Livssynsnøytraliteten, frikirkene og Den norske kirke

I forlengelsen av Livssynsutvalgets innstilling har vi fått en interessant debatt mellom representanter for frikirkene og Den norske kirke. Livssynsutvalget tar som kjent til orde for en prinsipiell likestilling mellom ulike tros- og livssynssamfunn. Dette støttes av representanter for frikirkene, som slik øyner en mulighet for større likeverdighet i forhold til Den norske kirke. Fra Den norske kirke, her først og fremst representert ved biskopen i Borg, Atle Sommerfelt, beskyldes de da for å gå sekulærhumanistenes ærend og i realiteten svekke den kristne kirkes stilling i det norske samfunnet.

Jeg tror imidlertid det kan være grunn til å holde to ting fra hverandre her. Det ene er spørsmålet om hvorvidt det skal være en form for preferanse for spesifikt kristne verdier i norsk samfunnsliv og norsk lovgivning. Det spørsmålet tror jeg det kan være gode grunner til å besvare med ja, ikke bare fordi det er dette som er den tradisjonelle forankring av vårt felles verdigrunnlag, men også fordi dette er gode verdier som har allmenn oppslutning langt ut over rekken av aktive kirkegjengere. Demokratiske idealer som likeverd, ytrings- og religionsfrihet er vokst fram i en kristen kultur, og det er ikke gitt at de lar seg bevare om forbindelsen til røttene blir kuttet av.

Om dette innebærer at Den norske kirke skal ha en særstilling og være så tett knyttet til statsapparatet som den har vært i Norge, er imidlertid et annet spørsmål. Det er flere grunner til at det spørsmålet etter min oppfatning bør besvares med nei. Erfaringen viser at det lett frister politikere til å ville styre kirken selv. Det er dessuten mye som tyder på at om en ønsker at samfunnets kristne verdiforankring skal være reell, så forutsetter det at kirken har en relativt fri stilling i forhold til staten, slik at det er lettere for den å påtale de brudd med et kristent menneskesyn statlige myndigheter gjør seg skyldig i. Det er ikke gitt at statlig utnevning av biskoper og finansiering av prestestillinger direkte over statsbudsjettet er den beste måten å ivareta kirkens frihet på.

Det var refleksjoner langs disse linjer som lå bak det såkalte kirkeforliket i 2008 og som førte til de endringer av Grunnlovens statskirkeparagrafer som ble vedtatt i fjor. Det statlige kirkestyret er, i hvert fall delvis, opphørt, samtidig som Grunnlover fremdeles uttrykkelig forplikter staten på kristne og humanistiske verdier. Vi er ikke kommet svært langt i tegne ut hva det konkret betyr hverken for kirken eller staten, men det er i hvert fall pekt på en vei videre. Denne prosessen har FBBs Teologiske Nemnd tidligere uttalt seg positivt om.

Livssynsutvalget foreslår å avslutte dette prosjektet og erstatte det med et forsøk på prinsipiell likestilling av alle religions- og livssynssamfunn samtidig som en ønsker å opprettholde de demokratiske idealer som samfunnets fellesverdier. Det tror jeg er et ualminnelig dårlig forslag, blant annet fordi religionene i forhold til de verdier en her ønsker å prioritere, faktisk ikke er like. En likestilling av alle religioner er derfor uforenlig med tanken om en verdiforankret stats- og samfunnsforståelse, og jo fortere en innser det, jo bedre er det. Forsøket på å likestille alle religioner innebærer også at en gir en rent sekulær begrunnelse for deres betydning. Dermed tillegges staten et overordnet ansvar for å fortolke hvilke livssynsmessige ytringer som er berettigede og hvilke som ikke er det. Utvalgets forslag innebærer altså i realiteten en tilslutning til tanken om staten som sekulært livssynspoliti.

Det er denne implikasjon av livssynsutvalgets innstilling biskop Sommerfeldt mener frikirkenes talspersoner ikke i tilstrekkelig grad tar på alvor. Det tror jeg han har rett i. Livssynsmessig likestilling er et ideal som bør parkeres så fort som mulig; det mangler forankring i virkeligheten, og den grad en prøver å praktisere det, innebærer det i realiteten en preferanse for sekularismen. Religionsfrihet er et ideal som sikres mye bedre ved en religiøst begrunnet respekt for menneskers integritet enn ved en stat som fungerer som en sekularismens imam som forteller hva som er lov og hva som ikke er lov.

Men den grunnlovsfestede forpliktelse på forankring av statens verdigrunnlag i vår kristne og humanistiske arv kan ikke lenger begrunne Den norske kirkes helt spesielle stilling i norsk offentlig forvaltning. Det er blitt et problem, både for Den norske kirkes selvforståelse og dens mulige innflytelse som en kritisk røst i det norske samfunn at den baserer sin posisjon på et stort antall ikke praktiserende medlemmer med svært sprikende posisjoner i verdi- og livssynsspørsmål. Dette er noe frikirkene har hevdet i mange år. Den styrende elite i Den norske kirke har imidlertid vist mye motvilje mot å realitetsorienteres på dette punkt. Ut fra den måten biskopen i Borg formulerer seg på, kan det se ut som den her fremdeles har et stykke vei å gå.