Liturgi for likekjønnet vigsel – selvmotsigelse eller nødvendig tilpasning?

1. Innledning

I neste uke kommer Kirkemøtet i Den norske kirke etter alt å dømme til å vedta en kirkelig liturgi for vielse av mennesker av samme kjønn. Flere av våre nære søsterkirker har alt gjort det. Uansett hvordan vi snur og vender på det, er dette noe helt nytt i kirkens historie. Det er derfor god grunn til å stanse litt opp og stille spørsmålet: Hvordan havnet vi her? Og hvordan skal vi som tenkende og troende mennesker forholde oss til denne endringen?

Jeg skal i dette foredraget prøve å svare på disse spørsmålene ved først å si litt om de endringer i den kulturelle bevissthet som har gjort disse problemstillingene aktuelle. Så skal jeg se litt på de teologiske forutsetninger for og implikasjoner av at vi tar dette inn i kirken ved å lage en liturgi for ekteskapsinngåelse mellom mennesker av samme kjønn. Avslutningsvis skal jeg si litt om hvordan tenkende og troende mennesker etter min oppfatning bør forholde seg til denne utviklingen.

2. Endringer i den kulturelle bevissthet

Rammen rundt de spørsmål vi her diskuterer, utgjøres av samtidskulturens allmenne overbevisning om at sex mellom frivillige voksne i utgangspunktet må anses som et gode. Med samtidskulturen tenker jeg her først og fremst på de vestlige demokratier, altså den del av verden som har en mer eller mindre sekularisert protestantisme som sitt generelle kulturelle bakteppe. Prinsippet om aksept for frivillig sex mellom voksne gjelder riktignok ikke ubegrenset, for det er også en del av den allmennkulturelle bevissthet at sex også kan involvere en tredjepart, nemlig andre som en også har eller har hatt sex med. Derfor er trofasthet og stabilitet i seksuelle relasjoner verdier det må tas hensyn til, og det livslange, monogame ekteskapet er fremdeles en del av den allmennkulturelle bevissthet, i det minste som drøm eller ideal.

Karakteristisk for samtidskulturens holdning til seksualitetens utfordringer er imidlertid at den enkelte forutsettes å kunne balansere de ulike krav og hensyn selv. Derfor er institusjonaliserte normer for seksualitetens utfoldelse, og sosiale sanksjoner overfor dem som bryter disse normene, ikke akseptert så lenge det ikke er samtidskulturens egne normer som er brutt. På dette punktet har det skjedd en markant endring i forhold til det som har vært vanlig i vår egen kulturelle kontekst, og det som fremdeles er vanlig i andre kulturelle kontekster, hvor ekteskapet i sterkere grad voktes og vernes både av lovgivning og sosiale normer.

Dette kravet om at den enkelte selv må håndtere utfordringene når det gjelder samliv og seksuell praksis uten å skjele for mye til tradisjonen, er forholdsvis nytt. Mye tyder på at samtidskulturen her operer med en selvmotsigelse som overbelaster individet. På den ene side dyrkes seksualitet som et ubetinget gode som man i størst mulig grad skal eksponeres for. På den annen side er toleransen lav og sanksjonene sterke overfor dem som bryter frivillighetsnormen i form av pedofili eller voldtekt, samtidig som menns og kvinners forståelse av når denne normen er brutt, ofte ikke stemmer overens. Vi seiler derfor med ganske store lik i lasten på dette punktet; individet må selv ta standpunkt til en rekke spørsmål som for tidligere generasjoner lå utenfor synsfeltet, og selv om toleranse for akseptabel atferd utvilsomt er utvidet, er sanksjonene fremdeles ganske sterke for dem som ikke makter å håndtere seksualpresset på en sosialt akseptabel måte.

Samtidskulturens holdning til seksualiteten skiller seg imidlertid også fra tidligere generasjoners holdning på et annet punkt, og det er at barn ikke lenger er en del av tredjepartsbetraktningen. Den generelle tilgjengelighet av prevensjonsmidler – og her er det mye som tyder på at p-pillen var det store vendepunktet – har gjort at den seksuelle utfoldelse i den allmenne bevissthet er noe som skjer uten at en har et reflektert forhold til at kvinnen kan bli gravid. Abortstatistikken viser oss at det faktisk ikke er riktig. Mitt poeng i denne sammenheng er imidlertid at i den alminnelige forståelse av seksualiteten er forholdet mellom seksualitet og fruktbarhet ikke lenger noe det er stor grad av bevissthet om. Menn og kvinner ligger med hverandre, og det er sosialt akseptert at de gjør det, uten at spørsmålet om hvordan en skal ta seg av det barn som eventuelt måtte bli et resultat av det en da gjør, i det hele tatt er noe en gjør seg tanker om. Det er nytt i forhold til tidligere generasjoners sex-forståelse.

Dette er en endring i synet på seksualiteten som drar med seg ganske drastiske endringer i menneskesyn og virkelighetsforståelse. Når en på denne måten skiller mellom sex og fruktbarhet, gir en nemlig ganske tydelige signaler om at mennesket primært består at tanker, vilje og følelser, mens kroppen er et vedheng som kan brukes til de formål en eventuelt måtte ha for den, f. eks. det formål å oppnå størst mulig lystopplevelse. Forståelsen av mennesket som en enhet av kropp og sjel, hvor den fysiske forening med et annet menneske er konstituerende for selvforståelsen, er her forlatt. I stedet har en hengitt seg til den samme virkelighetsforståelse som kommer til uttrykk når naturen hemningsløst utleveres til menneskesentrert utbytting i form av teknologisk manipulering og hensynsløs ressursutnyttelse. Sammenhengen mellom fri sex og de problem som er skapt av moderne teknologi i form av forurensning og global oppvarming er kanskje ikke umiddelbart innlysende; det dreier seg imidlertid om ganske parallelle endringer i virkelighetsforståelsen, hvor alt sentreres om menneskets opplevelse av sin egen lykke. Med faren for ulykke som en nærliggende konsekvens både i den ene og den andre sammenhengen.

3. Forståelsen av homoseksualitet

Etter hvert førte den økte aksept for frivillig sex mellom voksne også til endringer i forståelsen av homoseksualiteten. Det tok imidlertid ganske lang tid, og det henger sammen med at for det moderne menneske ble homoseksualiteten selv i første omgang et objekt for intellektuell manipulering. Da psykiatrien ble til som en selvstendig vitenskap i andre halvdel av 1800-tallet, var nemlig behandling av det en oppfattet som avvikende seksualitet en svært sentral problemstilling. Selve ordet – ikke fenomenet – homoseksualitet ble også til som psykiatrisk diagnose i denne sammenheng. Allmennkulturens tradisjonelle skepsis til homoseksualitet ble derfor lenge bekreftet av vitenskapen. Av dette ble det en ganske kruttsterk blanding som homofile opplevde som både diskriminerende og undertrykkende, noe det slett ikke er vanskelig å forstå.

Det som endret dette bildet, var at forståelsen av at sex ikke nødvendigvis har noe med fruktbarhet å gjøre, etter hvert også medførte endringer i synet på homofili. Dersom det eneste poenget med sex er lystopplevelsen, er det ingen logisk grunn til at sex skal være et privilegium for mennesker som tilfeldigvis har kjønnsorganer som passer sammen. Den tilpasningen er jo primært relatert til fruktbarheten; er den uvesentlig, må det jo også være fritt fram også for andre former. Til dette kom at den allmennkulturelle avvisning av homofili som unaturlig etter hvert ble vendt til skyldfølelse overfor de homofile for urettmessig diskriminering. Det ble derfor viktig med tiltak som motvirket denne ubalansen, og vi fikk lovgivning mot diskriminering og juridisk anerkjennelse av homofile partnerskap, fra 2009 også homofile ekteskap.

Deler av dette må utvilsomt vurderes positivt. Det er ingen grunn til å gradere menneskeverd etter seksuell legning, og mobbing og diskriminering må bekjempes uansett hvem det rettes mot. Jeg hører også til dem som er skeptisk til sykeliggjøringen av homoseksualiteten. Det er imidlertid to problemer knyttet til den sosiale anerkjennelse av den homofile frigjøringsbevegelse. Det ene er den sementering av offerrollen som lett hefter ved alle frigjøringsprosjekter; de tidligere undertrykte frigjøres i den grad at offerrollen i realiteten fungerer som legitimering av privilegier. Noen vil mene at lovgivning om diskriminering og ekteskapsinngåelse knyttet til seksuelle preferanser hos 1-2 % av befolkningen er et symptom på at vi har gått i den fellen. Dette gjelder i dagens samfunn ikke bare homofile, men det gjelder også dem.

Prinsipielt mer vesentlig er det imidlertid etter min oppfatning at homosex skjerper skillet mellom sex og fruktbarhet og gjør de grunnleggende problemer som er knyttet til dette skillet, drastisk nærgående. Forståelsen av sex som åndens manipulering av materien er ved homosex helt enerådende i og med at kjønnsorganenes utforming nå kun betraktes som et problem som skal overvinnes. Barn er her også prinsipielt utelukket på en måte som aldri er tilfelle ved sex mellom mann og kvinne. Dette synliggjøres ved at fruktbarhet som er helt fristilt i forhold til mor/far-relasjonen gis eksplisitt juridisk beskyttelse i og med loven om likekjønnet ekteskap.

Riktignok har kunstig inseminasjon med sæd fra en annen enn kvinnens mann vært praktisert i Norge i mange år, så det er ikke den homofile frigjøring som har skapt problemet. Men den har utvilsomt skjerpet det. Etter endringen i ekteskapsloven fra og med 2009 er kunstig inseminasjon også av en lesbisk gift eller samboende kvinne tillatt. Vi har ingen tilsvarende ordning for homofile menn, fordi en kvinne da vil måtte gå ni måneder gravid med et barn hun ikke vil få være mor til (såkalt surrogati), og det oppleves tross alt for drastisk. Men noen opplever også dette diskriminerende og argumenterer for at det må bli tillatt. Andre omgår loven ved å gjøre dette i land hvor slike svangerskap, som også kan inkludere utleie av livmor til et barn unnfanget ved egg fra en annen kvinne, er tillatt. Mitt poeng i denne sammenheng, at dette illustrerer hvilke problemer vi inviterer oss selv inn i når vi løser enhver forbindelse mellom sex og fruktbarhet, er uansett tydelig nok.

Etter min oppfatning viser dette at tanken om det homofile ekteskapet er irrasjonell og selvmotsigende. Den forutsetter en dualisme i menneskesyn og virkelighetsforståelse vi i andre sammenhenger har sett det uheldige ved, og derfor har lært å avvise. Her tillater vi oss å praktisere det, til dels begrunnet, tror jeg, i kollektiv skyldfølelse overfor homofile og i et i og for seg forståelig ønske om å kompensere for tidligere generasjoners diskriminering. Problemet er imidlertid at vi gjør det ved å innføre en ny diskriminering; vi fratar nemlig barn som er blitt til ved kunstig reproduksjon i homofile parforhold retten til å kjenne og vokse opp sammen med sitt biologiske opphav. Det er etter min oppfatning både irrasjonelt og etisk uakseptabelt. Skal denne kritikken være konsistent, må den imidlertid også gjelde barn blitt til ved bruk av genetisk materiale fra en tredjepart også i tradisjonelle ekteskap eller samboerforhold.

4. Den kirkelige debatten

Hvilke konsekvenser har så disse endringene i den allmennkulturelle bevissthet fått for den kirkelige tilnærming til de samme problemene? Det vil ikke være rett å si at den uten videre har akseptert alle endringer i kulturen. Det vil i kirkelig sammenheng generelt være betydelig grad av forståelse, tror jeg, for det jeg har sagt om at den generelle framheving av seksualitetens verdi kombinert med åpenhet for at et større mangfold i seksuelle uttrykksformer lett overbelaster individet. Det er stor forståelse for skadevirkningene av pornografiens kommersialisering av seksualiteten, og en generell framheving av betydningen av trofasthet i nære relasjoner. Det er samstemt kirkelig fokus på ekteskapet som en prioritert samlivsform, noe som blant annet kommer til uttrykk ved at den samme kirkelige utredning som legitimerer kirkelig vigsel av likekjønnede fastholder kravet om at kirkens prester ikke kan leve i samboerskap, men må være gift.

Når det gjelder synet på homoseksualitet, har det imidlertid vært ganske sterke krefter både i Den norske kirke og dens søsterkirker som har ønsket å ta det kulturelle omsving nokså direkte inn i kirken. Det henger sammen med flere forhold, tror jeg. For det første har de homofile framstått i en offerrolle som gjør at de fanges opp av den kristne etikkens omsorg for de svake. Det har ført til en begrunnelse for kirkelig aksept av homofile som tar utgangspunkt i nestekjærlighetsbudet som overordnet de konkrete bud og formaninger i NT. Denne argumentasjonen er nokså sentral i LN2006. For det andre har det kirkelige fokus på trofasthet og stabilitet i samlivet ført til kirkelig jakt på samlivsformer som kan sikre stabiliteten også i homofile parforhold. Det skapte den gryende kirkelige toleranse for partnerskapsloven på 1990-tallet, og har etter endringen i ekteskapsloven i 2009 ført til et krav om at likekjønnede ekteskap også må kunne inngås i kirken. På dette siste punktet har den kirkelige holdning endret seg nokså raskt. Den norske kirke var i utgangspunktet avvisende til forslaget om ekteskap for likekjønnede, men endret holdning etter at loven kom ut fra en forståelse av at kirken ikke bør komme helt på kant med den allmenne moralske forståelse i samfunnet. Det argumentet er sterkt framme i Sammen-utredningen fra 2013.

Dette fortoner seg imidlertid som en tilpasningsstrategi som det ikke er lagt mye arbeid i å utarbeide en konsistent begrunnelse for. De prinsipielle problemer som reises i og med skillet mellom seksualitet og fruktbarhet, er knapt berørt. Riktignok antydes det i Sammen-utredningen betenkeligheter i forhold til at lesbiske par får rett til å få barn ved kunstig inseminasjon fra en donor. Men de mer omfattende problemstillinger dette reiser, er ikke berørt i innstillingen, og slike spørsmål har knapt spilt noen rolle i den kirkelige debatt i det hele tatt. Den norske kirke ser altså ut til å ville vedta en liturgi for likekjønnet vigsel uten i det hele tatt å ha tenkt gjennom hva den skal mene om den reproduksjonsteknologi den dermed indirekte legitimerer. Den trofasthet mellom ektefellene som Den norske kirke holder fast på som det grunnleggende etiske orienteringspunkt også i forhold til de homofile relasjoner er imidlertid begrunnet i sammenhengen mellom sex og fruktbarhet. Tar en bort denne sammenhengen, vil en nødvendigvis møte spørsmålet om hvorfor dette absolutt skal være et eksklusivt og trofast forhold mellom to. Hvis sex er underholdning, hvorfor ikke da la seg underholde av flere? Hvis sex med én er bra, hvorfor er ikke sex med mange mye bedre? I forhold til det spørsmålet står Den norske kirke imidlertid helt hjelpeløs; dette har så langt ikke vært diskutert i det hele tatt.

Jeg har ovenfor påvist at den likekjønnede ekteskapsordningen i seg selv er en irrasjonell og selvmotsigende ordning. Den blir ikke bedre av å implementeres også i en kirkelig kontekst. Tvert imot framstår de problemer dette reiser som særdeles slett utredet til tross for over 20 års sammenhengende debatt om disse tingene i kirken. Hva har vi egentlig brukt denne tiden til når vi har kunnet snakke så lenge uten å komme til saken?

5. Kirkelige vigsel av likekjønnede

Så langt har argumentasjonen i dette foredraget dreid seg om det teologer gjerne kaller den naturlige moralerkjennelse, altså spørsmålet om hva vi kan finne ut om rett og galt på grunnlag av rasjonell refleksjon over erfaring og opplevelser uten at en uttrykkelig trekker Bibelen inn i debatten. En kan alltids diskutere hvor reelt dette skillet er. Rasjonalitet er i seg selv et livssynsavhengig fenomen; etikk utarbeidet i en teistisk og en ateistisk kontekst kan derfor se nokså ulike ut selv om begge påberoper seg å være rasjonelle. Det er et viktig aspekt også ved det vi her diskuterer; den seksuelle frigjøring er nok langt på vei begrunnet i sekularismens ønske om å frigjøre seg fra religiøst begrunnede normer og tradisjoner. Når det dreier seg om spørsmålet om å etablere en liturgi for vielse av likekjønnede, er det imidlertid uansett nødvendig å trekke inn Bibelen. Dermed reises også spørsmålet om hvordan den bibelske etikk forholder seg til den form for teistisk forankret rasjonalitet som jeg har lagt til grunn så langt i dette foredraget.

Svaret på det er at den bibelske etikk ikke opphever den rasjonelle begrunnelse for ekteskapet slik jeg har presentert den. Tvert imot; denne begrunnelsen skjerpes og presiseres. Jesus innskjerper faktisk kravet til monogam troskap og forbudet mot skilsmisse i den grad at selv disiplene steiler (Matt 19,10). Paulus gjør det ved å ta det jødiske ekteskapsidealet ut i den hellenistiske konteksten og innskjerpe forbudet mot likekjønnede forhold, som han, tro det eller ei, likestiller med avgudsdyrkelse (Rom 1,25). Ingen av dem gir noen utførlig begrunnelse for hvorfor de gjør det slik. Men det er nærliggende å tenke seg at de tar den allmennmenneskelige erfaring av sammenhengen mellom sex og fruktbarhet som reflekteres også i 1 Mos 1,28 og 2,24 og gjennomlyser den med troen på Guds skapende nærvær. I det møtet mellom mann og kvinne som lar et nytt liv bli til, møter vi også Gud. Troens og kjærlighetens mysterium møtes og skaper et rom for mediterende medopplevelse av Guds skapende allmakt. Alt som forstyrrer dette i form av egoisme og manipulering av forholdet mellom de to og den potensielle tredjepart, barnet, ødelegger møtets sakramentalitet og er derfor en form for avgudsdyrkelse. Noen og enhver kan ha ett og annet å be om tilgivelse for her; det er det også å håpe at vi gjør.

Når det er dette som er referansen, blir møtet med det foreliggende forslag til kirkelig vigselsliturgi, uansett hvor mye velvilje en prøver å lese det med, et møte med dumheten og vantroen stablet oppå hverandre. Her inviteres vi til en liturgisk feiring av det Guds ord uttrykkelig forbyr. Ingen av de bibeltekster som har med ekteskapet å gjøre – og det er nokså mange – kan leses, for da blir det med en gang åpenbart at de handler om noe annet enn det som foregår. I stedet må man hente inn tekster som handler om kjærlighet og medmenneskelighet i sin alminnelighet. Fine tekster alt sammen, men de har ingen ting i en liturgi for ekteskapsinngåelse å gjøre. Tydeligere kan det nesten ikke dokumenteres at det som her er på ferde, er mennesker som manipulerer bibeltekster for å få dem til å passe med sine egne formål. At kirkens liturgier skal skape et rom hvor tekstene får tale til oss på sine egne premisser og ta oss inn i sin virkelighet, er her ikke tatt med i betraktning i det hele tatt.

Det hele er en variant over temaet keiserens nye klær. Om dette hadde vært en karikatur laget for å demonstrere det likekjønnede ekteskapets selvmotsigelser, hadde det vært mulig å forstå det. Men det presenteres tilsynelatende med en ambisjon om å bli tatt på alvor. Hva presten har tenkt å gjøre den dagen menigheten gjennomskuer det som foregår, ser selvmotsigelsen i den likekjønnede liturgien og begynner å le, ser det ikke ut til at noen har tenkt på.

Det er mye godt å si om de kirkelige forsøk på å integrere homofile og gjenreise respekten for deres fulle menneskeverd. Det har lidd urett, også i kirkelig sammenheng, og det er det grunn til å beklage. Men gjøre det ved å lage en liturgi for likekjønnet vigsel, er et håpløst prosjekt; dette er en kombinasjon av det dypt tragiske og det ufrivillig komiske som vi heldigvis møter forholdsvis sjelden. Men neste ukes Kirkemøte har åpenbart tenkt å kjøre denne linjen til ende for åpne kameraer og full musikk. Så da kan vi bare sitter der og lure på hva det er vi har gjort for noe galt som gjør at vi skal straffes slik.

6. Hvordan skal vi forholde oss til en irrasjonell og vranglærende kirkeledelse?

Fordi alle kirker utelukkende består av feilende mennesker, er dette et spørsmål som alltid er aktuelt. Innføringen av en håpløs liturgi for feiring av det Guds ord forbyr, gjør imidlertid spørsmålet akutt: Hvordan forholder vi oss til de kirker som griper dette så galt an som det som nå skjer i Den norske kirke?

Det er i prinsippet to måter å svare på det spørsmålet på, og begge har sine sterke og svake sider. Det ene svaret er å holde ut, bekjenne sin tro og bli på sin post. Det er et svar som er lett å begrunne i den forstand at prøvelser og motgang er nødvendig side ved troens liv i verden. Vi er ikke lovet å slippe slike, heller ikke er vi lovet at de ikke skal komme fra kirkens egne ledere.

Dette svaret krever imidlertid at en er seg bevisst det farvann en seiler i, og at en er nøye på å avlegge den gode bekjennelse inkludert en avvisning av den vranglære kirkeledelsen legitimerer. Det er lett å flyte med strømmen. Men prinsippet om å tro med hjertet og bekjenne med munnen (Rom 10,9) gjelder også omvendt. Det en godtar med sin munn i form av manglende avvisning og protest har lett for å slå rot i hjertet. Dertil kommer at vranglærende undervisning i egen menighet kan gjøre det vanskelig å finne næring for troen. Som jeg alt har gjort oppmerksom på i dette foredraget, vil en avvisning av den bibelske ekteskapsforståelsen nødvendigvis medføre grunnleggende endringer i menneskesyn og virkelighetsforståelse, slik at det fort blir noe helt annet enn det kristne evangelium som forkynnes fra de prekestoler som bestyres av dem som fremmer og forsvarer nyordningen.

Det andre svaret er å bryte opp og prøve å etablere menigheter der troens integritet kan ivaretas, enten i form av valgmenigheter i Den norske kirke eller i en eller annen frikirkelig sammenheng. Det er imidlertid svakheter også med en slik løsning. Den norske kirker er på mange måter svekket både ved synkende medlemstall og manglende teologisk integritet. Det er likevel ingen tvil om at den i overskuelig framtid vil være den dominerende størrelse i det kristelige Norge. Den påvirker oss enten vi er medlemmer eller ikke. Det relativiserer i noen grad betydningen av å gå ut. Dessuten er det noe selvmotsigende også ved oppbruddet som løsning. Det er den religiøse individualisme som har skapt de problemer vi strever med, for det er den som har skapt et rom for å velge om en vil forholde seg til de nytestamentlige bud og formaninger eller ikke. Er det da sikkert at det er frikirkelighetens og organisasjonenes religiøse individualisme som også er løsningen på problemet? Er det ikke tross alt lettere å begrunne utholdenhet i motgang som en prinsipielt begrunnet løsning?

Jeg har ikke de klare svarene på disse spørsmålene, blant annet fordi svarene uansett vil måtte finne sin form i møte med konkrete, individuelle og lokale utfordringer. Jeg er imidlertid overbevist om det er svært viktig at vi i møtet med de utfordringer vi nå står overfor er påpasselige med å holde spørsmålene levende.