Læreforbudet for kvinner

Det første som det da er viktig å merke seg, er at hele kapittel 2 i Første Timoteusbrev er et gudstjeneste-kapittel. Derfor må også læreforbudet for kvinner være avgrenset til å gjelde undervisning i gudstjenesten.

Kvinners og menns helliggjørelsesbagasje

For det andre starter avsnittet med ett bud til hvert kjønn om hvordan de i ukens løp skal forberede seg til helligdagens gudstjeneste ved å unngå kjønns-spesifikke hverdagsfristelser. Først budet til mannfolk, sitat:

8 Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender, uten vrede og trette.

• Mot en vanlige mannfolksynd («vrede og trette») heter det her i v 8 at mannfolk skal tilbe i gudstjenesten idet de løfter hellige hender. Hendende er bilde på handlinger, arbeid og yrke. «Hellige hender» betyr: fravær av handlingssynder. «Vrede og trette» handler på samme måte om verbale synder. Mannfolk skal ikke tale sinte ord. Disse to tingene skal altså være mennenes spesielle helliggjørelses-bagasje som vi skal ha med oss når vi kommer til gudstjeneste på helligdagene.

Så kommet budet til kvinnene, sitat

9 Likeså skal kvinnene pynte seg med en tekkelig klesdrakt som er sømmelig og forstandig, ikke (gr: ikke først og fremst) med hårfletninger og gull eller perler eller kostbare klær,

10 men (gr: men først og fremst) med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg som gudfryktige.

• Mot en vanlig kvinnesynd heter det i grunnteksten til v 9-10 at kvinner skal pynte seg. Det står faktisk ikke det motsatte: At kvinner ikke skal pynte seg. Derimot får kvinnene en modifikasjon pluss en prioriteringsregel. Modifikasjonen sier at kvinner skal pynte seg «med en tekkelig klesdrakt som er sømmelig og forstandig». Og prioriteringsregelen sier at kvinner skal, sitat: «ikke først og fremst pynte seg med håroppsettinger, gull, perler og praktklær, men med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg som gudfryktige». Kvinner skal komme til gudstjeneste med gode gjerninger som sin mest feminine helliggjørelses-bagasje, betyr dette.

Selve læreforbud-teksten

Etter denne dobbelt-formaningen følger så i v 11-12 selve læreforbudet for kvinner i gudstjenesten, sitat:

11 En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg.

12 Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer (gr: didáskein = undervise) eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.

I denne forbudsteksten er der hele fem verb eller verbalavledede begreper som stilles ved siden av hverandre. I gudstjenester skal kvinner: (1) «ta imot læren i stillhet», (2) «i all underordnethet», (3) «ikke undervise», (4) «ikke herske over mannen», og (5) «være i stillhet».

Her er det underordnings-begrepet som viser at de andre fire begrepene hører hjemme i Bibelens såkalte kefalée-struktur, dvs Bibelens samlede lære om over- og underordning både i Guds treenighet og blant menneskene.

Underordnings-begrepet opptrer på dette stedet i gresk substantivform: «hypo-tagée».  «Kefalée» betegner «overordning» og «hypotagée» betegner underordning. Begrepene motsvarer hverandre. I gudstjenestens lære-undervisning krever altså Guds ord på dette stedet maskulin kjønnsrolle-uniform.

Tre skriftbevis fra Urhistorien

Til slutt i avsnittet beviser Herrens apostel læreforbudet for kvinner i gudstjenesten ut fra Moseloven.  Disse skriftbevisene er det rimelig lett å kjenne igjen ut fra Urhistorien i 1Mos 1-3. Første skrifbevis først, sitat:

13 For Adam ble skapt først, deretter Eva.

• I v 13 viser Paulus til mannens førstefødselsrett, på samme måten som 1Mos 2:21 skildrer Evas skapelse av Adams ribben. Andre skriftbevis, sitat:

14 Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse.

• I v 14 argumenterer Paulus med syndefallsavsnittet og viser til den spesielle fristelsesprosessen (2Mos 3:6) som førte Eva inn i fallet. Eva ble «dåret», heter det (det greske ordet betyr nærmest «å bli grundig forført på grunn av narreri og svik»). I tilståelsen i 1Mos 3:13b leser vi at Eva på hebraisk bruker det samme ordet: «Slangen dåret meg og jeg åt».

Apostelen mener ikke i v 14 å benekte at også Adam falt i synd. Men han påminner om at Eva ikke skal undervise i gudstjenesten fordi Eva i syndefallet ble forført, narret og dåret uten å spørre «presten sin», Adam, til råds først (sml 1Mos 2:16).

Apostelen mener heller ikke i v 14 å antyde at Adam kom bedre fra det enn Eva under syndefallet. (Det fins grunner til å si: Snarere tvert imot!) Men poenget er at Evas fall ikke bare skjedde i strid med selve spiseforbudet, men også i strid med Adams overordning. For det var han som skulle forvalte spiseforbudet (1Mos 2:16f) og det var han som hadde førstefødselsretten og navngivningsretten (1Mos 2:21, sml 2:23 og 3:20).

Så kommer vi til det tredje og siste skriftbeviset, sitat:

15 Men hun skal bli frelst gjennom barnefødingen (gr: diá tées teknogonías), så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet.

• Eva skal bli frelst «gjennom barnefødingen» står det her. Dette er et preposisjonsledd med betont bruk av bestemt form: «barneføding-en». Preposisjonen «diá» (= gjennom) kan i teorien være lokalt ment og bety «tvers igjennom» (dvs at Eva skal overleve barneføding). Men sannsynligvis er preposisjonen heller instrumentalt ment (dvs «med barnefødingen som middel»). I så fall viser Paulus til den barnefødingen som i 1Mos 3:15 omtales som «kvinnens (hebr:) “særa”» = «ætt, avkom, barneføding». Kvinnens ættlig, Jesus, skal knuse slangens hode. Men slangen skal samtidig hogge kvinneætlingen Jesus i hælen så han dør av giften, profeterer 1Mos 3;15. Vanligvis kaller vi denne profetien «prot-evangeliet».

Og ettersom v 15 mest sannsynlig viser tilbake på prot-evangeliet i 1Mos 3:15, sier altså dette tredje skriftbeviset følgende: Kvinner skal ikke på mannfolkvis lære-undervise i menighetsgudstjenestene. Men kvinners frelses-teologiske livsoppgaver følger av morskallet, nemlig det morskallet som når høydepunktet sitt i fødingen av frelseren Jesus Kristus.

Når det gjelder kristne menighetsforsamlinger, som er storfamilien vår på hvert sted, sier avsnittet da følgende: Det skal nettopp være forskjell på en farsoppgave og en morsoppgave i kristne menigheter. Og læreundervisende forkynnelse i helligdagens gudstjeneste, det er en farsoppgave. Å være menighetsforstander eller pastor eller prest er en farsoppgave. Omsorg og tjeneste for kvinner, barn og gamle i menighetsforsamlingene er derimot vel så gjerne en morsoppgave. Kvinner kan ifølge Skriften gjøre menighetstjeneste som diakoner, evangelister, menighets-«enker» og profetinner.

Slik deler Bibelen tjenesteoppgavene i Guds menigheter mellom kvinner og menn.