Lex Aeterna

Noen aspekter ved disse diskusjonene har blitt imøtekommet i de lutherske bekjennelsesdokumentene, særlig i tiden etter den ærverdige doktor Martin Luthers salige død. Likevel lever villfarelsene videre og i nyere tid har det også oppstått nye utfordringer som må adresseres. Og som i så mange andre tilfeller gjelder det også her at sannheten er en balansegang mellom to grøfter eller ytterpunkter. På den ene siden er loviskheten som på forskjellige måter gjør oppfyllelsen av loven om til en betingelse for frelse. I den grove utgaven av dette finner man hedenske religioner som Islam som hevder at ens dyder og laster blir veid på dommens dag og kun de blir frelst som har gjort mer godt enn ondt. Finere varianter kan være alt fra den romersk-katolske lære om inngytt nåde eller deler av pietismen som gjør mellomting (adiafora) som anstendig dans og moderat konsum av alkohol til synder. Likeså forholder det seg med det andre ytterpunktet i denne diskusjonen, nemlig lovløsheten. Dens verste uttrykksform finner man hos dem som forkaster konseptet synd og tanken om en hellig Gud. Dens forfinede manifestasjon kan være en måte å snakke om lov og evangelium på som gjør at loven utelukkende har negative effekter (den slår oss i hjel, fører oss til helvetet o.l.) slik at det kun er evangeliet som er godt fordi det gir oss tilgivelse og nåde. Ifølge denne tenkemåten er lovens eneste funksjon å anklage. Dette har blitt kalt «law-gospel-polarity» av teologer som Joel Biermann.

I denne boken, som er en redigert utgave av en masteravhandling om emnet, gjør Jordan Cooper nettopp denne balansegangen mellom de to ovennevnte grøftene. Cooper er prest i Faith Lutheran Church i Association of American Lutheran Churches (AALC) i Watseka, Illinois. Han har en podcast kalt «Just and Sinner» hvor han tar opp et bredt spekter av spørsmål knyttet til kristen tro både internt i en luthersk kontekst og eksternt når det angår ulike samfunnsspørsmål som abort, feminisme og lignende. Han har skrevet flere teologiske bøker, blant annet «The Great Divide», hvor han gir en luthersk evaluering av reformert (kalvinistisk) teologi.

Cooper begynner boken med å skissere den klassisk lutherske forståelse av loven og gir et forsvar for dette fra både de lutherske bekjennelsesskriftene og Guds ord. Deretter tar han for seg læren til Gerhard Forde (1927-2005), en teolog som har forfattet flere teologiske verk som har hatt innflytelse på så vel lek og lærd særlig i den amerikanske konteksten. Men som jeg kommer tilbake til, har tankene til Forde også gitt opphav til en bevegelse innen den lutherske kirke, som Cooper også tar opp i løpet av boken.  

Cooper viser gjennom en granskning av Fordes verk hvordan Fordes lovforståelse divergerer fra den luthersk ortodokse. Han avdekker gjennom sin gjennomgang av Forde en underliggende antinomisme (lovløshet), og det er bokens sentrale tese at denne har bakgrunn i Fordes eksistensialistiske metafysikk; det vil si Fordes forståelse av verden og hva det vil si at noe overhodet er til. I eksistensialismen fornekter man den klassiske tankegangen til filosofer som Aristoteles at det finnes noe som heter essenser (fundamentale egenskaper som gjør en sak til det den er, hvilket innebærer at den har en essens/identitet som den ikke selv har skapt). Isteden finnes det bare det radikalt frie individet som gjennom sine handlinger skaper seg selv og hva det ønsker å være. Med andre ord har handling prioritet over essens. Spørsmålet om essenser er forøvrig en ikke-sak for eksistensialister.

Dette tankegodset fører Forde med seg inn i teologien. Som en følge tenker ikke Forde at loven skal defineres ut ifra dens essens som åpenbaringen av Guds evige og gode vilje, men ut ifra dens virkninger. Med dette ender Forde opp med å definere loven som ethvert ord som slår i hjel. Når man først hører dette kan dette umiddelbart fremstå som luthersk og riktig, men det har drastiske konsekvenser. Forde forkaster tanken om loven som en veileder i den kristnes liv da lovens definisjon er det som slår i hjel, hvilket betyr at den ikke kan innta denne funksjonen. For øvrig hevder Forde at dette vil føre til spekulasjoner over Guds essens (som snakk om en hellig Gud med en evig og god vilje) hvilket han plasserer i kategorien «den skjulte Gud» (nok en luthersk term, men nå med et ganske nytt innhold). Fra dette flyter en rekke omrokeringer i troslæren. Helliggjørelse (i ordets snevre forstand) blir ikke lengre en streben etter et hellig liv – definert av Guds hellige lov – ved den kraft som Den Hellige Ånd gir. Isteden forstår Forde helliggjørelsen som «prosessen å bli vant med sin rettferdiggjørelse». Altså skjer det ikke noen innvendige endringer med det gjenfødte mennesket annet enn at det gjøres vant med å slås i hjel ved loven og levendegjøres ved evangeliet. Nok en gang et uttrykk som på sett og vis kan høres luthersk ut, men som egentlig står i motsetning til klassisk luthersk tankegang, som Cooper påpeker.

Den mest drastiske konsekvensen av Gerhard Fordes forkastning av en essensialistisk metafysikk kommer til syne når Forde tar for seg forsoningen. Forde forkaster alle de klassiske modellene som gjennom kirkens historie har blitt brukt til å forstå hva forsoningen er og utretter. Grunnen til dette er at alle disse modellene bærer med seg det Forde oppfatter som spekulasjoner over Guds vesen (essens); om hans hellighet, vrede og kjærlighet. Alt dette omtaler Forde, som nevnt ovenfor, som snakk om den skjulte Gud.

Hva skjedde så på korset? Ifølge Forde er korset stedet Gud velger å være en nådens Gud fremfor en vredens Gud. Han overvinner seg selv. Hans nåde overvinner hans vrede. Altså fornekter Forde gudommelig simplisitet, som sier at Gud ikke har deler, men at hans egenskaper er hans essens. Med andre ord: Gud har ikke kjærlighet, han er kjærlighet, han har ikke grader av hellighet, han er hellig. Hvilket betyr at Gud ikke kan «overvinne» seg selv på denne måten. Hans hellighet som har blitt krenket ved menneskets synd må tilfredsstilles ved et stedfortredende sonoffer som er uten lyte før han kan gi nåde og tilgivelse til noen. Dette skyver Forde til sides som nok et eksempel på at man gjør loven om til en vei til frelsen. Om enn det er Kristus som oppfyller loven og soner synden i vårt sted hevder man likevel, ifølge Forde, at loven må bli oppfylt for at frelsen skal oppnås.

Det er flere saker ved Fordes teologi som kan nevnes, men det blir ikke plass til dette her. Den nysgjerrige leser kan se nærmere på dette ved egen lesning.

Jeg anbefaler denne boken på det sterkeste. Den er på samme tid et solid forsvar for den konfesjonelle lutherske læren om loven som den er en nyansert og – etter alt jeg vet – berettiget kritikk av Fordes teologi. Videre er denne kritikken ikke noe som er begrenset til en spesifikk teolog, men som også i dag kan anvendes på tilhengere av Forde (avhengig av hvor langt de følger ham). Det er nemlig en hel bevegelse som har videreført teologien til Forde som kaller seg selv «radikale lutheranere». Navnet har de fra en bok fra Forde ved navn «A more radical gospel». Flere av disse moderne tilhengerne blir nevnt i boken, noen i mer positive ordelag enn andre. Man gjør i alle fall rett i å gjøre seg kjent med de utglidningene som – om enn i varierende grad – videreføres i denne bevegelsen slik at man kan forholde seg mer bevisst til dette.

Noen svakheter i boken bør også nevnes. Etter min mening er det ikke noen læremessige skavanker å finne i boken, Cooper er grunnfestet i den lutherske trosbekjennelse og forsvarer denne på en god måte. Likevel er det et punkt i boken som bryter opp dens flyt. I begynnelsen av boken er det et tydelig mønster at Cooper først skisserer den luthersk ortodokse lære for å så vise hvordan denne er lik eller skiller seg fra Fordes teologi. I kapitlet hvor han gir en mer grundig gjennomgang av den ortodokse forståelsen av loven brytes dette, naturlig nok, opp. Kun et og annet sted nevnes Forde. Til tross for at innholdet i kapitlet er godt kan man sitte igjen med et spørsmål om relevansen for bokens problemstilling, særlig når Cooper retter kritikk mot E.P. Sanders og det nye perspektivet på Paulus.

En annen sak er at Cooper noen steder kan synes å understreke likheter mellom Forde og den lutherske lære når observasjonene forut for denne konklusjonen synes å peke i en ganske annen retning. Disse tingene kan til tider gjøre leseren noe forundret og desorientert.

Men til tross for disse mindre viktige estetiske anliggender er boken god og vel verdt å lese, både for lek og lærd. Vanskelighetsgraden er kanskje noe høyere enn typisk oppbyggelseslitteratur – dette er tross alt en omskreven masteravhandling – likevel er boken også å anbefale for lekmenn med et høvelig grep om den kristne troslære, og alle andre som ønsker å øke sin innsikt. Særlig prester og andre ledere i menigheten bør gjøre seg kjent med Coopers bok slik at de kan bli utrustet til å imøtekomme de villfarelser som også får rom i konservative kretser i ulike lutherske kirker.

Lex Aeterna – A critique of Gerhard Forde

Wipf and Stock, 160 s., 2017

Jarl-Roar Simonsen, lektorstudent