Langfredagsbønn

Helt fra jeg var liten har jeg opplevd langfredag som en spesiell dag. Den dagen Jesus døde for meg. Den dagen han led på korset. Den dagen han gjorde opp for mine synder slik at Gud ikke ser min syndeskyld. Skyldbrevet er støket ut.

Det er en alvorstung dag. Historien forteller at i tidligere tider gjorde folk noe på langfredag som skulle gi en kroppslig smak av det Jesus led. Noe som kunne gi en ørliten følelse av identifikasjon med Frelseren. Mange spiste u-utvannet spekesild den dagen for å kjenne på den tørsten som dette førte til. Noen gjorde vårens verste jobb: Tømte illeluktende møkk utover jorda. Det er en dag for den svarte løperen på bordet ved middagen - og tornekronen.  Det er dag da pasjonsgudstjenesten ikke har lys på alteret, men sørgeflor og fem røde roser som minner om Jesu fem sår. Fra Iangfredagens dystre mørke, dommen og lidelsens perspektiv, blir kontrasten til gledens og oppstandelsens lyse påskemorgen overveldende og ufattelig god.

Hjemme i stua griper jeg til den nye salmeboka for å lese bønnen for langfredag under Kirkeårsbønner, skrevet av Holger Lissner, (N13, s 1252):

Herre, aldri fatter vi det som skjedde

i Golgata-mørket.

Vi dømte din Sønn

for vi ville ikke høre på ham

og se oss selv med hans øyne.

Likevel hører vi nå i hans brutte røst

din kjærlige stemme tale til oss,

og vi ser på hans sårede kropp

at din kjærlighet er sterkere enn vår dom.

Gud, hvor uransakelige dine veier er!

Han elsket for at vi skulle elske.

Han led for å forsone verden med deg,

og han døde for at vi skulle leve

og bære kjærligheten ut i verden.

Nå skinner lyset i mørket.

Nå tør vi tro og håpe,

og med oss skal alle slekter love, prise og ære deg,

Gud Fader og Guds Sønn i ånd og sannhet

Fra evighet til evighet.

Enda med salmeboken åpen, henvender jeg meg til min mann, presten og teologen, og sier: Dette var en fin langfredags-bønn! Og jeg leser den for han.

Han blir ikke så begeistret som jeg hadde håpet. Jeg ser igjen sorgens skygge gli over ansiktet. Jeg ser igjen hans dype sorg over den retningen gudsbildet og frelsesforståelsen, teologien og liturgien har tatt i den kirken han har tjent.

Det er grunn til å spørre: Hva uttrykker, og hva uttrykker ikke, denne bønnen?

Rammene som bønnen angir, er at det er mennesket, vi, som dømmer: Vi dømte din sønn, for vi ville ikke høre på ham. Ja, det er som om jeg hører folkemengden: «Korsfest ham!» Men hvis poenget med Golgata er at Jesus bærer våre synder opp på korstreet og soner dem, hvem har da felt den dommen at våre synder må sones? Hvem har felt den dommen at våre synder er så grufulle at Guds Sønn må dø for dem? Forståelsen i den nye salmebokens langfredagsbønn sier at Gud har ingen dom, bare kjærlighet.

Og vi ser på hans sårede kropp at din kjærlighet er sterkere enn vår dom.

Denne bønnen vil gi oss en forestilling om at Gud dømmer aldri, Gud viser bare kjærlighet og forståelse. En elsket langfredags-salme gjennom generasjoner, er:

Naglet til et kors på jorden

henger under vredens torden

himlens herre og Guds Sønn.

Selv den evig gode Fader

Ham i kvalene forlater

Hører taus hans angestbønn.

I B.J. Sporons gjendiktning av salmen Stabat mater Dolorosa, ser vi tydelig vredens torden forstått som Guds vrede. Det er den bibelske forståelsen av Jesu død som møter oss her, slik jeg også møtte den som tilhører på bedehuset hjemme: Røveren på korset visste at han var under Guds dom:

Lukas 23,39: «En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» 40 Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? 41 For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» 42 Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» 43 Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»

I langfredagsbønnen i den nye salmeboka synes det som om skadene fra vår feilslåtte dom, Jesu sårede kropp, bringer Guds kjærlighet fram i lyset. Vår kristne tro lærer oss at Jesus dør på korset fordi Gud lar sin dom over oss, ramme Jesus. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn! Dette er Guds uransakelige veier. Det er rett og slett dødsfarlig å forstå seg selv utenfor denne langfredagsrammen. Under Guds vredes dom blir selv u-utvannet spekesild ikke en gang som en blek, blek skygge å regne.

«Nå tør vi tro og håpe…» skriver Lissner. Ja, når Den hellige ånd gir oss denne tro i våre hjerter at Jesus tok på seg den straff som skulle ha rammet oss, gir Han oss også håpet om det evige liv. Det er ikke et mot vi selv framskaffer. Det kan vi bare takke for! Da kan vi be:

Og med oss skal alle slekter love, prise og ære deg,

Gud Fader og Guds Sønn i ånd og sannhet

Fra evighet til evighet.

Så lett det er å bli lurt av fine ord, og ord med en slags kristelig gjenkjennelse og fine formuleringer! Jeg tror mange av dagens kirkegjengere kunne bedt denne bønnen, men innholdet i langfredagens budskap forblir i det dunkle, i alle fall om forkynnelsen ellers er like lite utfyllende om hva vi egentlig har å takke for i gleden på påskedag!

På Bibel.no (Bibelselskapet) leser vi en «forklaring» av langfredag.  Jeg tar med avsnittet om korset:

«Korset

Jesus bærer selv sitt kors - i hvert fall tverrbjelken han siden skal henges opp på. På Golgata slår soldatene nagler gjennom Jesu hender og føtter slik at han festes til korset. Jesus døde på korset, men etter døden gjenoppsto han som vi hører om på påskedag. Derfor er korset kristendommens symbol, for det minner oss om at Jesus døde for menneskenes skyld, og at han ved sin oppstandelse brøt dødens makt.»

Ja, Jesus døde for menneskenes skyld. Men dette er forsiktig uttrykt. Det kan forstås både inn i den forståelsen som den gamle salmen uttrykker, og det kan forstås inn i den forestillingen at Jesus døde fordi vi dømte ham. Over tid fører en slik underernæring og feilernæring uten næringsinnhold til mangelsykdom i lemmene på Jesu kropp.

Kjære leser! Denne troen er ikke tapt! Nettopp fordi Jesus, under Guds dom, bar våre synder opp på korset, kan vi fylle hele påsketiden med takk og lovsang! Her ligger grunnlaget for en livskraftig kirke!