Læren om arvesynd

De lutherske menighetene lærer ifølge artikkel 2 i bekjennelsesskriftet Augustana «at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, blir født med synd etter Adams fall, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med (ondt) begjær, og at denne arvelige sykdommen og bristen er virkelig synd, som fordømmer og .. fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd.»

Det viktigste denne teksten sier om arvesyndslæren er at alle mennesker er «født med synd». Bare tre mennesker er unntak, de tre som ikke ble «forplantet på naturlig vis». Adam og Eva ble som kjent ikke til ved naturlig forplantning, men ved skapelse. Men de falt i synd og ble bærere av arvesynd samtidig som de påbegynte den etterfølgende forplantningskjeden. Det tredje, og viktigste, unntaket var så Herren Jesus Kristus, selv. Han ble ikke forplantet på naturlig menneskelig vis, men ble unnfanget i mors liv ved et særlig guddommelig under. Derfor var han helt og holdent uten arvesynd.

Født med synd

At alle vi andre er «født med synd», betyr at vi er født som syndere. Status som syndere er noe vi tar med oss inn i verden som arv ved fødselen. Syndige handlinger er derfor ikke noe vi fra begynnelsen av må lære, men det er noe som bor i oss som en basal vesensegenskap fra våre første øyeblikk av.

Bibelen lærer at det er en dyp indre sammenheng mellom det faktum at vi er syndere i kraft av arvesynden og at vi gjør konkrete handlingssynder. Davids botsbønn etter syndefallet med Batseba er her lærerik (se Salme 51). David vet fortvilet godt at det er syndige handlinger han har gjort. Men i botens stund vet han dessuten noe mer: at handlingssyndene sprang ut av hans medfødte fundamentale syndighet. «Se, jeg er født i misgjerning, og moren min har unnfanget meg i synd» (Salme 51:7). (Dette stedet sier ikke noe negativt om det seksuelle samlivet til Davids foreldre, men det uttaler seg om arvesynd-spørsmålet!). I Johs 3:5-6 underviser Jesus om arvesynd: «Uten at en blir født av vann og Ånd, kan en ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjød, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.» Arvesynd er altså en vesensegenskap ved selve den falne menneskenaturen. (En like basal arvesyndslære møter vi hos Jesus i Matt 7:18 og 12:32-37, sml 7:11. Se også Johs 8:34.)

Augustana 2 nevner tre virkninger av arvesynden:

a) Vi mangler for det første gudsfrykt. Det stemmer med Rom 3:18 «Gudsfrykt er ikke for deres øyne». Og med Salme 36:2: «Synden taler til den ugudelige i innerste av hjertet hans. Det er ingen frykt for Gud hos ham.».

b) Vi mangler for det andre tillit til Gud. Det stemmer med 1 Kor 2:14: Et menneske som domineres av ugjenfødt menneskenatur «tar ikke imot det som hører Guds Ånd til». Og med Rom 8:6-8: «for kjødets attrå er død. ... Kjødets attrå er fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag.» Se også Efes 2.

c) Vi er for det tredje født med ondt begjær. På dette punktet sikter Augustana ikke primært til seksuelt begjær, men til alt det som er forbudt i Tibudslovens siste bud (= katekismens niende og tiende bud): «Du skal ikke begjære...». Femte, sjette, syvende og åttende bud forbyr syndige handlinger: drap, hor, tyveri og falske vitnemål. Bud nummer ni og ti stiller ut over dette opp en guddommelig vaktpost ved selve hjertedøren vår og sier: «Du skal ikke en gang begjære i hjertet ditt alt det som er forbudt i de foregående budene. For allerede selve begjæret i hjertet er nemlig synd mot Gud.»

Dermed får dette siste av de ti budene en særlig evne til å avsløre den onde viljen vår, noe Paulus understreker Rom 7:7ff. Det onde begjæret er altså en sak vi må se nærmere på.

Det onde begjæret

Katekismens niende og tiende bud forbyr altså onde begjæringer. Men Bibelen lærer på den andre siden at ikke alt begjær er ondt begjær. For Adam fikk i Edens have uttrykkelig lov til å begjære, «lyste etter», alle trærne med god lovlig frukt. Trærne i hagen var i høy grad lyst-vekkende. Derfor er det ingenting galt med menneskets lyst og begjær, så lenge det retter seg mot det som er rett og godt og tillat etter Guds ord og bud.

Derimot er det et uttrykkelig faktum at katekismens niende og tiende bud uttrykkelig og med rene ord rammer selve begjæret og lysten i hjertet straks den retter seg etter noe som Gud har forbudt. Da er det ikke slik at synden først foreligger når vi har begått en overtredelse i handling. Men allerede begjæret etter det onde, lysten etter det som Gud har forbudt, dømmes i Tibudslovens siste bud som synd.

Katekismens niende og tiende bud har lidd adskillig vanskjebne i katekismeundervisningen vår. Dels beror det på at budet noe kunstig er blitt delt i to. Dels tror jeg katekismens to siste bud dessuten rett og slett ofte glemmes fordi de kommer sist. Dels beror det på at de konkrete objektene i det historiske budet (hus, ektefelle, okse, asen, tjenere og tjenestekvinner osv) føles gammelmodige i vår tid. Mange konfirmanter ler av tanken på at de overhodet skulle kunne finne på å begjære sin nestes esel. Men spør om de begjærer sin nestes moped eller bil, så forstår nok de fleste at objektene i budet i virkeligheten bare skal bety: «alt det din neste eier og har».

Hos apostelen Paulus lærer vi å legge en særlig vekt på de to siste av de ti budene. I Rom 7:7 oppsummerer Paulus budet i kortform: «Du skal ikke begjære». Og så bruker han det i et lite resonnement som i høy grad er egnet til å lære oss arvesynds-realisme, sitat:

«Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra. Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viser seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg.» (Rom 7:7-10).

Nå er det i og for seg mye å si om den tankesammenhengen som dette resonnementet hører hjemme i. Rom 7 er et utfordrende og krevende kapittel. Men når Augustana 2 sier at arvesynd betyr «født med ondt begjær», tror jeg det er her bekjennelsesskriftet har hentet skriftbelegget sitt.

Det som avsløres for oss straks vi får øye på alt det onde begjæret som bor i hjertet vårt, er vår egen selviskhet. Begjæret vårt fotograferer derfor for samvittigheten hvor målbevisst selvopptatte vi er av hjerteinnstilling. Tankene våre er vel ikke kjemisk fri for nestekjærlige viljesimpulser. Men slike impulser er i virkeligheten sjeldne. Og av vesen og natur er de snarere som utenpåklistret staffasje som ikke svarer til hjertets grunnleggende viljesinnretning. Det onde begjæret vårt er derimot dessverre et ekte uttrykk for den grunnleggende viljesinnretningen hjertet vårt har.

Derfor er budet mot det onde begjæret, katekismens siste bud, særlig velegnet til å avsløre for samvittigheten vår den heslige nedarvede syndigheten som fyller hele hjertet vårt til randen.

Medfødt og arvelig

Augustana 2 sier ellers uttrykkelig at arvesynden er medfødt og arvelig, ja at den er «opprinnelig» eller «original» (i den forstand at den går tilbake til Adams og Evas fall).

Augustana 2 sier også uttrykkelig at arvesynden ikke bare er et anlegg vi bærer på, men at den er «virkelig synd». Allerede for arvesyndens skyld er vi derfor fordømt av Gud. Allerede arvesynden vår fører den evige død med seg for hver og en av oss. «Det fins ikke én som er rettferdig, ikke én» Rom 3:10.

Arven fra Pelagius

Litt før år 400 e.Kr. opptrådte det i Roma en irsk munk som het Pelagius. Han var en streng botspredikant og skrev også en kommentar til de paulinske brevene. Men ned gjennom kirkehistoriens århundrer er han særlig blitt kjent for fornektelsen av arvesyndslæren. Etter ham kalles derfor slik fornektelse ofte «pelagianisme».

Pelagius var overbevist om at mennesket har fri vilje. Viljen vår er fri, ikke bare i den forstand at vi har psykologisk valgfrihet, men også i den forstand at vi fritt kan velge om vi vil være gode eller onde. Gud har befalt menneskene å være gode. Derfor må vi også være i stand til å være gode, mente han.

Pelagius gikk med på å si at menneskenes synd går tilbake til Adams fall. Men Adams fall skadet i utgangspunktet bare Adam selv. Vi andre er bare berørt i den forstand at vi har lært av Adams eksempel. Derfor kom vi i vane med å synde. Men noen nedarvet ond lyst fra Adams fall av godtok ikke Pelagius.

Mot Pelagius opptrådte hans samtidige, kirkefaderen Augustin. I Rom 5:12 leste Augustin at vi alle syndet i Adam. Som følge av Adams fall er hele menneskeslekten blitt rammet av syndeforderv. Arvesynden forplantes fra generasjon til generasjon i form av kjødelig begjær. Arvesynden er en ond lyst som bryter forbindelsen mellom oss og Gud.

Augustin godtok tanken om at vi har fri vilje i de ytre valgspørsmålene. Men når det gjelder selve menneskets viljeretning, fins det ikke noen fri vilje. Viljeretningen vår er og blir ond etter Adams fall. Vi vil ikke søke Gud. Og vi vil ikke lyde Guds bud.

Etter Pelagius og Augustin

Etter Pelagius' og Augustins tid ble disse to arvesynds-oppfatningene utgangspunkt for adskillig lærestrid. Flere teologer i det femte århundret kom til at Pelagius' fornektelse av arvesynden var for radikal. Men den avspeilet likevel et berettiget anliggende. De utformet derfor en såkalt «semi-pelagiansk» arvesyndslære. («Semi» betyr «halv»). Man fastholdt arvesynden som mer av en realitet enn Pelagius hadde gjort. Men trass i arvesynden er mennesket selv fortsatt i stand til å søke Gud. Derfor kan mennesket samarbeide med Gud i omvendelse og frelse. Augustins tale om syndeforderv og ond vilje ble modifisert til en lære om at arvesynden har «svekket» viljen vår.

På motsatt hold i debatten dukket det opp en «semi-augustinisme». Flere synoder i det femte århundret vedtok læreformularer om arvesyndspørsmålet. Alle beveget seg i spenningsfeltet mellom Pelagius og Augustin.

Inn i denne situasjonen var det i virkeligheten også reformasjonens fedre talte gjennom artikkel 2 i Augustana. Der ble Bibelens arvesyndslære forsvart. Mennesket fødes med synd. Og det betyr at vi ikke frykter Gud, ikke har tillit til Gud og har ondt begjær. Arvesynden er en virkelig syndighet som i seg selv er alvorlig nok til å påføre oss evig fortapelse, hvis vi ikke blir gjenfødt. Augustana 2 fordømmer uttrykkelig «pelagianerne og andre» som nekter at den arvede brist er virkelig synd og dermed reduserer korsets herlighet.

Angrep på Augustana 2

Etter riksdagen i Augsburg i 1530 ble Augustana 2 angrepet av katolikkenes såkalte «konfutasjon». Det viktigste punktet i angrepet gikk ut på at det ikke er riktig å beskrive arvesyndens opprinnelige mangel som «ond lyst». Melanchthon gav i forsvarsskriftet for Augustana konfutasjonen svar på tiltale. Men senere i reformasjonsårhundret fastholdt det store katolske Tridentiner-konsilet en distanse til dette punktet i reformasjonens arvesyndslære. Så sent som på 1990-tallet har pave Johannes Paul II i den nye offisielle romersk-katolske voksenkatekismen fastholdt den samme distansen til å inkludere «ond lyst» i definisjonen av arvesynd.

Allerede i arvesynds-definisjonen finner vi derfor et viktig utgangspunkt for forskjellene mellom katolsk og protestantisk frelseslære.

Melanchthons syn

Luthers nære medarbeider Philipp Melanchthon gav i 1521 ut den første utgaven av boken «Loci communes rerum theologicarum» (eller: «Teologiens grunnbegreper»). Boken er siden blitt oppfattet som den lutherske reformasjonens første lærebok i dogmatikk. I førsteutgavens avsnitt om synden forsvarer han den bibelsk-realistiske arvesyndslæren, samtidig som han med skarp penn kritiserer Thomas Aquinas og de andre skolastiske middelalderteologene for å høre på de gamle filosofene i stedet for å lytte til Skriften. Etter Melanchthons syn var disse teologene i virkeligheten nærmest «ny-pelagianere».

Det Bibelen lærer oss, er at arvesynden er «en medfødt tilbøyelighet og en levende og sterk drift som drar oss til å synde og som fra Adam av har forplantet seg til alle senere slektsledd», skriver Melanchthon.

«Likesom det ... i magneten er en naturlig kraft som trekker jernet til seg, er det i mennesket en medfødt syndekraft. Skriften skjelner ikke mellom arvesynd og gjerningssynd, for også arvesynden er et ondt begjær som gir seg utslag i handling. Skriften kaller tvert imot både den brist som gir seg utslag i handling og den som er nedarvet — for synd. Og det vi kaller for gjerningssynd, kaller Skriften av og til for syndens frukter».

Etter denne definisjonen reiser Melanchthon spørsmålet om hvor synden er kommet fra. I svaret viser han til Adams fall. Da Gud hadde skapt mennesket, sto Gud selv opprinnelig mennesket bi med sin Ånd. Han oppflammet mennesket til å gjøre det rette. Og den samme Guds Ånd ville ha veiledet alle Adams etterkommere på samme måten hvis ikke Adam var falt i synd. Men straks Adam hadde forgått seg, vendte Gud seg bort fra mennesket, slik at Guds Ånd ikke lenger hjalp det som veileder. «Slik er det gått til at sjelen i mangel på himmelsk lys og liv er blitt blind, slik at den i virkeligheten bare elsker seg selv, søker sitt eget og ikke begjærer eller vil annet enn kjødelige ting.»

De skolastiske filosof-teologene har derfor ifølge Melanchthon rett i at synd er «mangel på opprinnelig rettferdighet».

«Men der hvor den opprinnelige rettferdigheten ... mangler, der er det jo i virkeligheten bare kjødelighet, ugudelighet og forakt for alt det som har med Guds Ånd å gjøre, som rår grunnen. Den første og største driften i menneskenaturen er derfor egenkjærligheten.» «Som følge av dette oppstår det hos mennesket hat mot Gud og hans bud. Derfor er Gud for mennesket som en fortærende ild ...». 

Arvesyndslærens skriftbeviser

I et avsnitt anfører Melanchthon noen skriftsteder til bevis for arvesyndens realitet. Skriftstedene er Efes 3:2, Rom 5, 1 Kor 15:22, Salme 51:7, 1 Mos 6:5 og Johs 3:6. De fleste av disse skriftbevisene nøyer han seg i grunnen med å sitere. De er i seg selv klare nok til å dokumentere menneskets totale syndeforderv. Henvisningen til hele kap 5 i Romerbrevet utdyper han derimot noe, slik at det blir klart hvor avgjørende arvesyndslæren er for hele tankegangen i kapittelet.

Deretter går Philippus igjennom et bredere skriftmateriale som tar for seg syndens makt og syndens frukter: Jes 40:6, 1 Mos 6:5 og 8:21 (etter grunnteksten, ikke etter Vulgata), Jes 9:17, 41:29, 53:6, 53:9, 53:12, Salme 116:11, Salme 14, Rom 3:9 og hele Rom 8, Jes 55:1ff, Jer 17:5-8, 31:19, Johs 6:44, Sak 1:3 og 10:6, — og Johs 8:36. Flere av disse stedene utdyper han over flere sider, samtidig som han polemiserer mot filosofenes lettvinte tro på viljesfriheten. Sammenhengen leder ham dessuten til et helt lite nærstudium av Skriftens måte å bruke begrepet «kjød» på. I begrepet «kjød» inkluderer Skriften menneskenaturens beste og mest fortrinnelige egenskaper. Likevel dømmer Skriften alt kjødelig i oss som syndig.

Også slik beviser Skriften arvesyndslæren, påpeker Philipp Melanchthon.

Luthersk og katolsk

I 1525 kom Luther i kvass debatt med den lærde romersk-katolske bibelhumanisten og reformkatolikken Erasmus av Rotterdam. Luther skrev i den anledning boken «Om den trellbundne viljen». Der forsvarte Luther læren om at arvesynden har påført oss et totalt syndeforderv, noe som er mye alvorligere enn bare en mangel på opprinnelig rettferdighet med visse medfølgende svekkelser av menneskenaturen. Det siste var på Luthers tid i praksis blitt romersk-katolsk kirkelære og ble i reformasjonsårhundret dogmatisert.

Romerkirken tok (og tar) nok avstand fra Pelagius' arvesyndsfornektelse og holder seg i prinsippet til Augustins større grad av arvesyndsrealisme. Men sammenlignet med reformasjonens lære om det totale syndefordervet er det likevel fremdeles noe «halvt» ved Roms arvesyndslære.

I det klassiske romersk-katolske læresystemet defineres arvesynden som «mangel på opprinnelig rettferdighet». Arvesynden består av ondt begjær, en fordervet tilstand og viljemessig bortvendthet fra Gud. Men fullstendig fordervet ble mennesket ikke ved fallet, lærer Rom. Menneskenaturen ble svekket og forstanden ble fordunklet. Viljen har ikke lenger full kontroll med oss. Men fri vilje har vi likevel, også i det basale valget mellom ondt og godt. «Hvis noen sier at menneskets frie vilje er tapt eller utslukket etter Adams fall, han være forbannet», vedtok Tridentinerkonsilet i reformasjonsårhundret.

Et viktig — og litt pussig — romerk-katolsk begrep er læren om «syndens knusk» (fomes peccati). Det er et medfødt anlegg for synd. Vi er født med dette anlegget og med tilbøyelighet til å synde. Derfor kan vi ikke unngå å gjøre dødssynder. Men samtidig bor godt og ondt ved siden av hverandre i oss. Vi kan samtidig i egen kraft også gjøre virkelig gode gjerninger.

Konsekvensen av denne «halvt om halvt-læren» om arvesynd blir læren om Guds og menneskets samarbeide ved frelsen («synergisme»). Vi kan ikke frelse oss selv. Vi trenger tilførsel av Guds nåde. Den må inngydes i oss som en tilføyet gave fra Gud. I samarbeide med den inngydte nåden kan så menneskene gjøre fortjenestefulle gjerninger og slik — ved tro og gode gjerninger — nå frem til frelse og salighet.

Reformasjonen reagerte skarpt på denne læren. Allerede ved arvesyndsspørsmålet ligger i virkeligheten en grunnkilde til hele kontroversen mellom Wittenberg og Rom i spørsmålet om frelse ved tro alene contra frelse ved tro pluss gode gjerninger.

Arvesynden er ifølge Skriften mer enn bare en mangel på opprinnelig rettferdighet. Arvesynden betyr at hele mennesket er blitt ondt. Vi frykter ikke lenger Gud. Vi har ikke tillit til Gud. Vi har ondt begjær. Og vi har en ond og trellbundet vilje som står Guds ord og vilje imot.

For frelseslæren betyr denne arvesynds-realismen at vi ikke kan gjøre noe som helst selv for å bli frelst. Bare Kristi verk alene kan frelse oss. Våre egne gjerninger vinne oss ikke noen som helst fortjeneste hos Gud i frelsesspørsmålet. (Gode gjerninger skal vi derfor ikke gjøre for å vinne frelse, men fordi vi for Kristi skyld har mottatt frelse. Gode gjerninger har dermed alltid retning mot vår neste.)

Menneskenaturen etter syndefallet

Etter reformasjonen oppsto det en strid blant de lutherske teologene om arvesynden. Noen sa at arvesynden er det samme som menneskets fordervede natur og vesen. Andre sa at det også etter syndefallet vedblir å være en forskjell mellom menneskets skapte natur og vesen på den ene siden og arvesynden på den andre siden. I skriftet «Konkordieformelen» tok lutherdommen stilling i dette spørsmålet. Og det var det sistnevnte synet som fikk medhold.

Utgangspunktet for debatten var at begge parter i denne innen-lutherske debatten var enige om at arvesynden førte med seg et totalt syndeforderv. Mennesket er etter syndefallet helt og holdent fordervet. Det fins ikke noe igjen som ikke er besmittet av syndefallets forderv.

Den ene parten trakk så den slutningen av dette at det var selve den menneskenaturen som Gud hadde skapt, som var blitt fordervet. Dermed blir arvesynd å forstå som selve menneskets vesen og natur. En kan ikke lenger skjelne mellom Gud-skapt menneskenatur og syndig menneskenatur. Og en kan slett ikke skille de to tingene fra hverandre.

Den andre parten mente dette var å gå et skritt for langt. Hvis en med «natur» mener selve den skapte substansen i mennesket, kan en ikke si at syndefordervet opphever dets karakter av å være skapt av Gud. En må kunne skjelne mellom tingene, selv om mennesker av seg selv ikke kan skille syndefordervet menneskenatur fra Gud-skapt menneskenatur.

Lutherdommen sluttet seg i Konkordieformelen til dette siste standpunktet. For å klargjøre tingene introduserte man begrepene «substans og «aksidens». Gud skapte menneskenaturens substans. Derfor er og blir menneskets natur, menneskets substans, Gud-skapt og godt. Djevelen kan ikke skape noe. Sier man at syndefallet opphevet menneskenaturens karakter av å være Gud-skapt substans, så sier man samtidig at Djevelen er i stand til å skape alternativ natur. Men det er han ikke. Det eneste han makter, er å forderve natur som fra Skaperens hånd er skapt god — og som tvers gjennom syndefallet vedblir å være god.

Derimot kommer arvesyndens forderv som en tilføyelse til menneskets natur eller substans. Arvesynden er ikke substans, men «aksidens» (noe som tilfeldig er blitt føyet til). Konkordieformelen sammenligner dette blandingsproduktet med vin som er blitt blandet ut med gift. Giften er da ikke vinens nye sanne natur, den er fremmed og «aksidensiell». Men hele produktet er ikke desto mindre blitt total-forgiftet. En kan etter blandingen bare skjelne mellom vin og gift, ikke skille de to tingene fra hverandre igjen.

Dette lærepunktet i luthersk teologi går da i en sum ut på at menneskenaturen i og med syndefallet er blitt helt og holdent fordervet. Men samtidig er også det falne mennesket fremdeles helt og holdent en Guds skapning. Synden er derfor ikke å regne som en nødvendig kvalitet ved selve vår natur. Men den er på den andre siden en helt ufrakommelig faktor i vår natur.

Arvesynden er ikke substansiell menneskenatur, men aksidensiell menneskenatur.

Konkordieformelen begrunner dette synet ut fra Skriften. Den viser til Job 10:9 («Dine hender har dannet meg og skapt meg ...»). Stedet viser «at Gud fremdeles anerkjenner våre legemer og sjeler som sitt verk, selv om de er fordervede», heter det. Man viser også til Hebr 2:14, hvor det handler om likheten mellom Kristus og (de falne) menneskebarna. Dertil viser man til Job 19:26 («Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud»). Dette stedet utlegger man som en pekepinn i retning av det frelsesverket som er den eneste mulige veien til å få skilt fra hverandre igjen substans og aksidens i menneskenaturen. Sitat: «Det er bare Gud som kan skille naturen fra fordervelsen av naturen. Det skal helt og holdent skje gjennom døden, i oppstandelsen. Da skal den naturen som vi nå bærer, stå opp og leve evig, uten arvesynd, helt avsondret og skilt fra den.»

Arvesyndslæren i dag

Om reformasjonen greide å bekjempe svekkelsen av arvesyndsrealismen i kirken, er det et stort spørsmål om ikke vi i vår tid er blitt rammet av nye svekkelser. I selve syndsbekjennelsen i bokmålsgudstjenestene har vi i Den norske kirke fra 1978 av sluttet å bekjenne at vi «kjenner den onde lyst i hjertet». I stedet heter det på bokmål at vi «kjenner lysten til det onde» i hjertet. Det kan minne om en neddemping av Tibudslovens siste bud. Og det kan tolkes som en bro mot det katolske synet. Eller som en tilpasning til moderne og postmoderne bevissthet.

Heldigvis bekjente nynorsk-gudstjenestene også etter 1978 at vi «kjenner den vonde hug i hjarta mitt».

Etter den nyeste gudstjenestereformen har vi så fått en betydelig liturgisk valgfrihet i spørsmålet om syndsbekjennelsen. Det fins heldigvis fremdeles varianter som lærer arvesyndsrealisme. Men det fins også utvannede varianter. Og det fins en mulighet til å flytte syndsbekjennelsen bak prekenen slik at vi som kirkegjengere ikke lenger får den nådige erfaringen av å få laste syndeskylden vår av oss ved foten av Herrens kors allerede i starten av hver gudstjeneste.