Livet på liv og død

Lydighet mot DET VI KAN STÅ FOR

Dødens ansikt er blitt en daglig eksponering gjennom ulike kanaler. Vi lukker vårt indre øye og kan ikke ta det inn over oss for lenge om gangen. Kulturprofiler prøver å få oss til å lukke opp øynene igjen gjennom kunstutstillinger, teater og sangtekster. Noen ganger bråvåkner vi som etter 22. juli 2011. Da ble dødens ansikt avdekket i all sin gru, og gjennom rettssaken mot Anders Behring Breivik ble en hel nasjon og mye av verden for øvrig tatt med inn i tanker og virkelighetsforståelser som vekker uro og gru. Vi opplever strømningene der ute som en trussel mot selve livet.

Døden møter oss fra en skjerm i stua, og vi får et slags fjern-syn på den. Andre ganger kommer døden til vårt nære nettverk, og noen ganger farlig nær meg selv.

Døden kan være mild og ventet, andre ganger brå og grusom, forvoldt av ondskap. Mer enn 60 år etter nazi-overgrepene står vi stadig uforstående til hvordan slik ondskap kan få så stort omfang i folk og nasjoner. Slik vi daglig opplever i media.

Stanley Milgrams kjente psykologiske eksperiment

I 1961 ble det foretatt et kjent og viktig eksperiment for å forsøke å finne ut hvor langt mennesker ville gå i det å skade en annen under gitte betingelser. Førsøket ble gjort av professor Milgram ved Yale – universitetet i USA.  I forsøkslaboratoriet skulle en person stille noen spørsmål til en person som han ikke så, men bare hørte. Hver gang svareren svarte feil, skulle han få et lite elektrisk støt som ble sterkere og sterkere ettersom det ble flere feilsvar. Forskerne ville prøve å finne ut om, og når, noen ville bryte forpliktelsen til eksperimentet og slutte å tilføre svareren støt når de hørte det økende ubehaget eller smerten som svareren ga uttrykk for. Resultatet var at 62 % adlød det forskeren ba dem om. De ga full strømstyrke selv om de hørte skrikene fra mannen i buret. Etter hvert svarte han ikke i det hele tatt, og det var ingen flere bønner om å holde opp.

Ekstremsonen fra 2010

Ca 50 år etter, i 2010, ville et forskerteam i Frankrike gjøre eksperimentet på nytt. De brukte samme strenge forskningsmetode og kopierte Milgrams eksperiment så likt det lot seg gjøre. Forskjellen var at selve utspørringen og svaringen skulle foregå med langt flere mennesker, og framfor et TV-publikum. Det ble laget et talkshow med en kjent skuespiller som programleder og et publikum på 2000 deltakere. Programmet ble kalt «Ekstremsonen». 13000 personer ble kontaktet om eventuelt å være med. 2500 sa ja, og etter nøye gjennomgang med personlig intervju ble 80 personer utvalgt; vanlige, gode mennesker som du og jeg.

Deltakerne blir inndelt i grupper på åtte, og i ti dager tas så programmet Ekstremsonen opp. Deltagerne vet to ting: De skal være med å lage et direktesendt TV-show, og de vinner ikke penger. De inngår en kontrakt der de aksepterer at de skal spørre mannen som har sagt seg villig til å sitte fastspente i buret, Jean Paul, 27 spørsmål. Han har fått ett minutt til å lese svarene. De skal utføre straffen og gi støt hvis han svarer feil på spørsmålet de leser opp. Voltstyrken starter lavt, og øker opp til 420 volt som blir gitt ved det siste av de 27 spørsmålene.

For å se dokumentaren, kan du klikke du deg inn på nrk.no og søke etter «Døden som underholdning». Jeg sier som hallodama sa før i tiden: «Vi gjør oppmerksom på at innslaget inneholder sterke scener.» Den vakre programlederen representerer autoriteten i spillet og gir instrukser slik forskerteamet forteller henne på øret. Smerteskrikene øker med økende voltstyrke, de blir mer og mer intense og fortvilet.

Deltakerne kvier seg for å dra i spaken ved feil svar, og de ber om å «få lov til» å bryte. Skrikene er spilt inn av en skuespiller som forlater buret uten at de ser det. Deltakerne appellerer til programlederen: Det gjør vondt! Stakkars Jean Paul! Kan vi stanse? Jeg kan ikke skade han mer! Jeg føler meg som en sadist! Jeg blir kvalm! De ser bedende på programlederen. Men programlederen holder fast ved spillereglene: Ikke bry deg om det! Spillet krever at du fortsetter. Vi påtar oss alt ansvaret.

Vi ser i dokumentaren at deltakerne blir mer og mer ubekvemme ved å være i denne rollen, og de finner måter å omgå konflikten: De ler, de jukser, de fornekter personen som lider, og lager seg andre forklaringer. Dette er TV, og ingen ødelegger et talk-show som skal være morsomt. Alt er lagt opp til den rette stemningen; musikken, lyskasterne, programlederen, publikum som heier eller buer. Dette er spenning. Dette er underholdning.

Forskerteamet regnet på forhånd med at de fleste ville si nei til å gå linen ut og motsette seg å gi full voltstyrke. Ved 180 volt er det en gruppe som velger å motsette seg. De avbryter spillet. Ni personer hører mer på han som lider enn på autoriteten som holder fram de strenge spillereglene om å fortsette. Disse ni har ikke mye felles, men alle ble minnet om sine dypeste verdier. En fortalte at hun så for seg konsentrasjonsleirene og følte seg som en lege der. Hun kom fra et kommunistregime, og hadde spurt seg selv mange ganger: Hvorfor fant vi oss i det i 50 år?

Ytterligere sju deltakere bryter ved en voltstyrke på 320 volt. Til sammen er det 16 deltakere av de 80 som setter seg opp mot autoriteten og sin egen frykt for ikke å lyde autoriteten. 81 % adlyder.

Det er interessant å se en slik film, og ikke minst interessant å få del i analysen av forskningsprosjektet. Menneskene som var med, er ikke kriminelle, de er vanlige mennesker med arbeid og familie. De har sine verdier i det daglige, men i denne situasjonen og disse rammene, følger de autoriteten, ikke sine egne verdier. Vi ser og hører at det er ikke helt greit. Men de vil te seg slik det forventes av dem. Hver gang de gir et større støt, øker forpliktelsen deres. Forskerteamet konkluderer: åtte av ti vanlige mennesker gir, når autoriteten krever det, et annet menneske støt som er dødelig.

Hvordan kan dette skje? Forskerne gjør sine tolkninger, og disse kan vurderes med flere nyanser og begrunnelser, noe jeg utfordrer leseren til å tenke gjennom.  Analysen fra forskerne er at fjernsynet de siste årene er blitt en autoritet vi gir stor makt. Vi tror vi er autonome og frie mennesker som selv kan bestemme hva vi gjør, men vi er lydige mot autoritetene. Helt fra barnsben av har vi lært at er vi ikke lydige, følger sanksjoner. Fjernsynet er blitt et system som folk flest har lært å underkaste seg. Vi ser adferds-modeller endrer seg gjennom reality-serier. For å vinne må noen ydmykes. Med den store innflytelsen TV har i vår tid, står dette systemet over andre viktige system, til og med religion. En deltaker sa etterpå: «Jeg ble med på dette, og ser hvor stor makt fjernsynet har. Det var som om vi hadde vinger. Jeg ville ikke, men gjorde det likevel!»

Forskerteamet ble overrasket over den store forskjellen fra Milgrams eksperiment i 1961, en økning på lydighet mot autoriteten fra 62 % til 81 %. Forskerne i Frankrike mener resultatene avspeiler hvordan fjernsynet har dratt grensene for hva vanlige mennesker kan komme til å gjøre. Dette er en skremmende utvikling. Dokumentaren viser også andre eksempler på hva fjernsynet kan vise av destruktiv adferd, med påfølgende økende seer-tall. Filmteamet reiser spørsmålet: Er tiden kommet til at fjernsynet kan arrangere drap for underholdningens skyld? Dokumentaren viser at dette skjer.

Forsvarsadvokaten

De fleste av oss lever ikke livene våre innenfor rammene av et fjernsyns-show. Og likevel kan det for noen skje at en plutselig er i en situasjon som er helt utenfor det en noen gang hadde kunnet forestille seg. Forsvarsadvokat Geir Lippestad har nylig gitt ut bok. Han kaller boken «DET VI KAN STÅ FOR». Kritiske spørsmål om det var riktig av han å gi ut denne boken, lar vi ligge her. Han opplevde store utfordringer fra den første dagen etter 22. juli 2011 da han ble oppringt tidlig om morgenen og spurt om han ville være forsvarer for Anders Behring Breivik. Han møter klienten sin og beskriver den surrealistiske tilstanden han som forsvarsadvokat blir ført inn i.

Mange var de som mente at «et slikt umenneske» ikke var verdt en forsvarer. Det strømmet på med hatmailer. En kollega skrudde ned skiltet sitt og flyttet vekk fra kontorfellesskapet. Han uttrykte sterkt og klart at han aldri mer ville ha noe med Lippestad å gjøre. Lippestad ble av mange den første tiden oppfattet som en landssviker. Han selv følte det som om han var med i en film.

Da han først hadde forpliktet seg på jobben, måtte han for sin egen del og overfor verdens journalister finne et ståsted, en begrunnelse, for at han ville forsvare den verste massemorderen Norge hadde opplevd etter krigen. Det stod helt klart for han at forsvarer-jobben måtte begrunnes i fundamentale verdier. Han går ut fra den første samtalen med klienten for å møte pressen der alle vil spørre om hvorfor han skal forsvare denne mannen. Han skrev da ordene på den gule lappen som han hadde foran seg gjennom hele rettssaken: «Verdikommunikasjon = Rettssikkerhet, demokrati. Verdig, rolig, ærlig». Han tok klart avstand fra de gjerninger denne mannen hadde utført, men han MÅTTE, som forsvarsadvokat, forsvare de grunnleggende rettsprinsippene vårt samfunn er tuftet på: alle mennesker har rett til en forsvarer.  

Gjennom rettsaken kommuniserte han disse verdiene. Gjennom hans forsvar for massemorderen kommuniserte han hans menneskeverd på tross av det han hadde gjort, og jeg tror Geir Lippestad fikk hele nasjonen med på at dette menneskesynet vil og må vi vi stå for. Ved siste årsskifte ble da også Geir Lippestad stemt fram som «Årets navn» i flere av våre riksaviser.

I boka tar Geir Lippestad oss med inn i sine refleksjoner og gir bakgrunn for den styrken han viste i disse lange og vanskelige forsvarer-dagene. Han forteller om erfaringer fra barndom og ungdom, farens konkurs og kamerater som havnet på feil side av det lovlige. Han forteller hva det har gjort med han som menneske og far å måtte ta valg om liv og død for datteren Rebekka som daglig svever mellom liv og død. Hun er nå 17 år og er avhengig av respirator 24 timer i døgnet. I travle advokatdager, er det første han gjør i pausene å sjekke om det er noen meldinger. Har det skjedd noe med Rebekka som krever hans øyeblikkelige nærvær? «Man skulle tro at når livet til ens egen datter henger i en tynn tråd, vil man bli tappet ytterligere for krefter. Men så er det kanskje nettopp alle disse dyrebare stundene med Rebekka opp gjennom årene, hvor gleden over et lite smil – ja, noen ganger bare et eneste pust – ikke bare har lært meg at dype kriser er en del av livet, men også at livet selv er det skjøreste vi har, og langt fra noen selvfølge.» (Sitat fra boken).

Lippestad forsvarer et menneske, med det menneskeverd alle mennesker har, og besegler forsvarer-avtalen slik skikken er i norsk rettsvesen, å gi klienten et håndtrykk. «Selv om denne symbolske handlingen var aldri så profesjonell, kunne jeg ikke fri meg fra opplevelsen av at jeg tok i den samme hånden som hadde tatt livet av alle de unge på Utøya. Det er noe med inntrykket av folks hender og tanken på det de har gjort, som virker sterkere enn mange andre deler av kroppen.» (Sitat fra boken).

Gjennom disse hendelsene, boken og våre alminnelige og ualminnelige dager møter vi livet på liv og død. Lippestad gir et sterkt vitnesbyrd om menneskets verd og gleden og livsinnholdet i møtet med en som lever et sterkt funksjonshemmet liv. Dette gir grunn til å tenke på verdien av det livet som enda ikke er født, og disse små menneskenes behov for sterke forsvarsadvokater.

Lydighet mot hvem? Og hvem gir legitimitet til autoriteten?

Jeg ser igjen for meg deltakerne i TV-showet. De fleste blir med på å gi dødelig støt til en person som skriker av smerte og ber tynt om at de må holde opp. Voltstyrken blir langsomt sterkere, og hver gang de drar i spaken, blir forpliktelsen til neste støt større. Når showet er over, «våkner de opp» til en utenfor-spillet-erkjennelse av at «vi trenger et sikkerhetsnett» og «vi trenger holdepunkter».

Forskerteamet bak «Ekstremsonen» konkluderer med at den viktigste faktoren til at resultatet ble som det ble, åtte av ti, dro i støt-spaken helt til 420 volts styrke, var lydighet mot en autoritet. Denne autoriteten misbrukte sin makt i forhold til de dypeste verdiene vi som mennesker bærer i oss: at vi skal ta vare på hverandre. «Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du også gjøre mot dem».

Kanskje er saken mer nyansert enn at det er fjernsynet vi vanlige mennesker er lydige mot. Jeg vil hevde at konformitetspress og redselen for å skille seg ut (muligens spiller TV en viktig rolle her som definisjonsmakt), er en viktig «autoritet» mange er lydige mot.

Deltakerne i «Ekstremsonen» sa i etterkant: «Vi ville det ikke, men vi gjorde det. Vi trenger holdepunkter. Vi trenger et sikkerhetsnett!» Som for Geir Lippestad, deltakerne i spillet, og for alle oss, blir det et viktig spørsmål: Hvilke verdier har vi? Hva er disse verdiene tuftet på? Hva kan vi virkelig stå for? Hva bærer gjennom ekstreme situasjoner? Og - om vi tar det litt lenger: Hvem skal vi stå for med det vi kan stå for? - Meg selv? Andre mennesker? Samfunnet? Politiske partier? Organisasjoner? – Gud?

For kristne mennesker gis det ett svar på det: Våre verdier er de spillereglene Gud selv har gitt gjennom sitt ord. Her har vi fått veiledning så det holder: i forhold til livet selv, våre relasjoner, mann og kvinne og alle mennesker, gjøre det gode og tenke det rette. Det er Gud vi skal stå for. Ikke det konforme livet som TV viser daglig der alkohol er feiringsfaktor nummer en, nakenhet er noe av det mest spennende en kan by fram, overflatisk sex er et nødvendig krydder i livet, og «herregud-utrop» er dagligspråk.

 Vi er ikke med i et fjernsyns-show, men vi lever i en relasjon til Gud. Guds kjærlige nær-syn ser til og med våre tanker. Hvis noen omskriver disse grunnleggende verdiene, disse holdepunktene, dette sikkerhetsnettet som vi har fått klart og tydelig definert, skal vi ikke «dra i spaken» og etterpå si: «Jeg visste at det var galt, men jeg gjorde det likevel. Det var for fristende fordi alle så på meg. Jeg ble dratt med på grunn av musikken, lyskasterne, publikum som heiet og forventet at jeg fulgte spillereglene i showet! Det var som om vi hadde vinger».

Vi har vel alle hørt uttrykket «Bordet fanger.» Hvordan skal vi som kristne forholde oss til forventningene rundt oss? Det er mange som vil påvirke. Det er mange som definerer hva som «er noe i vår tid». De prøver, gjennom ulike kanaler, fra forkynnelse til fjernsyn, å være en autoritet som former vår livsførsel.

Noen var tro mot sine dypeste verdier, og brøt spillet. De blir stående igjen som helter i dokumentaren.  Dokumentaren viser også en video fra Den himmelske freds plass i Beijing 4. juni 1989: Stridsvogner ruller inn i Beijing. Den 27. hæren skyter inn i folkemengdene. Hundrevis, trolig tusenvis av personer blir drept. Panservognene tar seg inn til Den himmelske freds plass.  5. juni 1989: En enslig demonstrant stiller seg foran en panservogn, og sikrer at den ikke kommer fremover i løpet av den neste halvtimen. Mannen blir ført bort. Hva som skjer med han, vet vi ikke. Men han har for alltid skrevet seg inn i historien som en stor helt som prøvde å hindre tanksen å komme videre.

Vi har fått det sikkerhetsnettet som deltakerne i «Ekstremsonen» etterlyste. Som kristne er vi valgt ut til en verdikommunikasjon som gjelder hele livet, en lydighet mot det livet Gud har skapt og gitt sine spilleregler for. DET KAN VI STÅ FOR.