisgitt eksegetenes pavedømme. Forkynnelsen henvises da til å bli relativiserende meninger, og det kristne liv til i beste fall å bli from uvitenhet.

FBB - en botsbevegelse

Den annen oppgave er at FBB må forstå seg selv som botsbevegelse. I en situasjon der ikke bare det norske folk er i ferd med å bli kirke- og Gud-fremmed, men også kirke- og kristenfolket i økende grad blir fremmede for Bibelens budskap, er det ikke nok bare å delta i teoretiske debatter i media. Da reduserer vi budskapet til en mening blant andre. Det er nødvendig å holde frem at troløshet mot Guds ord er troløshet mot Gud. Derfor må vi forkynne omvendelse til kirken. Dette er et grunntrekk ved profetenes kall i Det gamle testamente: De var utsendt, ikke til hedningene, men til Guds folk. For når Guds folk faller fra Guds ord, da mister det sin kraft og sin betydning som salt i verden.

For at et slikt buskap om bot skal bli troverdig, er det nødvendig at vi selv gjør bot, for at ikke vi "som forkynner for andre, selv skal bli funnet uverdige" (1 Kor 9,27). Det er profeten Jesaja's erkjennelse som ligger til grunn for all sann botsforkynnelse: "Ve meg, jeg er en mann med urene lepper, og bor midt iblant et folk med urene lepper..." (Jes 6,5). Profeten visste at han var i samme båt som folket ellers, delaktig i den samme skyld, og derfor trengte han selv den samme renselse som han skulle forkynne for andre. Som tegn på dette går han ut i folket med brente lepper. Denne grunntone skulle klinge i vårt eget botsrop til kirke og folk.

Situasjonen i vår kirke er så alarmerende, at intet annet ord er sakssvarende enn botsropet: "Vend om, dere frafalne barn" (Jer 3,22). Forvirringen blant vanlige kristne, den åndelige maktesløshet, verdsliggjøringen av kirke- og menighetsliv, og frafallet fra Guds ord, er blitt så påtrengende, at det eneste legemiddel er kraftig og redelig bot.

Til det å være en botsbevegelse, hører kallet til bønn. Bønn for vår kirke og våre menigheter om at høstens Herre vil sende oss en ny vår, med fornyelse og vekkelse. Fra Skriften vet vi at slik fornyelse ikke kommer uten forutgående bønn og bot. Måtte Herren gjeste oss som han gjestet tempelet i Jerusalem (Joh 2,14ff), da alt det mennesker hadde dratt inn i Guds hus, og som ikke hørte hjemme der, ble kastet ut: "For Han er som en smelters ild og som tvetteres lut" (Mal.3,2-3).

En fornyet kirke-forståelse

Den tredje oppgave er å arbeide for en fornyelse av kirke-forståelsen på bakgrunn av en ny besinnelse på det bibelske gudsbilde og den reformatoriske forståelsen av lov og evangelium. Gudsbilde og kirkeforståelse er innbyrdes avhengige: Er Gud en hellig Gud, er hans sanne kirke det hellige folket. Ikke en grå og grenseløs alminnelighet, slik folkekirke-tenkningen har redusert den til. For til begrepet hellighet hører begrepet grenser: Grense mellom Guds rike og verden, mellom troende og vantro, mellom rett og urett. Dette er nettopp folkekirke-tenkningens konsekvens: Den tør ikke klart å håndheve disse basale skillelinjer. Det kalles for "å dømme". Da blir forkynnelsen av loven møtt med den største motvilje, og kirketukten ansett som en umulighet. Denne nivellering av alle fundamentale grenser fører til verdsliggjøring både av menighetene og av budskapet. Av menigheten, fordi den omformes i verdens bilde ("vi vil være som alle de andre folk"). Av budskapet, fordi loven ikke får lyde etter sin andre bruk, bare etter sin tredje (det er jo nødvendig for å opprettholde det kirkelige aktivitetsnivå og givergleden).

En rett kirkeforståelse tar Det nye testamentes begrep "ekklesia" på alvor. Guds menighet er "kalt ut" fra verden, og er derfor ikke lenger av verden, men er "fremmede og pilegrimer". Som Guds folk er kirken derfor "det hellige folket", det folk som er anderledes. Derfor er der i følge Det nye testamente en klar, om enn usynlig, skillelinje mellom Guds rike og verden, mellom gjenfødt og ugjenfødt. Dette innebærer at der må gjøres opp med folkekirke-tanken, som nettopp viker tilbake for å trekke en slik grense.

For praktisk kirkelig arbeid får dette bestemte konsekvenser: Kristent menighetsarbeid må bli å bygge "ecclesiola in ecclesia". Det vil si at de geografiske menigheter ikke kan ansees for menigheter, men at der må arbeides for at levende bibelsk fellesskap skal virkeliggjøres blant de troende døpte. Da er det grunn til å spørre om ikke det å arbeide for oppheving av soknebåndet, og for opprettelse av "dobbelt medlemskap" (dvs. at de troende som søker Guds ord og bord står som skrevne lemmer i menigheten), bør være en prioritert oppgave for FBB. I kraft av tanken om det almenne prestedømme (1 Pet 2,4ff), er det rett at kun innskrevne praktiserende troende er valgbare til verv i menigheten, og har stemmerett ved slike valg. Uten dette vil kirken ikke være kirke, men forfalle til å bli en sekulær demokratisk organisasjon!

Bare på denne måten vil det være mulig å bygge menighetsliv som fungerer som virkelige fellesskap, der "koinonia-aspektet" kommer til sin rett. For det er bare der menigheten rett blir forstått som koinonia med Kristus og de troende, at legemstanken i Det nye testamente kan virkeliggjøres, og dermed nådegavene. For kirken er "de helliges samfunn, der Guds ord forkynnes rett, og sakramentene forvaltes rett" (CA VII). Kirken er ikke dem nådemidlene rekkes til, men de som i tro tar imot disse midler.

I den uklare og forvirrede kirkelige situasjon vi befinner oss i, ser vi ofte menigheter og organisasjoner splittet på grunn av forholdet til Guds ord. I menigheter hvor der er liberale eller kvinnelige prester blir de gammeltroende hjemløse, og må søke til andre sammenhenger for å få "mat". Vi har fått et "åndelig flyktninge-problem" som i liten grad synes å bekymre de kirkelige myndigheter. En oppløsning av soknebåndet vil kunne bli til stor hjelp for disse. I menigheter der det er gammeltroende prester, blir der ofte et dypt skille mellom liberal kirkelighet og gammeltro bibelfromhet. Tilsvarende skillelinjer finner vi også innen de frivillige organisasjoner. For FBB må det i denne situasjon være en oppgave å søke og utdype kontakt med de bibeltro også innen organisasjonene.

Ikke alene

Noe av den største vansken gammeltroende står overfor i alle leire i dag, er følelsen av å stå alene. Bekjenner man kirkens gamle tro på Bibelen i alle spørsmål, blir man fort isolert, noe som i sin tur fører til motløshet og fristelsen til å gi opp. Både fordi det er nødvendig for den enkelte å ha et fellesskap der en slipper slitasjen ved stadig å være på vakt, og fordi mye av maktesløsheten i den konservative leir henger sammen med oppsplittingen, er det nødvendig med en slik samling. Ikke bare på "topplanet", så kristenledere kan samrå seg og søke fellesskap, men enda mer på grunnplanet. En slik samling er nødvendig også fordi den vil kunne gi de som etter hvert er blitt hjemløse i sine egne sammenhenger tilhørighet: For når en kristen får følelsen av å være åndelig hjemløs, er han i krise: Fordi det åndelige hjem er en grunnleggende bestanddel i den kristne identitet.

I Det gamle testamentes Israel ser vi at en del av folket liksom blir skilt ut under de vanskeligste forfallstidene. Disse, som Gud skiller ut, kalles "resten" (Jes 10,21). De ble en liten minoritet som stod imot strømmen av frafall, sørget over "Josefs skade" (Am 6,6), og bevarte folkets åndelige arv. Kanskje er det slik vi må forstå oss selv i tiden som ligger foran. Men i dette ligger det også et stort løfte: Den som tar vare på Guds ord, skal selv bli bevart ved hjelp av dette ord. - Bevart for tid og evighet.