Læren om evig fortapelse

Den såkalte "Bekken-saken" - med utgangspunkt i en høymessepreken i nov. 1990 - gjør det aktuelt å trekke noen linjer fra Schjelderup- saken i 1950-årene.

I. SCHJELDERUP-SAKEN.

(jfr. Dokumentsamlingen "De evige helvetesstraffer og bekjennelsen".)

Debatten i 1953-54.

Debatten den gangen startet ved at biskop Schjelderup rykket ut i pressen med en kommentar til professsor Hallesbys kringkastede tale i Storsalen i Oslo i jan 1953. I hans første innlegg heter det bl.a.:

"Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet er større enn den som kommer til uttrykk i læren om evig pine i et helvete.

Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium. Og for meg personlig kjennes det som en uløselig motsigelse å forene både troen på Gud som en kjærlig far og troen på en guddommelig rettferdighet i menneskenes liv med læren om evig helvetesstraff for alle ikke-troende.

For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion."

Hallesby vurderer Schjelderups standpunkt slik:

"Efter den liberale teologis vanlige mønster søker Schjederup å omtolke og bortforklare Jesu enkle og klare ord om helvete ved hjelp av "billedtale" eller "bokstav og ånd". Men faktum er at alle kristne kirker gjennom alle disse nitten hundre år har oppfattet Jesu ord om helvete akkurat som de lyder. Altså er Schjelderups lære i strid ikke bare med vår kirkes bekjennelse (Augustana 17), men med alle kristne kirkers bekjennelse."

Striden gjelder etter Hallesbys oppfatning noe mye mer enn et enkelt, perifert ledd i den kristne tro:

"Men striden gjelder nok noe mer. Den gjelder forholdet til Guds inspirerte ord. Bøyer vi oss for det inspirerte ords budskap om Guds frelsesåpenbaring i Kristus, eller tiltror vi oss evne til å rett og forbedre dette budskap? Her går delelinjen mellom positiv og liberal teologi".

Redaktøren av Luthersk Kirketidende, daværende rektor Carl Fr. Wisløff skrev bl.a.:

"Det er likeledes et faktum at vår kirkes bekjennelse uttrykkelig slår fast læren om et evig helvete. Men dette tar biskopen intet hensyn til. Vi har altså her sett at en kirkens tilsynsmann klart og umisforståelsig uttaler seg stikk i strid både med Skrift og bekjennelse. Dette er meget oppsiktsvekkende. Det har vel ikke tidligere hendt at en biskop så uttrykkelig har uttalt seg imot det som både Skriften og kirkens bekjennelse lærer." (LK 07.02.53)

Henvendelsen til departementet.

På bakgrunn av debatten frem til juni 1953 sendte Schjelderup et skriv til Kirkedepartementet der han konkluderte:

"Jeg tillater meg å be Kirkedepartementet treffe tiltak for å få klarlagt spørsmålet om jeg med mine uttalelser om de evige helvetesstraffer har satt meg utenfor vår evangelisk-lutherske bekjennelseskirke." (15.06.53.)

Departementet henvendte seg til de ordinære høringsinstanser i slike saker, nemlig biskopene og de teologiske fakulteter.

Uttalelsene fra biskopene.

Når det gjelder biskopenes uttalelser, er de alle mer eller mindre kritiske til Schjelderups utsagn. I flere av dem heter det at Schjelderup befinner seg i en uklarhet som han selv må rydde opp i. Enkelte mener at hans affektbetonte avispolemikk ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å vurdere hva han egentlig mener. Blant de tyngste innvendingene er flg:

"Etter det som foreligger, er det ikke mulig å si at biskop Schjelderup inntar den klare og fullgyldige holdning til sin kirkes bekjennelse som skulle være normal og selvsagt for en biskop. I det bestemte punkt om den evige fortapelse motsier han ekjennelsens og Skriftens ordlyd, og det kan ikke med rette hevdes at han dermed bare gir en annen tolkning, slik at hans syn skulle være like bekjennelsestro som bekjennelsens." (Johannes Smemo)

"Men det lyt stå fast at Skrifta verkeleg talar om ei evig usæle, og at den er noko meir forferdeleg enn ord kan seia. Difor vil det vera ansvarslaust om forkynninga teier med dette. Det må talast i fullt alvor, ikkje for å skræma, men for å åtvara - som Jesus sjølv så ofte gjorde... Er det så at Skrift og vedkjenning vitnar tydeleg og klårt saman i denne sak, vert det ikkje tale om ei "vidare" eller "trongare" tolking av deira lære, men om eit ja eller nei." (Ragnvald Indrebø)

(Helt til slutt understreker Indrebø at det kan være tvil om Schjelderup "verkeleg står for det ein har meint å måtte lesa ut or ordlyden i avisartiklane hans".)

Uttalelsene fra TF og MF.

Professorrådene ved de teologiske fakultetene vurderer saken helt forskjellig: I TFs konklusjon heter det:

"Fakultetets konklusjon er at biskop Schjelderups uttalelser om de evige helvetesstraffer ikke avviker fra kirkens bekjennelse, Bibelen eller Jesu ord på en slik måte at han ved dem skulle ha satt seg utenfor den bekjennende evangelisk-lutherske kirke. Insinuasjonen om han skulle ha brutt sitt ordinasjonsløfte burde aldri ha fremkommet. At man kan være uenig i hans uttalelser, er en helt annen sak. Det skulle ikke være nødvendig å betone at en biskop i vår kirke ikke har noen slik læreautoritet at prester og menighetsmedlemmer behøver å være enige i hans teologiske syn for å anerkjenne ham og ha tillit til ham som en kirkens biskop.

Fakultetet er av den oppfatning at biskop Schjelderup både kan og bør fortsette i sin gjerning som biskop. Vi vil gå så langt som til å hevde at han har en forpliktelse til å fortsette; en annen utgang av denne sak ville føre til at mange mennesker som med rette hører hjemme i vår folkekirke, ville komme til å føle seg hjemløse i den".

MF avslutter sin uttalelse slik:

"Når biskop Schjelderup åpenbart forutsetter at det som i kirkens bekjennelse sies om den evige dom over de ugudelige, er uforenlig med Guds kjærlighet, kan han neppe ha tenkt disse ting så klart og konsekvent igjennom som man skulle vente etter det vitnesbyrd han i sitt brev avlegger om en "dyp åndelig overensstemmelse med evangeliet og med den levende bekjennelse, slik den hver søndag lyder i våre kirker". Forutsetningen for den synds- og trosbekjennelse som lyder ved gudstjenesten i våre kirker, har nemlig aldri vært annet enn den lære om frelse og fortapelse som finnes i Den augsburgske konfesjon. Etter det som ovenfor er påpekt, kan man ikke avvise den bibelske tale om den evige fortapelse i betydning av ugjenkallelig straffelidelse uten dermed å oppløse selve alvoret i evangeliet om Kristi soningsverk og berøve talen om Guds kjærlighet dens egentlige mening. En slik avvikelse fra vår kirkes bekjennelse er så langt fra uvesentlig at den tvert om må betegnes som en trussel mot selve evangeliet. Den må derfor avvises som uforenlig med den skrift- og bekjennelsestroskap som kirken venter å finne hos sine tjenere.

Konklusjonen av disse drøftelser av det spørsmål biskop Schjelderup har reist, kan da formuleres slik, at den avvikelse fra kirkens bekjennelse som biskopen har gitt uttrykk for under striden om den evige fortapelse, er uforenlig med den forpliktelse på bekjennelsen han som prest og biskop har overtatt, og at han derfor bør tilholdes å ta sin tolkning av disse ting til alvorlig revisjon".

Departementets konklusjon.

På bakgrunn av uttalelsene fra høringsinstansene konkluderer departementet slik:

"Etter det som foreligger i saken finner departementet at svaret på biskop Schjelderups brev av 15. juni 1953 må gå ut på at biskopen ved sine uttalelser i dagspressen om de evige helvetesstraffer ikke kan ansees å ha stilt seg "utenfor" bekjennelsen eller satt seg ut over den bekjennelsesplikt som etter gjeldende bestemmelser påhviler ham.

En forstår at departementet i medhold til grunnlovens §16 blir bemyndiget til å gi svar på biskop dr. theol. Kristian Schjelderups brev av 15. juni 1953 i samsvar med denne tilråding".

Kritisk vurdering av TF og departementet.

Leiv Aalen har foretatt en vurdering av TFs uttalelse og departementets avgjørelse i saken:

"Uttalelsen fremtrer altså alt i alt som et votum i biskop Schjelderups favør, og dette synes å ha vært av særlig betydning for departementets avgjørelse, som i hovedsaken bringer den samme konklusjon, og da under påberopelse av divergenser hos de sakkyndige. Med disse divergenser forholder det seg nærmere besett slik at biskopenes uttalelser i likhet med Menighetsfakultetets, om enn ikke alle med samme klarhet, desavouerer kollega Schjelderup i selve det teologiske saksspørsmål, slik at Det teologiske fakultet tross en viss kritikk i samme retning til sist blir stående alene med sitt votum". (Luthersk Kirketidende 1954:83)

Aalen hevder videre at TF

og:

"Uansett den læremessige uklarhet som også Det teologiske fakultet påpeker hos Schjelderup, har han således tydelig nok forkastet den kirkelige lære om fortapelsen, nemlig slik at han lar "kjærlighetens evangelium" utelukke tanken om "en straffende Gud". Her står vi ved det som er sakens kjerne, og all den stund biskop Schjelderup selv så sterkt har understreket dette, virker det underlig at fakultetet så uforbeholdent kan hevde at han fastholder "alvoret i tanken om Guds dom". Hverken Bibel eller bekjennelse kjenner noen evig dom uten en straffende Gud." (LK 1954:100)

Det synes klart at departementet ikke hadde saklig basis i uttalelsene fra høringsinstansene for sin avgjørelse. Det burde ha nøyd seg med å konstatere at en ikke fant grunn til forføyninger overfor Schjelderup - ingen av de spurte hadde nemlig forlangt hans avgang. I stedet tok departementet en teologisk avgjørelse ved å uttale at Schjelderup ikke hadde satt seg utenfor den lutherske bekjennelseskirke.

Et av de skjebnesvangre resultater av Schjelderup-saken ble derfor at det nå var formelt fastslått at det skal være rom i Den norske kirke for prester og biskoper som uttaler seg i ordlydende strid med Bibelen og bekjennelsen. Det bibelsynet som her kommer til uttrykk, er på klar kollisjonskurs med det konservative, og også med den holdning til Skriftens ord som de lutherske bekjennelsesskriftene vitner om.

II. BEKKEN-SAKEN.

(Primært vurdert ut fra dokumentene gjengitt i Luthersk kirketidende 5/92.)

Uholdbart prinsippielt utgangspunkt.

I sin preken sier Bekken bl.a.

"Jeg makter simpelthen ikke å leve med et slikt Guds-bilde: en Gud som brutalt stenger døren igjen for mennesker som har sett frem til å være gjester på festen, men altså mangler noe, for å holde oss til lignelsen. (om brudepikene, Matt 25) . . . . En slik Gud kjenner jeg ikke. Å stenge døren igjen for disse fem unge jentene, det strider imot hva vi alle sammen opplever som naturlig."

I hans senere notat "Noen tanker om dommen og fortapelsen" heter det:

"Er det mulig å leve med en gudstro hvor Gud synes å bli mindre i barmhjertighet, godhet og overbærenhet enn det du selv er? . . . . Hovedpoenget for meg er imidlertid at denne læren gir meg en liten Gud, en liten, smalsporet gud som ikke lenger vil være noen gud. Et slikt gudsbilde lar seg ikke forene med Bibelens sterke streker om Guds storhet i makt og kjærlighet. Ikke minst blir det en kollisjon mellom dette gudsbilde og det bildet av Gud som Jesus har åpenbart." Og videre: "En slik fortapelseslære oppleves for trang, også i forhold til "de kosmiske dimensjoner" ved Jesu verk og soningsdød."

Det kan neppe være tvil om at Bekken har det samme utgangspunkt for sin kritikk av kirkens lære om fortapelsen som Schjelderup hadde, nemlig fornuften og følelsen. En må undre seg over at han ikke selv har tatt opp dette problemet på prinsippielt grunnlag, men i stedet tilsynelatende ureflektert har sluppet fornuft og følelser løs på materialet i Bibelen og bekjennelsesskriftene.

I sin vurdering av Bekkens uttalelser sier Oslo biskop at Bekken (i samtalen med biskopen) ble "foreholdt det uholdbare i å ta utgangspunkt i en menneskelig, psykologisk forståelse av hva som lar seg forene med eksistensen i evigheten, og overføre disse forestillingene på Gud og hans eventuelle "følelser". Dette er et forsøk på å beherske og begripe det som ikke lar seg gripe."

Vilkårlighet i anvendelsen.

Videre synes Bekken ikke å ha reflektert over den vilkårlighet han er havnet i med sin anvendelse av disse kriteriene. Det burde være iøynefallende at det er flere saker enn læren om den evige fortapelse som står seg dårlig for fornuftens og følelsenes domstol. Dette gjelder til og med selve sentrum i den kristne tro, evangeliet om syndenes forlatelse ved troen alene på grunn av Jesu uskyldige soningsdød!

Vilkårligheten viser seg også i at Bekken operer med det han kaller "Bibelens sterke streker om Guds storhet i makt og kjærlighet", mens han ser bort fra Jesu klare og sterke ord om de evige konsekvenser ved å avvise evangeliet. I dette dilemma gjorde Schjelderup i det minste et forsøk - om enn uholdbart - på å tilskrive Jesu ord om helvete innflytelse fra persiske forestillinger.

Selvmotsigende holdning til Bibelen og bekjennelsesskriftene.

Bekken forsikrer at han vil gjøre alvor av Bibelens autoritet:

"Det (at han gir en personlig og subjektiv fremstilling) betyr på ingen måte at jeg setter spørsmålstegn ved Bibelen som norm for kristen tro og tanke."

Schjelderup uttalte: "Bestemmende også for meg er her Jesu egne ord."

Her kan en vanskelig unngå å konstatere at de begge befinner seg i en selvmotsigelse. Oslo biskops vurdering av Bekkens holdning til Skriften er neppe holdbar:

"Bibelen som grunnleggende norm for tro og tanke synes å være et bærende grunnlag for hans teologiske overveielser."

Når det gjelder Bekkens forhold til bekjennelsesskriftene, har biskopen betydelige innvendinger. Han gjør gjeldende at art. 17 i Augustana "gir en presis sammenfatning av domstanken i bibelens tekster", og at "Den dobbelte utgang av dommen ligger innbefattet i frelsesforståelsen . . . . Det kristologiske perspektiv på dom, frelse og fortapelse kommer til kort hos Bekken."

Ingen avklaring i hovedspørsmålet.

Men det ser ikke ut til at Bekken er blitt påvirket av de teologiske motforestillingene han har møtt:

"I en sum - så langt jeg er kommet - makter jeg ikke å forkynne læren om den dobbelte utgang... I min preken i Vålerengen kirke 25.11.90 slapp jeg løs noen av mine sterke motforestillinger mot tanken om den evige fortapelse. Fortsatt vil jeg, i gitte situasjoner, måtte gjøre det samme."

Likevel finner Oslo biskop i sin pressemelding 21.febr. 1992 å kunne konkludere med at

"det ikke er grunnlag for å hevde at Bekken har satt seg ut over kirkens bekjennelse på en slik måte at det kommer i strid med hans ordinasjonsforpliktelse."

Formuleringen "på en slik måte" vekker uvilkårlig assosiasjoner til TFs uttalelse i Schjelderup-saken om at han ved sine uttalelser "ikke avviker fra kirkens bekjennelse, Bibelen eller Jesu ord på noen slik måte at han ved dem skulle ha satt seg utenfor den bekjennede, evangelisk lutherske kirke."

Det er grunn til å hevde at det i begge disse tilfeller har foregått en teologisk tilsløring i stedet for en avklaring. Slik har også sentralstyret for FBB vurdert saken i sin uttalelse "Uavklart læresak" i FBB-nytt 2/92.

Dermed er situasjonen dypt alvorlig og helt utilfredsstillende.