Likekjønnet kirkelig vigsel i Bibelens lys

Kirkemøtets flertall vedtok i april å utarbeide liturgier som inkluderer vigsel og kirkelig forbønn for likekjønnede par. Vedtaket innebærer at Kirkemøtet neste år vil vedta liturgier, som forkynner at personer av samme kjønn er rette ektefolk.

Kirkemøtet har med dette åpnet for å vedta en lære om ekteskapet som er i strid med Guds ord, som er læregrunnlaget for Den norske kirke. I 1. Korintierbrev 6, 9-10 blir menn som ligger med menn nevnt blant slike som gjør urett og ikke skal arve Guds rike.

Andre bibeltekster, som Romerbrevet 1, 25-27 og 1. Timoteus brev 1, 8-10, bekrefter at samliv mellom personer av samme kjønn ikke er forenlig med Guds vilje.

Et kristent syn på ekteskapet er forankret i skapelsesberetningen og det sjette budet. Jesus sier det slik: Har dere ikke lest at Skaperen, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal vær ett.

Så er de ikke lenger to, deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille (Matteus 19, 4-6). Seksuelt samliv mellom andre enn én mann og én kvinne i ekteskap bryter med Guds vilje.

Bibelen forkynner at alle mennesker er skapt i Guds bilde, elsket av ham og har et uutslettelig menneskeverd. Som kristne er vi kalt til å møte alle medmennesker med vennlighet og respekt, uansett hvilken samlivsform man velger. Personer som kjemper med seksuelle følelser rettet mot samme kjønn, har krav på å bli møtt med forståelse.

De kan ha levd lenge med tanker om at de er annerledes, samtidig som de lengter etter dyp og ekte kjærlighet. Også mange heterofile må leve med savnet av en nær person å dele livet med. Men å leve enslig er ikke noe mindreverdig liv.

Overfor Guds bud og hans vilje kommer hver enkelt av oss til kort. Vi har alle like stort behov for Guds nåde og tilgivelse. Men hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg bort fra urett (2. Timoteus brev 2,19). Bibelen gir oss ingen mandat til å innføre en kirkelig vigselsordning, som innebærer å be om Guds velsignelse over en atferd, som ifølge Guds ord er synd og fører mennesker inn under hans dom.

Vedtaket på Kirkemøtet forutsetter at de nye liturgiene skal innføres som ordinære ordninger i hele Den norske kirke. En slik forutsetning kommer imidlertid i konflikt med formålet for våre vigslede kirkebygg. I liturgien for kirkevigsling blir kirkehuset ved Guds ord og bønn helliget til Guds ære.

Mange kirker i landet er blitt vigslet ifølge Alterboken av 1920, eller en eldre ordning. Da var trolig følgende, eller tilsvarende ledd, med under forbønnen: Rekk ut din allmektige hånd over dette hus, og hold borte fra det alt som er vanhellig og urent. Velsign her ditt ords forkynnelse, og la ordet lyde fra denne prekestol klart og rent.

I Fader vår lærer Jesus oss aller først å be om at Gud må hellige sitt navn blant oss. Katekismens forklaring til denne første bønnen sier: Det skjer når Guds ord blir lært klart og rent og vi også lever etter det som Guds barn. Hjelp oss til det, kjære Far i himmelen! Men den som lærer og lever annerledes enn Guds ord lærer, han vanhelliger Guds navn blant oss. Bevar oss fra det, himmelske Far!

Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus, har vi lært å be i den gamle inngangsbønnen i gudstjenesten. Kirkehuset er innviet til Herren, for at også vi der skal bli helliget ham og lære å leve til hans ære.

Kirkemøtets vedtak om likekjønnet vigsel bryter med dette formålet og står i fare for å fremme en opposisjon i folket mot Guds livslover. Guds ord er vårt faste og trygge holdepunkt. Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti (Salme 119, 105).

Denne artikkelen stod først på trykk i avisen Dagen.