Læresak reist av Tunsberg Biskop mot Prost Asle Dingstad.Særuttalelse fra Professor Ola Tjærhom

Jeg beklager at det ikke har vært mulig for Den norske kirkes Lærenemnd å avgi en felles uttalelse i den læresak Tunsberg biskop har reist mot prost Asle Dingstad. Og jeg må selvsagt ta min del av ansvaret for dette. Når jeg likevel etter omfattende overveielser har kommet fram til at det for mitt vedkommende ikke er noen vei utenom et særvotum i denne forbindelse, beror det i første rekke på mitt syn på den foreliggende sakens karakter, innhold og implikasjoner. Men det skyldes også den aktuelle kirkelige situasjon og de læremessige spenninger som i stadig økende grad har kommet til uttrykk i vår kirke - spenninger som har satt sitt preg på og vanskeliggjort arbeidet i Lærenemnda.

I alt mitt teologiske arbeid har kirkelig enhet vært et nøkkelmotiv. Jeg har derfor stor forståelse for flere av de anliggender Tunsberg biskop har trukket fram i tilknytning til den foreliggende saken - ikke minst når det gjelder bispeembetets ansvar for å synliggjøre og verne om enheten i kirkens liv. Brudd på denne enheten bør kun forekomme i akutte situasjoner. Samtidig forutsetter alt kirkelig fellesskap en grunnleggende enhet i tro og liv. Og hvis denne enheten smuldrer opp, lar den seg aldri erstatte av administrative grep og forføyninger.

I mine forsøk på å ta stilling til den såkalte Tunsberg-saken, har jeg blitt mer og mer overbevist om at det her dreier seg om en problematikk som ikke kan løses på grunnlag av isolerte enhetsoverveielser. I denne sammenheng handler det snarere om hvilke følger brudd med kirkens tro og lære har - og må ha - for det kirkelige Fellesskapet. Og på dette punktet er både Skriften, våre bekjennelser og vår læretradisjon klare: Hvis vranglære foreligger, er enhver form for enhet utelukket. Så vidt jeg kan se, er dette Asle Dingstads hovedanliggende. Og jeg ville finne det dypt beklagelig om det ikke skulle være rom for et slikt anliggende innenfor vår kirke - uten dermed å gi en entydig tilslutning til Dingstads vurdering av Tunsberg biskops syn på homofili som uttrykk for kvalifisert vranglære. En slik konklusjon ville forutsette en annen og mer omfattende prosess enn den som nå har funnet sted innenfor Lærenemndas rammer. Men det ville være meningsløst hvis den allerede i utgangspunktet ble utelukket.

II. Sakens utgangspunkt og rammer.

Formelt sett dreier den sak som ligger på Lærenemndas bord seg i første rekke om prost Asle Dingstad - og ikke om biskop Sigurd Osberg. Samtidig er det klart at de teologiske såvel som ordningsmessige premisser for prost Dingstads argumentasjon og handlinger knytter direkte til Tunsberg biskops embetsførsel. I sitt arbeid med denne saken bør Lærenemnda følgelig også ta biskopens synspunkter og praksis med i betraktningen. Hvis ikke, vil saksbehandlingen allerede i utgangspunktet være preget av en slagside i Dingstads disfavør.

Dette tilsier at den aktuelle saken har minst to sider: Fra en side sett aktualiseres hensynet til den kirkelige enhet - et hensyn bispeembetet har et særlig ansvar for å ivareta. Samtidig handler det her også om en biskops læreforpliktelse - en forpliktelse som på avgjørende vis henger sammen med hans enhetsansvar. Og det handler om hvilke grunner som kan legitimere et brudd med en kirkelig tilsynsmann som selv kan sies å stå i et spenningsforhold til både vår kirkes læretradisjon i synet på homofili og Kirkemøtets vedtak i denne saken.

Utover dens lovfestede funksjon, har Den norske kirkes Lærenemnd også et medansvar for å verne om kirkens tro og fremme en lære som er i overensstemmelse med Skriften, vår kirkes bekjennelse og den felleskirkelige tradisjon. Vi befinner oss for tiden i en situasjon hvor det i økende grad stilles spørsmål ved om den nødvendige læremessige kontinuitet lar seg opprettholde innenfor vår kirke. I en slik situasjon vil det være høyst beklagelig om Lærenemnda skulle komme med en uttalelse som bidrar til ytterligere usikkerhet blant troens folk. For Asle Dingstads anliggende lar seg slett ikke avfeie som en individuell aksjon. Det beror dels på at han taler på vegne av mange i vår kirke, men framfor alt på at han på sentrale punkter har støtte i både Skriften og kirkens tradisjon.

III. Spørsmålet om homofili og homofilt samliv.

Det vil i denne sammenheng ikke være mulig å gå inn på en omfattende teologisk drøfting av de problemer som aktualiseres i tilknytning til synet på homofili og homofilt samliv. Men ettersom den sak Lærenemnda har til behandling i høy grad peker i retning av denne problematikken, må enkelte momenter kort nevnes:

a) Det synes ikke å ha kommet fram overbevisende studier som rokker ved at Skriften - både i enkelttekster og i et helbibelsk perspektiv - betrakter homoseksuelt samliv som uforenlig med Guds vilje, eller som tyder på at denne holdningen ikke skufle ha aktualitet i dagens situasjon.

b) En tilsvarende forståelse har lagt til grunn for kirkens lære og praksis helt fra først av - og har blitt videreført innenfor alle kirkelige tradisjoner, inkludert vår egen. Også i dag hører et overveldende flertall av kristenheten hjemme i kirker som føler seg forpliktet på dette synet. Og valg av en ny praksis her vil uvegerlig medføre økumeniske vansker.

c) Når det gjelder homofilispørsmålets embetsteologiske rammer og kontekst, synes følgende momenter å være spesielt relevante: I og med ordinasjonen forplikter kirkelige embetsbærere seg til å lære og leve i overensstemmelse med Guds ord. Denne forpliktelsen utdypes bla. i og med den pastoraletikk som presenteres innenfor NTs rammer. Ethvert brudd med Guds ord arter seg derfor også som et brudd med ordinasjonen og med det kirkelige embetets grunnintensjon. Dette gjelder i særlig grad i forhold til det biskoppelige tilsynsembete, som har et spesielt ansvar for å ivareta ordinasjonsforpliktelsen såvel som en sann kirkelig enhet.

d) All seksualitet preges av en grunnleggende tvetydighet - noe som blant annet beror på at den befinner seg i spenningen mellom dens gudgitte intensjon og behovet for å tilfredsstille egne drifter, eller mellom etikk og konsum. Og her gjelder det for alle at vi må finne en måte å leve ut vår seksualitet på som svarer til Guds gode vilje for den verden han har skapt.

e) De spørsmål kirken må forholde seg til når det gjelder dens syn på homofili er svært kompliserte - ikke minst fordi de berører folks liv på en så direkte måte. Vi har dessuten i dag tilgang til kunnskap som stiller sider ved denne utfordringen i et tildels nytt lys. Samtidig må det slås fast at kirken ikke har myndighet til å innføre en praksis som på avgjørende vis bryter med Guds ord. Her handler det ikke om fundamentalistisk kadaverdisiplin, men om tillit til at Gud alltid vil det beste for alle sine skapninger.

IV. Hensynet til den kirkelige enhet

I den saksframstilling Lærenemnda har fatt fra Tunsberg biskop, spiller hensynet til den kirkelige enhet en nøkkelrolle. Og det kan ikke herske tvil om at både den foreliggende saken og prost Dingstads handlinger aktualiserer dette hensynet på en svært direkte måte. Her må det i utgangspunktet slås fast at enhet hører med til kirkens vesen og følgelig ikke lar seg redusere til et rent hensiktsmessighetsspørsmål. Biskop Osberg gjør videre rett i å minne oss om at bispeembetet har blitt tillagt et særlig ansvar som et konkret enhetstegn i kirkens liv. Et bevisst og teologisk begrunnet brudd med dette embetet vil derfor også kunne arte seg som et brudd med den kirkelige enhet. Alt dette tilsier at slike brudd slett ikke bør finne sted i utrengsmål, men forutsetter en akutt situasjon.

Prost Dingstads frasigelse av biskoppelig tilsyn lar seg heller ikke grunngi med henvisning til et legitimt kirkelig mangfold. For selv om enhet ikke er identisk med ensretting eller uniformitet, er enhetsforpliktelsen alltid overordnet mangfoldet i kirkens liv. Det forholder seg dessuten slik at kirkelig mangfold først fungerer på en fruktbar måte når det forankres i en fundamental enhet - slik det framgår av Paulus' beskrivelse av kirken som Kristi legeme i 1. Kor. 12.

Samtidig må det understrekes at kirkelig enhet - mellom forskjellige kirker såvel som innenfor et enkelt kirkesamfunn - forutsetter en enhet i tro og lære, i sakramentalt liv og tjeneste for verden. Og hvis denne grunnleggende enheten allerede er underminert eller satt ut av kraft, lar kirkelig fellesskap seg knapt opprettholde ved hjelp av administrative grep eller ytre maktmidler. I slike situasjoner må man spørre seg om ikke kirken allerede i realiteten er splittet. Og da vil forsøk på å bevare en slags administrativ "skinnenhet" ofte kunne få en direkte undertrykkende funksjon som slett ikke tjener sann enhet.

I forlengelsen av dette må det påpekes at den kirkelige enhet har sine grenser. Og disse grensene aktualiseres primært i forhold til vranglære som bryter med kirkens tro og med den "livsstil" som skal underbygge denne troen. Asle Dingstads poeng er at biskop Osberg i og med sin holdning til homofilt samliv har overskredet denne grensen. Og dermed blir prostens tilsynsfrasigelse kun en nødvendig konsekvens av biskopens brudd med kirkens syn. Dingstad er selvsagt innforstått med at de konkrete tiltak han har iverksatt overfor sin biskop har splittende konsekvenser. Men slik han ser den aktuelle saken, dreier det seg i denne forbindelse ikke om et brudd med kirkens enhet. Det handler snarere om et brudd med og en avstandtagen fra en biskop som etter hans oppfatning forfekter vrang lære og dermed selv har stilt seg utenfor det kirkelige trosfellesskapet. Hvis man innenfor slike rammer skal kunne vedta noen som helst forføyninger mot Asle Dingstad, må det være fordi han eventuelt kommer med falske anklager om vranglære - og ikke fordi han bryter med kirkens enhet.

Den sak som ligger på Lærenemndas bord aktualiserer klart den forpliktelse vi alle har i forhold til kirkens synlige enhet. Samtidig viser den hvor skjør og hul denne enheten blir hvis den ikke forankres i en fundamental trosenhet. I forhold til enkelte av de i vår kirke som har brutt med det biskoppelige tilsynsembetet, kunne man nok ha ønsket at smerten over splittelsen hadde kommet tydeligere til uttrykk. Men hvis splittelsen i tro og lære allerede er et faktum, lar den seg i det lange løp ikke skjule ved hjelp av administrative tiltak.

V. Enhet og splittelse i lys av Confessio Augustana artikkel 7.

I Den augsburgske bekjennelses art. 7 slås det fast at "til sann enhet i kirken er det nok å være enige om evangeliets lære og om Forvaltningen av sakramentene", mens "ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker-" beskrives som "ikke nødvendige" i denne forbindelse. Dette synspunktet har fortsatt sin berettigelse. Og det åpner opp for en viss fleksibilitet når de konkrete kriterier for kirkelig fellesskap skal fastsettes. Samtidig må denne artikkelens prinsipielle teologiske rekkevidde ikke overdrives. Her dreier det seg knapt om et helhetlig syn på kirken, men snarere om et situasjonsbestemt forsøk på å ivareta en grunnleggende enhet og finne fram til en slags praktisk modus vivendi i forhold til datidens katolske kirke. Det er dette som er den primære referanseramme - særlig i artiklene 7 og 28 - og ikke problemet vranglære, som står sentralt i Tunsberg-saken.

I kjølvannet av dette må skjelningen mellom det som er tilstrekkelig og det som ikke er nødvendig for sann kirkelig enhet presiseres nærmere på flere plan. For det første handler CA 7 ikke om evangeliet og sakramentene i og for seg eller i et slags abstrakt vakuum, men om den "rene" lære av evangeliet og den "rette" forvaltning av sakramentene - noe som betyr at en reduksjonistisk eller minimalistisk tolkning utelukkes. For det andre innebærer denne artikkelen ikke at alt som så å si ligger mellom det "tilstrekkelige" og det "ikke nødvendige" kan rubriseres som rent praktiske henssiktmessighetsspørsmål eller adiafora som man kan mene hva man vil om. For det tredje må CA's utsagn om evangeliet plasseres innenfor rammen av den grunnleggende vekselvirkningen mellom lov og evangelium - og peker derfor i retning av Guds ord som helhet. For reformatorene var den ny-protestantiske "evangeliemonisme" et ukjent fenomen.

Sett i dette perspektiv blir det utenkelig at reformatorene ville ha avfeid de apostoliske utsagn om rammene for vår seksualitet som "menneskelige overleveringer". Og det blir enda mer utenkelig at de ville ha akseptert at CA's konsentrasjon om ord og sakrament brukes som argument for at fronten mot vranglæren nedtones. Alt i alt må det slås fast at forsøk på å ta den reformatoriske evangeliefokusering som et uttrykk for at spørsmålet om homofilt samliv ikke kan tillegges læremessig betydning, blir både ahistorisk og teologisk misvisende.

VI. Kan forskjellig syn på homofilt samliv begrunne kirkelig splittelse?

I utgangspunktet er det kun spørsmål som berører sentrum og grunnstrukturen i den kristne tro som kan tillegges kirkesplittende betydning - og ikke enhver teologisk nyanse eller meningsforskjell. Her må vi alle gi rom for en viss fleksibilitet og generøsitet - samtidig som vi må vokte oss for ukritisk kanonisering av våre egne, mer eller mindre private oppfatninger. Hvordan lar så spørsmålet om homofili og homofilt samliv seg plassere i denne sammenheng?

Når man skal vurdere om denne tematikken er så tungtveiende at den vil kunne begrunne kirkelig splittelse, må det påpekes at dette spørsmålet ikke kan betraktes i et isolert perspektiv. For i troens verden henger ting sammen - bla. i den forstand at enkeltproblemer kan ha stor betydning for den grunnstruktur som avspeiles i kirkens lære. Sett på denne bakgrunn handler debatten om den kirkelige holdning til homofilt samliv ikke bare om homofili i og for seg. Her aktualiseres flere sentrale tros- og læremessige anliggender - som Guds skaper-viljes karakter og forpliktende status, relasjonen mellom kvinne og mann i skapelsesteologisk perspektiv, Skriften og det apostoliske vitnesbyrdets autoritet i kirkens liv, forholdet mellom den kirkelige sjelesorg og Guds vilje, samt viktige etiske spørsmål knyttet til en forpliktende kristen livsstil. Det er først innenfor rammer som dette at synet på homofili kan tillegges så stor vekt at det i gitte situasjoner kan komme til å tvinge fram kirkelig splittelse. Men innenfor slike rammer vil kirkesplittende vranglære også være en høyst reell mulighet.

I forlengelsen av dette vil jeg nevne at homofilispørsmålets kirkesplittende potensiale bekreftes av den faktiske utvikling i vår kirke. Jeg tenker da ikke bare på protester fra troende, prester og menigheter som føler at kirkens integritet står på spill her, men også på biskoper som stadig "fristiller" seg i forhold til kirkelige vedtak - og følgelig i forhold til det kirkelige fellesskap de er satt til å tjene. I møte med en slik utvikling og den uro som preger store deler av troens folk, vil verken forestillingen om en såkalt "velbegrunnet uenighet" eller Bispemøtevedtak som hevder at det her dreier seg om et ikke-splittende - og dermed læremessig sett forholdsvis perifert - moment være holdbare løsninger.

VII. Bispeembetets stilling bla. i lys av Confessio Augustana artikkel 28.

Innenfor kirken ble det biskoppelige tilsynsembetet på et tidlig stadium tillagt spesielle oppgaver og en spesiell autoritet. Og denne autoriteten henger på avgjørende vis sammen med bispeembetets funksjon som et tegn på enhet og apostolisk kontinuitet i kirkens liv. Denne tankegangen blir ikke opphevet i og med Confessio Augustana art. 28. Fra en side sett slås det i denne artikkelen fast at bispeembetet har den samme teologiske forankring som presteembetet - nemlig i den tjeneste med ord og sakrament som konstituerer kirken. Samtidig tales det konsekvent om et eget biskoppelig tilsynsembete. Og dette embetet tildeles endog visse oppgaver etter "guddommelig rett" - knyttet til en bestemt biskoppelig rettsfullmakt: "Derfor tilkommer det etter evangeliet, eller ... etter guddommelig rett, biskopene som biskoper ... denne rettsfullmakt, å tilgi synder og forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og å stenge de ugudelige ... ute fra det kirkelige samfunn. Her er det nødvendig og etter guddommelig rett at menighetene bør vise dem lydighet, etter ordet (Luk. 10, 16): "'Den som hører dere, hører meg'." Lydighet mot biskopen spiller altså en sentral rolle i kirken - ikke minst som et uttrykk for at kirkelig enhet forutsetter en læreinstans med autoritet.

CA 28 gjør det imidlertid helt klart at lydigheten overfor bispeembetet har sine grenser: Hvis biskopene lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem". Og når reformatorene her fokuserer på evangeliet, dreier det seg ikke om en slags smal troskjerne eller om evangeliet i motsetning til loven. I sin utlegning av nevnte artikkel, slår Regin Prenter fast at det finnes en "nødvendig sammenhæng" mellom disse to sidene ved Guds ord: "Kirken forkynner ikke alene evangelium, men også lov. Ja, evangeliet kan overhodet ikke forkyndes, uden at loven også forkyndes." (Se Prenter: Kirkens lutherske bekendelse; Fredericia 1978 - p. 200.) Slik sett kan det argumenteres for at det forbud som nevnes i CA 28 går på å lyde biskoper som lærer noe som strider mot Guds ord. (Det påfølgende Augustinsitatets fokusering på "Guds kanoniske skrifter" peker også i retning av en mer omfattende tolkning.) I forlengelsen av dette må det understrekes at de biskoper som lærer mot Guds ord, faktisk har prisgitt sin embetsmessige rolle både som kirkelig læreinstans og som enhets- og kontinuitetstegn i kirkens liv.

Nå bør en nok vokte seg for å trekke altfor direkte paralleller mellom den kontekst som utgjorde rammen om CA 28 i 1530 og den sak som i dag ligger på Lærenemndas bord. Og det kan nok tenkes at Dingstad ville ha vært tjent med å fokusere noe mindre på denne artikkelen. Men hans reaksjon mot biskop Osberg kan likevel sies å være i overensstemmelse med det som er reformatorenes underliggende intensjon her - nemlig å avvise enhver form for kirkeledelse som ikke er i samsvar med Guds ord. Og selv om CA 28 kun taler om menighetenes rett og plikt til å ta avstand fra vranglærende biskoper, er det intet som helst som tyder på at denne forpliktelsen ser annerledes ut for en ordinert prest.

VIII. Om forholdet mellom mål og midler i prost Dingstads argumentasjon.

Den eneste reaksjonsform i møte med vranglærende biskoper som nevnes eksplisitt i CA 28, er at vi "forby(s) å lyde dem". Men i denne forbindelse handler det om mer enn passiv ulydighet. Det framgår ikke minst av de skriftsteder som brukes som begrunnelse her - bla. Bibelens tale om de falske profeter (Matt. 7, 15) og Paulus' utsagn om at enhver som lærer et annet evangelium er forbannet (Gal. 1, 8). I møte med slike holdninger overskrides enhetens grenser klart og tydelig. Og selv om det ikke sies direkte i CA 28, vil det i en slik situasjon neppe være noen vei utenom å frasi seg åndelig fellesskap.

Når man befinner seg i en situasjon hvor det åndelige fellesskap må brytes, dreier det seg ikke om en abstrakt reaksjonsform. For et slikt fellesskap arter seg som et konkret fellesskap i og om de midler som utgjør de primære nedslagsfelt for Helligåndens virke i kirkens liv - nemlig ord og sakrament. Hvis denne enheten opphører, vil det umiddelbart måtte få konsekvenser i forhold til en felles tjeneste med Guds ord og en felles feiring av de hellige sakramenter - slik det også har kommet til uttrykk i prost Dingstads reaksjoner mot biskop Osberg. Og dersom det åndelige fellesskapet er satt ut av kraft, blir det meningsløst å stå under åndelig tilsyn av den embetsbærer man har brutt med.

Dette betyr ikke at de virkemidler Asle Dingstad har gjort bruk av er de eneste mulige i den situasjonen som har oppstått mellom ham og hans biskop. Men for Dingstad har disse midlene så å si tvunget seg fram i tilknytning til det han oppfatter som en akutt nøds- eller krisesituasjon. Prost Dingstads holdning på dette feltet preges i det hele tatt av konsistens: Hvis Tunsberg biskop lærer noe som strider mot Guds ord og dermed farer med vrang lære, kan en ikke komme utenom å bryte det kirkelige fellesskap med ham og frasi seg hans åndelige tilsyn. For her er det ifølge Asle Dingstad ikke snakk om uvesentlige meningsforskjeller, men om en uenighet som har kirkesplittende implikasjoner.

I og med sine handlinger har prost Dingstad foretatt et brudd med vår kirkes ordninger. Og ettersom disse ordningene skal tjene den kirkelige enhet, kan de selvsagt ikke settes til side uten videre. Samtidig er vår forpliktelse på Skriften og kirkens tro alltid overordnet ordningene. Generelt sett vil formalistisk ordningspositivisme uten læremessig forankring snarere arte seg som et problem enn som en løsning i møte med dagens kirkelige utfordringer.

Asle Dingstads valg av virkemidler bestemmes primært av at vi etter hans syn befinner oss i en kirkelig krisesituasjon. Denne analysen er han ikke alene om. For homofilidebatten har vist at det mange oppfatter som synd på andre hold framstilles som en legitim konsekvens av evangeliet. Vi står dessuten her overfor et splittet og langt på vei handlingslammet episkopat. Og behovet for klart åndelig lederskap er enormt. Situasjonen er altså på mange måter akutt - kanskje også så akutt at det ikke er noen vei utenom bruk av sterke virkemidler.

IX. Homofilispørsmålet mellom lov og evangelium.

For kirken er evangeliet om Guds uendelige nåde i Kristus klart overordnet loven. Men evangeliet lar seg ikke løsrive fra Guds lov. Og det kan slett ikke spilles ut mot Guds gode vilje for sitt skaperverk. Her er det altså tale om en vekselvirkning som er helt avgjørende for å forstå Guds ord. Og både loven og evangeliet hører med i våre forsøk på å komme til rette med homofilispørsmålet.

Asle Dingstad hevder at homofilt samliv er synd - rett og slett fordi det bryter med Guds vilje slik den er åpenbart for oss i Skriften. Han forutsetter samtidig at det i Kristus finnes tilgivelse for alle synder. Den tilgivelse og oppreisning Kristus byr oss - gratis, av nåde - synliggjøres imidlertid i våre liv når vi gjør bot. Og boten arter seg primært som en tilbakevending til dåpsnåden, men peker også i retning av en stadig vekst i hellighet ved at Kristus virker i oss.

I dag finnes det ingen enighet om hvorvidt homofilt samliv må betegnes som synd. Og det er forståelig at mange viker tilbake for å omtale en hårdt tilkjempet identitet og noe som også for flere kristne homofile gir livet mening som syndig. Men vi kan formodentlig fortsatt enes om at ethvert bevisst brudd med Guds vilje er synd. Og når vi gjør oss skyldig i slike brudd - uansett hva de måtte bestå i, kalles vi til omvendelse og bot. På dette punktet er Asle Dingstad klart på linje med den klassiske lutherdom såvel som kirkens tradisjon overhodet.

X. Konkluderende merknader.

Den argumentasjon jeg nå har presentert, peker i retning av disse konklusjonene:

1. Det er intet grunnlag for å rette en læremessig forankret anklage mot prost Asle Dingstads teologiske argumentasjon. Hans syn på homofili og homofilt samliv kan tvert imot sies å være i overensstemmelse med Skriften og det apostoliske vitnesbyrd såvel som med kirkens tradisjonelle praksis på dette feltet. Heller ikke de embetsteologiske, ekklesiologiske og enhetsmessige implikasjoner av Dingstads tenkning kan betegnes som læremessig uakseptable i og for seg selv om de innebærer at vår kirke stilles overfor flere vanskelige dilemma.
2. De virkemidler Asle Dingstad har gjort bruk av, er preget av det han oppfatter som en nøds- eller krisesituasjon med til dels akutte trekk. I lys av den aktuelle kirkelige utvikling er dette en på mange måter forståelig analyse - og en analyse mange deler. Uten å gi direkte tilslutning til alle de midlene Dingstad har anvendt, vil heller ikke de kunne utgjøre grunnlag for læremessige forføyninger.
3. Når det forutsettes at prost Dingstads argumentasjon overfor Tunsberg biskop lar seg begrunne i hans forpliktelse på Guds ord, blir det en sentral utfordring for vår kirke å finne fram til ordninger som muliggjør full deltakelse for Dingstad (og hans meningsfeller) i det kirkelige liv. Dette vil bla. si at det snarest mulig bør vurderes å etablere et alternativt biskoppelig tilsyn for disse gruppene - i påvente av en grunnleggende teologisk avklaring og mer varige løsninger.
4. Det splittede episkopat som har kommet til syne i tilknytning til homofilidebatten utgjør et stort problem i dagens kirkelige situasjon. Dette problemet økes ved at biskoper "fristiller" seg i forhold til både Skriften, kirkens læretradisjon og rettmessige kirkelige vedtak, samt ved at man innfører en helt ny praksis på dette feltet i enkeltstående bispedømmer. Disse tendensene representerer en langt større utfordring for vår kirke enn prost Asle Dingstads holdninger - også i forhold til våre bestrebelser på å verne om den kirkelige enhet.
5. Den foreliggende saken viser framfor alt at Den norske kirke snarest mulig må avklare sitt syn på homofilt samliv - først og fremst læremessig, men også i et ordningsmessig og kirkerettslig perspektiv. Dette er en helt avgjørende utfordring, både av indrekirkelige grunner og av hensyn til vårt vitnesbyrd i samfunnet.

Helt til slutt: I forhold til den såkalte Tunsberg-saken såvel som alle de andre utfordringene Den norske kirke står overfor for tiden, finnes det når alt kommer til alt bare én farbar vei - nemlig at vi er tro mot sannheten i kjærlighet (Ef 4, 15).

Strasbourg, 2. mars 2000

Ola Tjørhom