Lære og kirkeordning
(Ressurser)
Redaktør Jon Magne Lund kommenterer i VL 5/9 den kommende "rensing" av Svenska Kyrkan for motstandere av kvinnelige prester Denne artikkel kan fortjene en kommentar; ikke minst fordi JML klart gir til kjenne at noe er i ferd med å gå galt på den andre siden av kjølen.
Men la oss se på den norske situasjonen, og legge til grunn det dokument som er utgangspunktet for redaktørens kommentar: uttalelsen fra Kirkerådets arbeidsutvalg (AU-Kirkerådet) om "Kirkens enhet og troens fundamenter".
"Kirkens offisielle syn"
Hva er "kirkens offisielle syn" i homofilisaken? AU-Kirkerådet ser som de fleste andre at en rekke offisielle instanser har tatt og tar hver på sin måte stilling til denne saken: Bispemøte, Kirkemøte, den enkelte biskop, "Konge/departement som kirkestyre og Den norske kirkes egne organer". To forhold gjør AU-Kirkerådet klart: 1) "Et teologisk standpunkt som er støttet av tre biskoper, kan derfor ikke fraskrives offisiell karakter uten at man samtidig underkjenner bispeembetets selvstendighet og hver enkelt biskops tilsynsansvar for kirkens lære," 2) Den enkelte biskop "står derfor formelt alene ansvarlig for utøvelsen av det kirkelige tilsyn med kirkens lære. Dette gjenspeiles i vår kirkeordning eksempelvis også i det forhold at det kun er Kongen som kan reise læresak mot en biskop." Det AU-Kirkerådet her tegner opp, er den tradisjonelle statsrettslige modell: Kongen er ut fra Grunnlovens paragraf 16 styrer av Den norske kirke. Han utøver dette styret blant annet ved hjelp av sine biskoper, som på hans vegne påser at "religionens lærere" følger de "normer" som er foreskrevet dem. AU-Kirkerådet gjør det klart at Kirkemøtet ikke har noen (delegert) myndighet til å foreta den "læremessige og etiske vurdering av homofili og homofilt samliv." (s.4) Her må det imidlertid legges til at Lærenemnd, biskoper og Bispemøte bare har en rådgivende funksjon overfor Kongen når det gjelder lærespørsmål. Og i politisk tunge dokumenter fra Storting og regjering gjøres det klart at lærespørsmål i alminnelighet kan kirken drøfte internt så mye den vil, men så snart lærekonflikter får forvaltningsmessige konsekvenser, vil kirkeledelsen anse det berettiget å involvere seg mer direkte på sin måte.
Teologi og kirkeordning
At kirkeordning og teologisk lære henger sammen, hevdes også av AU-Kirkerådet. Det blir klart uttrykt i uttalelsen under drøfting av forholdet mellom homofili- og kvinneprestsak. Man tar til utgangspunkt kravet om at det i Den norske kirke må kunne aksepteres samme pluralisme i kvinneprestsaken som i homofilisaken. AU-Kirkerådet avviser dette ved å hevde: "I spørsmålet omkring kvinners prestetjeneste i Den norske kirke har det ikke i utgangspunktet vært et overordnet anliggende for noen å 'verne legitimt mangfold'." (Her tar nok AU feil. Da kvinneprestreformen ble vedtatt i Stortinget i 1938, var det en forutsetning at menigheter som ikke ønsket kvinnelig prest, heller ikke skulle få det. "Lex Mowinckel") AU-Kirkerådet understreker videre at på dette punkt har kirken foretatt et valg av hvilket teologisk grunnlag kirkeordningen skal utformes ut fra. Og man fortsetter: "I kvinneprestspørsmålet finnes det i vår kirke bare en kirkeordning; nemlig den at kvinnelige prester har like adgang som menn til prestestillinger i Den norske kirke (..)." Følgelig er det bare den lære som godtar kvinnelig prester, som reflekteres i kirkeordningen. Og denne ordning må alle godta, også de som er mot kvinnelige prester. Men av hensyn til dem er det på kollegialt grunnlag utviklet visse "kjøreregler". De er imidlertid ikke rettslig bindende.
Dette er rimelig klart. Om man følger tenkesettet til AU-Kirkerådet vil også homofilisaken få sin greie løsning. Kirken har én kirkeordning, og ordningen vil måtte reflektere kirkens gitte lærestandpunkt i ordning av embete og liturgi. I homofilisaken har kirken allerede tatt læremessig standpunkt. Den har valgt. Departementet har under henvisning til Bispemøtets uttalelse i saken slått fast at ulikt syn på homofilt samliv ikke splitter kirken; (Brev til prester i Borg bispedømme av 29/7-96, se VL 12/6-97). Homofilt samliv er med andre ord å regne som et adiaforon. Det nye syn på homofili er altså like lite i strid med kirkens lære som det nye syn på kvinners prestetjeneste. Som i kvinneprestsaken må dette standpunkt nedfelles i administrasjonen av kirkeordningen. Når homofilt samliv er å regne som et adiaforon, gir det ingen mening å nekte noen praktiserende homofile ordinasjon etc. Men som i kvinneprestsaken kan man innføre visse "kjøreregler" som naturligvis ikke er rettslig forpliktende, men som kan hjelp den enkelte som ikke er enig i dette. Den naturlige følge av det tenkesett AU-Kirkerådet legger til grunn om kirkeordning og lære, er at Kirkemøtet ikke stiller seg negativt til ordinasjon av praktiserende homofile.
Troens vilkår i en splittet kirke
Mange tilhengere av kvinnelige prester hevder at kvinneprestreformen er å betrakte som en ren ordningssak, mens homofilispørsmålet er et etisk lærespørsmål. Prosedyrene i Den norske kirke for de to saker har da også fulgt dette mønster. Kvinneprestreformen har aldri vært gjenstand for vanlig læremessig behandling, mens homofilisaken har vært underlagt utredning er og lærebehandling i de aktuelle instanser, for til sist å bli læremessig avgjort av Bispemøtet og departement. I dag er problemet hvordan det teologiske valg av lærefundament som er foretatt, praktisk ska nedfelles i administrasjon av kirkeordningen.
For å unngå "mangfold" i homofilispørsmålet, har AU-Kirkerådet gjort kvinneprestmotstanderne til salderingspost og strammer inn deres situasjon. Ikke under noen omstendighet vil de få rettssikkerhet i Den norske kirke. Prestene blant dem vil aldri bli helt og fullt godtatt som rette prester. At det er lekfolk som står fast på kirkens gamle syn, blir oversett og fornektet Men i morgen står de som avviser homofilt samliv, for tur. Også de vil kanskje kunne få innrømmet et betinget rom gjennom "kjøreregler. Vi får da en kirkeordning som alle må bøye seg for men med flere sett av "kjøreregler". Vi som har erfaring med slikt, vet hvor utrivelig og nerveslitende det er. Men her reiser seg et alvorlig spørsmål: Hvor dan kan man i en slik kirke oppbygges i troen og få kraft til det kristne livet? Og hvordan kan dåpsbarna bli oppdratt i kristen tro og liv "sammen med hele vår kirke" når noen holder seg til Rose og Sigurd, Andreas og Departementet, mens andre må vise til forskjellige sett av "kjøreregler". I Den norske kirke blir troen mer og mer redusert til en privat og individuell erfaring. Men kristentroen kan bare leve i og ved den apostoliske og alminnelige kirke. I dag er den apostoliske og alminnelige kirke tildelt en "kollegial innrømmelse" i form av "kjøreregler". Tiden er inne til å sikre denne kirke et annet og et rettslig tryggere fundament. Det vil bare kunne skje i kraft av de rettsfunderte liberale friheter: talefrihet, forsamlingsfrihet og religionsfrihet.
I hele dette århundre har det vært frihet i Den norske kirke til å omforme den etter modernitetens ideer. Nå bør de som vil være sann kirke i det religiøse forvaltningsrom som heter Den norske kirke, ta ut sin frihet - ikke i form av "kjøreregler", men rettslige ordninger som verner og fremmer tro og liv i samsvar med Skriften og allmenkirkelig overlevering og ordring.