Livet har opna seg! Ein prestelærar ser tilbake

Torleiv Austad – en innflytelsesrik MF-lærer og kirkeleder En selvbiografi til opplysning og ettertanke Torleiv Austad har i 40 år undervist ved MF, det meste av tiden som dosent og professor i systematisk teologi. I kirken har han hatt betydningsfulle verv og oppgaver, blant annet innen det kirkelige reformarbeidet, som leder av lærenemnda og i ulike former for økumenisk virksomhet. Nå har han utgitt sin selvbiografi. Det fortjener han takk for. Det er interessant å lese hans erfaringer og tanker etter et aktivt liv i kirkens tjeneste. 

Halve boka er omtale av hans barne- og ungdomsår, studietiden, familie og venner. Dette er også en viktig målgruppe for forfatteren. Vi har alle røtter i et oppvekstmiljø. Austad gjør oss kjemt med sin egen bakgrunn. Oppveksten som prestesønn i Valle i Setesdalen og Sauland i Aust-Telemark har medvirket til å gi ham en trygg kristen tro. Samtidig skriver han at han ofte har kjent på tvisyn og tvil om hva som var rett og godt. Det kan være at han av og til i kinkige spørsmål gjemte seg bak idealet om å være saklig og på den måten vred seg unna å gi tydelige svar, innrømmer han. 

I studietiden på Menighetsfakultetet var systematisk teologi det faget han likte best. Professor Leiv Aalen var den læreren som kom til å stå ham aller nærmest. Han la særlig vekt på de evangelisk-lutherske bekjennelsesskriftene. Gjenfødelsen i dåpen var viktig for ham. Aalen tok oppgjør både med pietismen og med Ole Hallesbys erfaringsteologi. Å omvende seg er å vende tilbake til dåpen, dette var et hovedpunkt i Aalens teologi. Aalen var redd for at den konfesjonelle lutherdommen skulle svekkes ved fakultetet. Austad fulgte ikke Aalen på alle punkt. Han ville ikke være en «einøygd konfesjonalist». «Det ville være i strid med mitt økumeniske syn», skriver Austad. Han ville ikke kopiere hverken Hallesbys eller Aalens teologiske profil. 

Sterke krigsinntrykk fra barneårene var nok med i minnet da han etter studietiden valgte emne for en avhandling som ble belønnet med H.M. Kongens gullmedalje i 1964. Den dreiet seg om hvordan to-regimentslæren kom til uttrykk i kirkekampen i Tyskland og i Norge under krigen. Hans doktorgradavhandling i 1975 tok for seg bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn og redegjorde for bakgrunnen for at prestene i 1942 brøt med nazistenes kirkestyre. Det er interessant å lese om at han under arbeidet med doktorgraden, fikk tilgang til papirene etter Eivind Berggrav. Han samtalte også med Sigmund Feyling og andre NS-folk fra krigstiden. 

Debatten om ordinasjon av kvinnelige prester var intens på 1960- og 1970-tallet. Flertallet i MFs styre ville ikke ansette Ivar Asheim som professor i etikk fordi han var for kvinnelige prester. Men forstanderskapet sa ja. Senere gikk et flertall på fem i lærerrådet inn for ordinasjon av kvinner, mens et mindretall fant at dette var i strid med Guds ord. Austad gikk inn for at kvinner burde få full eksamen på praktikum, noe som ble vedtatt med 12 mot 9 stemmer av Forstanderskapet i 1976. I 1973 ble Austad spurt om å stille til valg for styret for FBB. På den tiden måtte man ikke være motstander av kvinnelige prester for å være med i styret. På første styremøte sa han at han ikke kunne være med på noen uttalelse som betød et nei til kvinnelige prester. Ved neste valg ble han ikke gjenvalgt som fast medlem. Siden meldte han seg ut av FBB. 

MF ble inkludert i Lov om universiteter og høgskoler i 1986, som omfattet både statlige og private høgskoler. Styret ble øverste organ ved MF. Forstanderskapet ble nedlagt, og rektor ble den eneste som uttaler seg på vegne av fakultetet. Ved valg av eksterne medlemmer til styret er representanter fra Bispemøte, Kirkerådet og kristelige organisasjoner med. Austad konstaterer at fakultetet er blitt mer og mer knyttet til Den norske kirke. Kanskje har fakultetet aldri stått mer sentralt i kirken enn i dag, skriver han. Jeg synes det er påfallende at Austad ikke problematiserer dette forholdet. Den norske kirke har i de senere årene vært i en læremessig oppløsning, der MF burde ha vært et teologisk korrektiv. Den åpne folkekirkens demokratiske system har ført til at folkeopinionen i stor grad har erstattet Skrift og bekjennelse som autoritet i kirkens forkynnelse og undervisning. MF selv er rammet av den samme liberaliseringen. 

På et pensjonisttreff i 2015 ble Austad spurt om å tale om «Hvorfor er ikke MF i dag til å kjenne igjen?» Her tok han opp tre sentrale spørsmål: Hvilken vekt har synet på ekteskapet som en offentlig-rettslig avtale mellom én mann og én kvinne i MFs ansettelsespraksis i teologiske fag? Kan vitenskapelig teologi godta troen på at Gud har åpenbart seg i historien? Hva har det å si for forskerne ved fakultetet at en baserer virksomheten på Den hellige skrift og bekjennelsesskriftene i Den norske kirke? Innlegget kom på trykk i Luthersk Kirketidende. Det var bra at Austad tok opp disse spørsmålene. Hans kritiske synspunkter vakte debatt. På sosiale medier ble han omtalt som en syvende far i huset. I boka demper han imidlertid sin kritikk mot MF. Han viser til at det ved en slik institusjon er et sunt livstegn å få kritikk både innenfra og utenfra. 

Torleiv Austad var aktivt med i reformbevegelsen i Den norske kirke. Da Det frivillige kirkelige landsmøte oppnevnte Reformkommisjonen av 1965, ble biskop Fridtjov Birkeli leder, fakultetslektor Andreas Aarflot nestleder, mens Austad ble sekretær. For kommisjonen var det viktig å se Den norske kirke som et trossamfunn. I den videre prosessen spilte Aarflot en sentral rolle i kontakt med politikerne. I 1969 vedtok Stortinget å opprette Kirkerådet. Et statlig stat/kirke-utvalg med Helge Sivertsen som formann gikk i 1975 inn for å løse kirken fra staten, men kirkeminister Einar Førde ville inntil videre holde fast ved statskirkeordningen. 

Austad analyserte stortingsmeldingen på Dent frivillige kirkelige landsmøtet i 1980. Han var skeptisk til kirketenkningen i meldingen der målet var en åpen varm og romslig stats- og folkekirke. Regjeringen hadde ikke fanget opp et tydelig ønske i reformbevegelsen om å forstå Den norske kirke som et trossamfunn, sa han. 

I det senere arbeidet ble Andreas Aarflot den sterkeste pådriveren frem mot etableringen av Kirkemøtet. Det ble slutt på statskirkeordningen i 2017. Aarflot la vekt på at all makt i kirkestyret prinsipielt er å forstå som delegert fra den kristne menighet. I boka skriver Austad at i og med etableringen av Kirkemøtet ble det etter hvert tydelig at Den norske kirke forstår seg som en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Men hva sier Aarflot og Austad i dag om den teologiske profilen til den reformkirken de fikk etablert? Er den blitt bekjennende og misjonerende? 

Hva nå med kirkesynet? I 1975 gjorde Carl Fr. Wisløff det kjent at han ville slutte som lærer ved fakultetet. Han fikk ingen støtte for sitt bibelsyn og kirkesyn. Andreas Aarflot hadde kritisert ham fordi han ikke kunne anerkjenne at folkekirken var en sann kristen kirke. Da FBB diskuterte å åpne foreningen for lekfolk, utgjorde kirkesynet et problem. På den tiden var det maktpåliggende å holde fast ved at «Den norske kirke er en virkelig Jesu Kristi kirke», skriver Ole Fredrik Kullerud i FBBs jubileumsbok i 2019. Men på 1990-tallet avviste FBB kirkefelleskap på tvers av uenighet i homofilispørsmået. Og da Dnk i 2007 gikk et skritt videre og åpnet for at homofilt samlevende kunne være prester, erklærte foreningen seg uavhengig av denne, kunne vi lese. Det vil jeg tolke slik at FBB har nærmet seg Wisløffs kirkesyn. 

Austad ble selv formann i Den norske kirkes lærenemd. Der fikk de til behandling Asle Dingstads brudd med biskop Sigurd Osbergs tilsyn som følge av Osbergs syn på homofilt samliv. Senere kom Hognestadsaken og en læremessig avklaring av homofilisaken på lærenemndas bord. Austad selv var klar på at ingen bibeltekst kunne underbygge et seksuelt samliv mellom to av samme kjønn. Lærenemnda ble splittet. Så kom ny «kjønnsnøytral» ekteskapslov, og Kirkemøtet vedtok i 2017 kirkelig vigsel av to av samme kjønn. Austad vil likevel ikke forlate kirken. Han peker blant annet på at i kirken er det mange ulike lemmer. «Det er ubibelsk å gjere kyrkja til eit reint meningsfellesskap», skriver han. Men her dreier det seg da ikke bare om ulike meninger! 

Jesu sterke ord om å ta avstand fra vranglæren blir aldri tatt fram i den åpne folkekirken. Her er likestilling og toleranse i praksis blitt overordnede idealer. Alle døpte medlemmer har like rettigheter i kirken, uansett hva de tror og hvordan de lever. Mens regjeringen i statskirketiden var forsiktig med å sette Bibelen og kirkens bekjennelse til side, kan Kirkemøtet bruke sin lovfestede makt til å gjøre nettopp dette. 

Austad er selv klar over sin personlige begrensning. Det er verd å sitere hva han selv skriver: «Eg har tenkt mykje på noko Halvor Nordhaug sa til meg då han var rektor på praktikum på MF. Vi tala om å ta del i kyrkjedebatten i media. Halvor bruka eit bilete frå fotballspråket og sa rett til meg: «Du er ikke aggressiv nok til å være spiss!» Med det meinte han at eg ikkje tykkjest å eigne meg til å vinne ein debatt i det offentlege rommet. Det er kanskje ein treffande observasjon. Eg er for stillfarande av natur til å stå på barrikadane og skrike. Kanskje har eg også for mykje tvisyn i meg til å kunne gjere det. Når einskilde klagar over at eg har vore så lite synleg i media, trøystar eg meg med at ein også treng folk lenger tilbake på bana.» 

Å sammenlikne en teologisk debatt med en fotballkamp, er etter mitt syn lite treffende. Der er hensikten å lage mål og få applaus fra heiagjengen på tribunen. En dag skal alle mennesker stå til regnskap for en hellig dommer. Da blir det alvor. Da dreier det seg om evig frelse eller fortapelse. En rett teologi og en sann kirke har som fremste mål er å lede mennesker til en frelsende tro på Kristus. Enhver kirke bør vurdere sin virksomhet i lys av denne målsettingen. Det skjer ikke i Den norske kirkes ledende organer i dag. 

Jon Kvalbein

Torleiv Austad: Livet har opna seg! Ein prestelærar ser tilbake 

Efrem 2020 

Ib. 360 s.