Liten kirke i teologisk spagat om et lite folk

Christoph Barnbrock (red.), Judentum und Christentum. Lutherische Orienterung 12 (Hannover: Der Theologischen Kommission der Selbständigen Evangelisch-Lutherischen Kirche (SELK), 2017).

Siden slutten av den kalde krigen på begynnelsen av 1990-tallet har atskillige tusen jøder fra det tidligere Sovjetunionen slått seg ned i Tyskland. Det at det igjen finnes levende jødiske miljøer etter utryddelsen av de tyske jødene før 1945, gjør at tyske kristne igjen kan forholde seg til dem, inkludert jøder som også tror på Jesus. I Tyskland er det for eksempel ca 40 større eller mindre messianske jødiske (jødekristne) felleskap med ulik teologisk profil. Dette reiser en rekke problemstillinger for andre kirkesamfunn, som i år ble manifestert ved at en av de tyske lutherske frikirkene (SELK) ga ut denne lille boken. Boken er egentlig en teologisk komiteinnstilling, som det har tatt ti år for kirkesamfunnets teologiske råd å utarbeide.

Resultatet er på under 100 sider. Strengt tatt litt over 60, siden litteraturlistene og referansene er nokså omfattende. Likevel er den grundig, her er det knapt et eneste overflødig ord, så jeg koser meg med å få noen etniske og kulturelle stereotyper om tyskere bekreftet. Jeg er mer delt på hvordan jeg opplever innholdet. Mye er svært lærerikt, og evnen til å få formulert mye teologi på liten plass er imponerende. Samtidig er deler av boken preget av tvetydighet. Ikke slik at den pakker ting inn i uklare vendinger, tvert om. I stedet er den beundringsverdig tydelig på mye, men lar delvis motstridende tanker og slutninger stå sammen.

SELK består av omtrent 200 menigheter, 140 pastorer og 40 000 medlemmer. Sammenlignet med kirkeunionen mellom reformerte og lutheranere (EKD) med sine nesten 22 millioner medlemmer, er dette altså et lite kirkesamfunn. De står i kirkefelleskap med bla. a. Missourisynoden. SELK er altså betraktelig mer teologisk konservativ enn de fleste andre lutheranere i Tyskland. Dette gjør akkurat denne boken litt interessant, for det store flertallet av de store kirkesamfunnene, både lutherske, andre protestantiske, samt den katolske kirke har de siste årene tatt mer eller mindre tydelig avstand fra kristent misjonsarbeid overfor det jødiske folk. For eksempel har EKD erklært at dette både er helt unødvendig og galt teologisk sett. På den annen side er det noen tyske misjonsorganisasjoner som driver slikt arbeid, som AMZI. Og som nevnt, det finnes tyske jøder over hele landet som ønsker å tro på Jesus, noe som for meg gjør situasjonen tragikomisk. Hvordan tenker så denne boken på temaet?

Foruten at dette 10-årige prosjektet ble lagt fram på pastorkonferansen i 2017, skal boken styrke kirkens medlemmer til økt bevissthet om temaet generelt, og oppmuntre til samtale med jøder. Dette gjøres ved å ta opp fire tema: 1. Teologisk, med fokus på Bibelen, systematisk teologi og de liturgiske sidene. Dernest 2., en historisk del, med vekt på middelalderen, Luther og den tyske naziperioden til 1945. Også et eget kapittel 3, om jødemisjon og messianske jøder, og til slutt 4., et om forholdet mellom kristne og staten Israel.

Personlig fikk jeg mest igjen av den teologiske og historiske delen, og mye plass brukes for å fram den jødiske arven i kristen teologi. Avsnittene om sammenheng mellom jødisk og luthersk liturgi er direkte spennende. Kapittelet om sionisme og staten Israel er oversiktlig og velment, men blir så generelt at det virker noe overfladisk. Når boken for eksempel hevder at hverken religiøs sionisme eller religiøst begrunnet antisionisme kan begrunnes kristent eller luthersk er det greit nok med slik tydelighet, men det gir ikke særlig hjelp til å diskutere med de ulike teologiske frontene i dette spørsmålet. I stedet for å la det være en del av den generelle lutherske avvisningen av jordisk tusenårsteologi, kunne man utforsket andre begrunnelser for sionismen som også lutheranere kan dele.

For meg er det likevel spørsmålet om kirkens forhold til jødemisjon og jødiske kristne/messianske jøder som er mest spennende, både personlig og på grunn av den stadig større avvisningen av dette i tysk sammenheng. SELK ble til i 1972, som en union av flere konfesjonelle tyske lutherske kirker som ble til på 1800-tallet. Boken bruker en del plass på den skyld SELKs egne moderkirker har for sine handlinger mot jødene generelt, og spesielt sine egne jødekristne medlemmer. På 1800-tallet var det små tilløp til teologisk sympati med jødene, som i misjonsarbeidet hos den konservative Franz Delitzsch, som brøt radikalt med antijødiske holdninger på mange felt. Hans misjonsarbeid hadde flere enkeltmedlemmer fra SELKs moderkirker. Men disse holdningene fikk liten utbredelse, eller gikk veldig snart i glemmeboken. Menighetene viste seg å være nokså åpne for den generelle antisemittismen som utviklet seg, til og med da den ble en del av statens politikk i naziregimet fra 1933 til 1945. Det absolutte lavmål i denne utviklingen innen flere av SELKs moderkirker kom tidlig etter Hitlers maktovertagelse, da noen sentrale menigheter tok inn i sine statutter erklæringer om at menighetene skulle renses for alt ikke-arisk, altså jødekristne. Ved et tilfelle godtok man for eksempel deportasjonen av en jødekristen diakonisse som arbeidet ved en av kirkenes institusjoner. Bildet var blandet: Mens mange pastorer erklærte sin lojalitet til Hitler, var det andre menigheter som stilte seg solidarisk med sin delvis jødiske pastor, samt tok avstand fra Hitlereden.

Når boken så drøfter synet på misjon overfor jøder, er det ikke så rart at man bemerker hvor vanskelig det er for tyske kristne å skulle engasjere seg i en slik virksomhet. Når det gjelder den teologiske forståelsen av behovet for Jesus for det jødiske folk, er jeg både imponert og frustrert. Med tanke på hvordan EKD og andre store europeiske kirker har byttet ut misjonstanken med kun religionsdialog, og da spesielt overfor jødene, er det spennende å lese argumentasjonen for at alle trenger å høre evangeliet og tro på Jesus. Likeså forkaster man den såkalte topaktsteologien, altså forestillingen om at det jødiske folk hverken trenger Jesus eller evangeliet. Problemet er at boken samtidig problematiserer aktiv misjonsvirksomhet overfor jøder så sterkt at det ikke blir snakk om noen formidling av dette evangeliet. Jeg får faktisk assosiasjoner til den tradisjonelle læstadianske avvisningen av organisert misjonsarbeid.

På den ene side er noe av argumentasjonen her haltende. Bibelteologisk mener boken at Paulus og NT opererer med to ulike misjonslinjer: I synagogen forkynte Paulus med begrunnelse i Toraen, og i tillegg forkynte han til hedningene at de skulle vende om fra avgudene. Boken mener at disse linjene ikke må blandes sammen, siden den første mistet sin betydning i løpet av historien, i og med hendelser som tempelets ødeleggelse og framveksten av jødedom og kristendom som to gjensidig fiendtlig innstilte grupper. Selv om jeg er uenig med denne slutningen, kan man i det minste diskutere dette eksegetisk og historisk. Når framstillingen og praktiske slutninger derimot virker selvmotsigende, blir det smått forvirrende. Et eksempel er at samtidig som det meste med jødemisjonens historie oppleves feil (tvang, humanitær bistand, tysk historie) og noe som diskrediterer israelsmisjon, føyes det til et avsnitt om at en kristen alltid forpliktet til å offentlig bekjenne at Jesus er Kristus. Det er godt sagt isolert sett, men ikke godt å bli klok på i sammenhengen.

Opplevelsen av «god dag, mann, økseskaft,» blir forsterket i kapittelet om messianske jøder. Det begynner bra, med en beundringsverdig klar oversikt over en kompleks bevegelse. Boken forstår også den messianske bevegelsens agenda ikke bare som et prosjekt for å redde enkeltjøder, men om å styrke og bevare jødisk identitet overhode. Parallelt med dette stilles så det tradisjonelle rabbinske påstanden om at slike mennesker har tapt sin jødiske identitet. Boken konkluderer med en teologisk spagat: Den godtar at messiansk jødedom er noe NT åpner for (!), men sier samtidig at dette ikke rettferdiggjør en «aggressiv» jødemisjon, og at ikke-jødiske kristne bør tenke over den rabbinske tanken om at Jesustroende jøder mister sin jødiske identitet. Noen praktiske spørsmål blir da: hvilken hjelp får kirkemedlemmer som vurderer et engasjement for israelsmisjon her? Og: Hvilken tankegang skal man følge om overlevelsen av jødisk identitet og kontinuitet? Rabbinernes eller Jesustroende jøders?

En vandrehistorie fra Menighetsfakultetet: For en del tiår siden hadde en teologistudent morgenandakten for fakultetets studenter og ansatte. Ved omtalen av tolkningen av det aktuelle bibelstedet som var tema kom den entusiastiske uttalelsen: «Dette er jo egentlig veldig enkelt!» Resultatet var at en av professorene tilstede i salen fikk et lett hysterisk latteranfall.

Her føler jeg meg som studenten, boka er professoren. Jeg kjenner historien og bibeltekstene, samt de ulike fenomenene. Men, jeg klarer ikke å se at ting må være så vanskelig. Ja, historien boken beskriver er dels syndig, i hvert fall tragisk, og ødeleggende for relasjonsbygging mellom kirke og det jødiske folk. Og så klart dette er spesielt belastende i en tysk sammenheng. Ja, teologisk er forholdet mellom ikke-jødiske kristne og jøder som ikke tror på Jesus en gordisk knute. Når vi kommer til spørsmålet om messianske jøder og frelsen for det jødiske folk, kaller til og med Paulus det hele et mysterium, slik boka selv beskriver godt.

Men, i Bibelen har man et praktisk syn på at ting er komplekse og tvetydige: Man lovpriser Gud for det og/eller lider seg gjennom det. Uansett slutter man ikke å leve ut livet med Jesus eller hjelpe andre til å se ham. Rett skal være rett: Som norsk 73-modell klarer selv ikke en historielærer å ta over seg det eksistensielle traumet historien har med seg slik jøder (og kanskje tyskere) kan. Heldigvis, kanskje. Samtidig mener jeg at komiteen har gjort noen kortslutninger og latt være å ta inn over seg en del andre fakta. Dessverre mangler boka også noe om de ulike behovene for samtale på henholdsvis jødisk og kristen side. Jøder i religionsdialog er sjeldent opptatt av de teologiske spørsmålene, sa Alex Torm i sin tid. Der er man mest opptatt av om den kristne samtalepartneren vil støtte jødisk overlevelse. Og så sent som i 2016 erklærte den tidligere landsrabbineren, Joel Berger fra Tübingen, på religionskongressen „Natürlich für Israel“ 11. september i Köln at den kristne misjonsmentaliteten gjorde jøder til misjonsobjekter. La man til det kristne synet på Jesus og mange tyske kristnes kritikk av staten Israel, hadde man ikke noe særlig å snakke om, mente han.

I lys av dette og tysk historie, er det best at kirkene heller snakker mer om Jesus, og ikke mindre. For alle.

Sluttnoter

[1] Barnbrock (red.), Judentum und Christentum, 56.

[2] http://www.selk.de/index.php/information-in-english. 10.10.2017.

[3] Barnbrock (red.), Judentum und Christentum, 7.

[4] Barnbrock (red.), Judentum und Christentum, 64.

[5] Barnbrock (red.), Judentum und Christentum, 6.

[6] Barnbrock (red.), Judentum und Christentum, 40-45.

[7] Barnbrock (red.), Judentum und Christentum, 51.

[8] Barnbrock (red.), Judentum und Christentum, 54.

[9] Barnbrock (red.), Judentum und Christentum, 58.

[10] Barnbrock (red.), Judentum und Christentum, 58.

[11] https://www.idea.de/frei-kirchen/detail/rabbiner-kirche-sieht-juden-immer-noch-als-missionsobjekt-98174.html . 10.10. 2017.