Lokalmenighetens rett i lys av enhøyesterettsdom.

Menighetene i nord har tapt sin sak i Høyesterett. Bakgrunnen for rettssaken var en protest mot den måten Liturgien - den såkalte bispemessen - ble innført på i 1977. Under henvisning til Kirkeordningslovens bestemmelser om Menighetsmøtets fullmakter. har en hevdet menighetenes rett til å innføre/ikke innføre liturgiske forordninger, forordnet av Kongen etter Grunnlovens § 16.

Rettssaken har hatt en heller anonym plass i mediebildet, og det til tross for de store prinsipielle spørsmål som den reiser. Saksøkernes argumentasjon er bygget på en teologisk begrunnet og tolket kirkerett, der lokalmenigheten, som samlingen av de troende rundt Ord og sakrament, utgjør fundamentet i kirkeordningen og representerer kirken som rettssubjekt.

Dommen i Høyesterett viser til fulle at vi ikke har noen teologisk begrunnet kirkerett. Istedet har vi et religionsvesen med ditto kirkerettsregler fra enevoldstiden. Lokalmenigheten må vike for en toppstyrt og topptung kirke - og det egentlige kirkelige rettssubjekt flyttes uproblematisk fra forsamlingen på stedet til et eller annet sentralorgan, det være seg politisk eller «kirkelig».

La det være sagt i klartekst: Vi er meget bekymret for resultatet av dommen og den trend som denne stadfester. Og dette er vi, til tross for den overføring som er igang fra kongelige eneretter til sentralkirkelige fullmakter. For det denne saken dreier seg om, er ikke først og fremst hvorvidt kirken fortsatt skal være statskirke eller ikke, men om lokalmenighetens fullmakter og rettssikkerhet.

I FBB-nytt nr. 4/86 gir førstelektor Oddvar Johan Jensen en overbevisende teologisk begrunnelse for lokalmenighetens rett til å verge seg mot fremmed lære og til å kalle og avsette sine prester. Her vises m.a. til Luthers skrift fra 1523 om prestevalg, der han sier: «Når det gjelder å bedømme læren og innsette eller avsette lærere og sjelesørgere, må man slett ikke bry seg om menneskelig lov og rett, nedarvet skikk, sedvane osv., selv om dette er fastsatt av pave eller keiser, av fyrste eller biskop, om så hele verden har godtatt det, og om dette har vart i ett eller tusen år.»

Dette er ikke ment å være et opprør mot en rettmessig og nødvendig organisering av en fellesstruktur av norske «menigheter etter den Lutherske konfesjon». Vi taler ikke kongregasjonalismens sak.

Men vi vil hevde med styrke at når felleskirkelige organer. det være seg Konge eller kirkelige råd og møter, taler og handler, så gjør de det på vegne av menighetene. Det må aldri skje slik at de fratar menigheten deres rett. Og når det så gjelder gudstjenesteordninger og andre skikker, må vi fastholde hva Den augsburgske konfesjon sier om hva som er nødvendig for Kirkens enhet: «Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker.» (CA art. 7.)

Når det gjelder den aktuelle saken om innføring av ny Liturgi i l977, var det nettopp innholdet i Liturgien som ble anfektet, ut fra en klassisk, luthersk kristendomsforståelse. Vi er ikke av dem som har ønsket å bære frem en unyansert og bombastisk kritikk av nyordningen. Vi har vanskelig for a se at det isolert sett er kvalifisert vranglære i Liturgien. Allikevel er vi med på den påstanden at det her dreier seg om en tendens i retning av en moralistisk kristendomsforståelse, der bl.a. syndefordervet og lov og evangelium-aspektet kommer dårlig til uttrykk. Det er dypt beklagelig at denne siden ved saken ikke synes å ha møtt noen forståelse i vurderingen av de kirkerettslige sider ved denne sak.

FBB har ønsket å gå en annen vei enn rettssalens. Vi mener at det som uttrykker kristendomsforståelsen sterkest innenfor gudstjenestens ramme, ved siden av forkynnelsen, er kollektbønnene.

I brev til Den norske kirkes biskoper av 23. april 1986, «Lex orandi Lex credendi», ber vi om at biskopene må «drøfte kollektbønnene på nytt med tanke på en snarlig revisjon, evt. en alternativ kollektrekke som knytter sterkere an til den gamle kollekttradisjonen.»

Bakgrunnen for henvendelsen var det grundige arbeid som Jan Bygstad redegjorde for i Luthersk Kirketidende nr. 2 og 3. 1986.

Etter signaler som vi hadde fått, hadde vi godt håp om at saken skulle komme opp på høstens bispemøte. Bispemøtets AU ønsket imidlertid ikke at saken skulle behandles.

Etter dette tar vi saken i egen hånd. En arbeidsgruppe har fått i oppdrag å bearbeide de gamle kollektbønnene og sette opp et samlet alternativ til nåværende kollektrekke. Hva vi så vil gjøre når disse vil foreligge i løpet av høsten 1987, kan vi ennå ikke si.

Men om vi skulle gå ut og be medlemmene våre om a øve sivil ulydighet og ta disse bønnene i bruk, bør neppe kirkeledelsen reagere altfor sterkt, etter at de har vist så liten vilje til å komme den saklige og tungtveiende teologiske kritikk imøte og ikke har kommet med et eneste pip til forsvar for lokalmenigheter som er overkjørt av en ukirkelig kirkerett.