Lov og evangelium i forkynnelsen

En forening for bibel og bekjennelse - på luthersk grunn - kunne vel ikke godt ha valgt et mer sentralt emne for sitt første møte enn dette, som man har bedt meg holde foredrag om.

Det er vel kjent at Luther har sagt - og det mange ganger - at den som kan skjelne rett mellom loven og evangeliet han kan kalle seg doktor i teologien.

Men dersom noen tror at man her har en lettvint vei til doktorgraden, så vil erfaringen snart bli en læremester. For det faktiske forhold er at en aldri blir utlært i det veldige emne som heter hemmelighetene i lov og evangelium.

Jeg står her med den monumentale boken av C.F. Walther: "Die rechte Unterscheidung von Gesetz und Evangelium". Walther behandler emnet i 25 teser - gjennom i alt 39 lange kveldsforedrag! Så lang tid skulle en nok trenge for å klargjøre alt det som her burde sies. Det er unødvendig å si at den tid jeg har til rådighet, ikke gjør det mulig å gå verken i bredden eller i dybden!

- Forskjellen mellom lov og evangelium - slik det blir sagt i Konkordieformelen (1577) - er "et særdeles herlig lys, som tjener til at Guds ord blir rettelig delt og de hellige profeters og apostlers skrifter blir rett forklart og forstått."

Dette er et meget klargjørende utsagn.

Det er ikke i første rekke terminologiske iakttagelser i Bibelen som har ført til æren om lov og evangelium. Våre lutherske fedre var ganske klar over at terminologien ikke uten videre er den samme alle steder i NT. Uttrykksmåten varierer. Det blir sagt uttrykkelig også i Konkordieformelen. For eksempel blir ordet "evangelium" brukt i noe forskjel­lig mening, dels mer omfattende - nærmest i betydningen Guds ord overhodet - og dels i mer spesiell forstand, nemlig om nådebudskapet. jeg viser til KF, sol. decl. art V.

Nei, læren om forskjellen mellom lov og evangelium grunner seg ikke bare på terminologiske iakttagelser. En kunne snarere si at denne læren er en hermeneutisk nøkkel, dvs, en fortolkningsnøkkel til forståelsen av Bibelen i det hele tatt. Som vi leste: Forskjellen mellom loven og evangeliet er "et særdeles herlig lys som tjener til at Guds ord blir rettelig delt og de hellige profeters og apostlers skrifter blir riktig forklart og forstått". Våre lutherske fedre vil dermed ha sagt at Skriften åpner seg for oss når Guds Ånd lærer oss å lese den som lov og som evangelium.

La oss da aller først nevne - i aller største korthet - hva forskjellen mellom lov og evangelium går ut på. Vi sier det med et ord av Luther, som blir sitert i samme artikkel i Konkordieformelen. Luther sier i en preken på 5. søndag etter Trefoldighet: "Lovens preken er alt det som preker om våre synder og Guds vrede, hvordan eller når det så skjer. Derimot er evangeliet en preken som intet annet viser oggir enn ~

Alt det som Guds ord krever, formaner, tilskynder, refser og truer, er Guds hellige lov. Alt det Guds ord som ikke krever noen ting, ikke legger på oss noe som vi skal bære, men bare tilsier, lover og forjetter oss Guds nåde for Kristi skyld - det er evangeliet.

Det samme har våre lutherske lærefedre uttrykt slik:

"Lex est Deus accusans et damnans. Evangelium est Deus absolvens et iustificans". Det vil si: Loven er Gud når han anklager og dømmer. Evangeliet er Gud når han tilgir og rettferdiggjør. - Det er i begge tilfelle Gud du har med å gjøre - Gud i hans anklage og dom, og Gud i hans tilgivelse og nåde.

Vi skal merke oss det som Luther sa i sitatet vi anførte. Alt det Guds ord som anklager og dømmer, det er Guds lov. Selvom du taler om Jesu kors, så er det loven du forkynner, så fremt du ikke uttrykkelig sier at han døde på korset for dine synders skyld. Les Luthers egne ord slik Konkordiefor­melen gjengir dem: "Ja, hvilket alvorligere, forferdeligere vitnesbyrd og preken om Guds vrede over synden gis det, enn nettopp Jesu Kristi, hans Sønns, lidelse og død? Men så lenge alt dette preker Guds vrede og forferder mennesket, så lenge er det ennå ikke evangeliets eller Kristi egen preken, men Moses og loven over de ubotferdige. For evangeliet og Kristus er aldeles ikke anordnet og gitt for å forferde og fordømme, men for å trøste og oppreise dem som er forferdet og forsagt." Så langt Luther.

Her rører vi ved en viktig sak. La ingen tro at han taler det rette og sanne evangelium bare i og med at han nevner korset og Golgata. Her er mye tale om Jesu Kristi kors som i virkeligheten er skjult lovforkynnelse - fordi den mangler det store pro nobis (for oss): Jesus døde for oss, for deg og meg.

Kommer ikke dette store "for oss" klart frem i forkynnelsen, så er det fare for at tilhørerne bare får se Kristus som forbildet - idet det liksom heter: Se denne guddommelige kjærlighet, se hvorledes han elsker alle og gir sitt liv i kjærlighet.

Glem ikke å klargjøre, ut fra Guds ord, at Jesus døde for våre synders skyld, som vår stedfortreder. Dersom du glemmer dette, så forkynner du ikke det sanne evangelium.

Så gjelder det da å holde loven og evangeliet ut fra hverandre, slik at loven blir forkynt som lov - og evangeliet som evangelium. De to må ikke blandes sammen slik at det blir en eneste grøt ut av det. Dessverre er det slik det ofte går. Det lyder verken lov eller evangelium, men en grå allminnelig religiøs talestrøm som verken kan sønderknuse synderen eller trøste og frelse den fortapte.

All forvirring, all åndelig nød, all slapphet og død i våre forsamlinger kommer av at man blander sammen lov og evangelium. Like sikkert som all velsignelse, all kraft, fred og nåde kommer av at evangeliet virkelig lyder som evangelium og loven som Guds sanne lov. - Jeg er redd for at mange predikanter tenker altfor lite på disse ting. Hemmelighetene i loven og evangeliet skulle være det emnet vi tenkte på, grunnet over og ba over til stadighet.

Så skulle loven bli forkynt med særlig adresse til de sikre, sovende, egenrettferdige og selvtilfredse - enten de er egenrettferdige fariseere eller grove syndere - slik at de kunne våkne opp og se sin sanne stilling som fortapte syndere under Guds vrede. For loven sier at den som ikke ved omvendelse og tro er blitt et Guds barn, han er fortapt (det er for lite å si at han kan komme til å gå fortapt, han er fortapt og må nå bli frelst). - Men evangeliet skulle uten noe forbehold forkynnes for den som er forferdet over sine synder, så han kunne se at Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser fra all synd.

Loven og evangeliet skal altså holdes ut fra hverandre, det må skjelnes mellom dem. Derimot må de ikke skilles fra hverandre! De må bli forkynt i en viss samtidighet med hverandre, ellers vil begge miste sin egenart. Å forkynne lov uten samtidig å forkynne om Jesus som døde for oss, det ville ikke være å forkynne Guds hellige lov, det ville bli en moralpreken, det ville bli en slags etisk idealitet, kristelig fernisert religiøsitet eller noe iden stil. Først når ordet om Jesus forkynnes parallelt med det dømmende ord fra Gud i loven, forkynner du Guds lov. - Og dersom du forkynner et "evangelium" som ikke har Guds strenge lov og dom som bakgrunn og forutsetning, så forkynner du ikke det sanne bibelske evangelium, men bare en allmennreligiøs søtsuppe som intet har av Guds ords kraft i seg.

Nåvel, dette måtte vi først ha sagt i all allminnelighet. Her var så mye mer som en kunne ha berørt. Men nå vil vi la den allminnelige lære om loven og evangeliet være, og i stedet ta for oss noen konkrete saker som har med forkynnelsen å gjøre i dag. - Jeg vil sette frem en rekke teser.

Tese 1: Det blir ikke skjelnet rett mellom lov og evangelium dersom ikke frelsen først og sist blir forkynt som syndenes forlatelse.

I dag hører vi fra mange hold at det bibelske ord frelse har en svært omfattende betydning. Frelse har ikke bare med menneskets sjel å gjøre, heter det. Altfor lenge har man preket ensidig religiøst om frelsen, får vi høre -. Forkynnel­sen bare retter seg til de enkelte fromme sjeler som skal reddes inn i en kristelig ghetto, mens verden forøvrig får reise sin egen sjø. Slik blir det skrevet, og slik blir det sagt.

Denne snevre forståelse av frelsen må det nå bli slutt på, sier man videre. Frelsen sikter både på kropp og sjel, den sikter ikke bare på det enkelte individ, men på menneske­heten i det hele tatt. Og så presenteres det oss en forkynnelse av frelsen som ligger på det politiske og sosiale plan. Dette har det vært så mye tale om i de senere år at vi alle er godt kjent med tankegangen.

La meg ta ett eneste eksempel. I Det danske Missionssel­skabs årbok for 1973 (Evangeliet til verden) skriver en kjent teolog bl.a.: "Frelse i dag - i Kina? At afvise spørgsmålet er absurd. For naturligvis har Gud sin historie med Kinas 800 mill, mennesker, også under den røde ledestjerne. Og Guds frelse, som også består i genrejsning af hele det faldne menneske i hele dets sociale sammenhæng, virkeliggøres i betydelig mål i det nye Kina At Gud skaber retfærdig­het i verden og gennemfører sin frelse, også gennem maoismen, er umulig at afvise." Så langt sitatet fra Det danske Missionsselskabs årbok.

- Vi skal ikke her forsøke noen vurdering av det nye China. Det er jeg ikke kompetent til, og det er ikke vårt emne. Jeg har heller ikke noen interesse av å avvise berettigede momenter i en omfattende forståelse av Guds verk med menneskene. Jeg er åpen for å drøfte slike ting. Men jeg vil påstå: Her ble det ikke skjelnet mellom lov og evangelium. Ser man at Gud virkeliggjør frelsen i en sammenheng og i en situasjon hvor evangeliet ikke lyder, da er selve ordet frelse tømt for sitt egentligste innhold. Da er evangeliet blitt borte. Det står skrevet i Lukas 24 at "i Jesu navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag." Uten ordet om syndenes forlatelse, uten troen på Jesu stedfortredende død for våre synder, kan man ikke tale om frelse. Man får forøvrig vurdere politiske og sosiale realiteter som man mener det er rett - frelse er dette ikke. Her er inntrått en forvirring av alt som har med forskjellen mellom loven og evangeliet å gjøre.

I og med at Guds ord kommer til oss som lov og som evangelium, dvs, som anklage og som nådeforkynnelse for Jesu skyld, er det gitt en referanseramme innen hvilken alt skal plasseres som overhodet hører hjemme i forkynnelsen. Den referanserammen er gitt i og ved de ord som Bibelen selv gir oss: Frelse og fortapelse, synd og nåde, tro og vantro. Annerledes sagt: Referanserammen er gitt ved ordene Guds rikes salighet -og fordømmelsen i det evige helvete. Uten denne referanseramme er det ikke mulig å tale kristelig - og dette er hva læren om loven og evangeliet først og fremst skal gjøre klart for oss.

Dette er da min første tese: Det blir ikke skjelnet rett mellom lov og evangelium dersom ikke frelsen først og fremst blir forkynt som syndenes forlatelse. Jeg står for Gud som er vred over mine synder, men som vil gi meg tilgivelsens nåde for Jesu Kristi skyld. Og dette får jeg ta imot ved troen alene. Dette er referanserammen, det er koordinatnettet - eller hvordan vi skulle uttrykke det - og innenfor denne må all kristelig forkynnelse finne sin plass. Man kan således heller ikke tale om sosiale og politiske problemer, uten at det skjer innen denne ramme - så sant det da er kristelig forkynnelse det er tale om.

Tese 2: Det blir ikke skjelnet rett mellom lov og evangelium hvis man sier at frelse er en ting og Åndens dåp noe helt annet.

Det er jo det vi av og til hører i dag. Det blir fra visse hold skrevet og sagt at vi her har med to forskjellige ting å gjøre. Gjenfødelse er en ting, Åndens dåp noe annet. Frelse og Åndens dåp er to forskjellige opplevelser (Aril Edvardsen: Åndens dåp - Åndens gaver s. 24 ff.). Dette er et drag i den åndelige atmosfære som omgir oss i dag.

La meg straks gjøre en sak klar. Jeg står ikke her for å tale imot at man har et åpent sinn for det som Skriften forkynner om nådegavene. I mange år har jeg talt om nådegavene, og ofte har jeg sukket i mitt hjerte - både i mitt lønnkammer og fra prekestolene - over at vi har for lite syn for slike ting i vår lutherske kirke, Dette gjentar jeg gjerne her og nå. Men dette er en ting. En ganske annen ting er den forkynnelse som går ut på at noen kristne er omvendt og gjenfødt - mens andre foruten dette også har del i en annen, helt ny opplevelse som kalles Åndens dåp.

En slik forkynnelse har mange farer i sitt følge. Den fører lett til en usunn konsentrasjon om bestemte opplevel­ser, som skal gjennomleves etter bestemte oppskrifter. Man får høre at Gud har så uendelig mye mer å gi enn det man har fått da en kom til troen - og så fristes en til å tenke ringe om barnekåret og nådestanden, for så å sukke og lengte etter en bestemt subjektiv opplevelse.

Slik skulle en ikke forkynne. En skulle heller forkynne det frigjørende evangelium om det som et Guds barn allerede har ved troen på Jesus: All nåde, Guds kjærlighet og Åndens velsignelse hører den til som tror.

En annen åpenbar fare er at denne bestemte opplevelse blir tillagt en mye større vekt enn selve den kristne læresubstans. Om en tilhører det ene kirkesamfunn eller det andre, om en er katolsk prest eller pinsepredikant, om en er liberal teolog eller "gammeldags" bibeltroende - intet av alt dette har særlig mye å sammenlignet med den store karismatiske opplevelse, Ikke uten grunn har det i denne sammenheng vært advart mot det en kaller "opplevelses­økumenikk", dvs, at man ikke søker enhet i forkynnelse og lære, men i bestemte opplevelser. - Jeg vil ikke gjøre meg til talsmann for en snever konfesjonalisme. Gud har sine barn i de forskjelligste kirkesamfunn, og det er godt å kjenne fellesskapet. Men dette fellesskap må være et samfunn i forståelsen av og forkynnelsen av de bærende grunnsannheter etter Guds ord, det må leve i vissheten om vår felles tro på frelsen av Guds nåde alene - for Jesu skyld alene. Læren er det avgjørende - ikke bestemte åndsopplevelser.

Det er også sant at Gud kan dyktiggjøre en kristen og gi ham nytt lys og ny kraft. Ja, ja - men man må ikke tale om dette som var en aldeles ny opplevelseskvalitet.

Den som har lys over hemmelighetene i lov og evange­lium, farer ikke vill i disse saker. Han vet at etter Guds lov er vi til sist like alle sammen. Vi er og blir i oss selv fattige, fortapte syndere, som det ikke er noe håp for om ikke Gud forbarmer seg for Jesu skyld. Du blir aldri noe annet i deg selv enn en fortapt synder. Det sier Guds lov, Rom, 3, 22b-23.

Men like sikkert er det at den som tror på Jesus, er hellig og ren for Gud, verdig og ferdig til å gå inn til Himmelens glede - bare for Jesu skyld. Det sier evangeliet. Rom 3,24. Rom. 8,1.

Den forkynner som grunner mye på disse sannheter, han er klok, og han skal få mye godt å bære frem for mennesker som Jesus er død for.

Her har vi et eksempel på hva læren om forskjellen mellom lov og evangelium egentlig er til. Den er et "særdeles herlig lys" - ja, for et herlig lys! - som tjener til at profeters og apostlers skrifter blir riktig forklart og forstått. Husket man forskjellen mellom hva mennesket er under loven og hva det er under evangeliet ved troen, så ville man også vite at vi i oss selv aldri blir noe annet enn fortapte syndere - frelst av nåde for Jesu skyld. Hvor langt jeg kom, hvor mye Gud fikk bruke meg, fylle meg og utruste meg - akk dessverre, det skulle ha vært så mye mer av dette - så blir jeg i meg selv aldri noe annet enn en fortapt stakkar som bare kan klynge seg til Jesus.

Det finnes ikke noen befaling i Bibelen som går ut på at en skal se til å få en ny åndsopplevelse. Det står rett nok: "Bli fyllt av Ånden!" Efes. 5,18. Men dette er ingen ordre, det er en vennlig tilskyndelse: La den Hellige Ånd fylle dere! (New English Bible: Let the Spirit fill you).

Men med alt dette har vi allerede foregrepet min 3. tese:

Lov og evangelium blir ikke rett forkynt dersom man viser folk til en bestemt opplevelse, i stedet for å vise dem til Guds løfte i ord og sakrament.

Her må jeg igjen reservere meg mot å bli misforstått. Det kommer forhåpentlig ikke som noen overraskelse når jeg sier at jeg ikke hører til den type lutheranere som er skeptiske overfor åndelige opplevelser i og for seg. "Da han vant mitt arme hjerte, grep jeg livets lykkekrans", synger vi i en enkel liten sang, og dette må enhver kristen kunne vitne om. Troen er ikke en rent intellektuell prosess. Å komme til troen er ikke som å innse at 2 plus 2 er 4. Det skjer noe med den som kommer til en sann omvendelse og tro.

Det er bare det med det, at intet må få stille evangeliet i skyggen. Evangeliet er ikke et "tilbud" som du kan ta imot om du vil, eller avslå om du ikke synes det smaker deg. Evangeliet er ikke en innbydelse til å få en herlig opplevelse av karismatisk fylde, av religiøs tilfredsstillelse - kanskje av ekstatisk karakter. Nei, evangeliet er tilsagnet om nåde for Jesu skyld, det er budskapet om at Jesus har båret Guds vredes dom for at vi skulle slippe å bære den. Gal. 3,13. 2. Kor, 5,21.

Derfor er evangeliet ikke en slags åndelig oppskrift som foreskriver hvordan du skal oppføre deg for å få del i bestemte opplevelser eller oppnå visse nådegaver. Her finnes mennesker som både gråter og ber og foretar åndelige øvelser - for f.eks. å få tale i tunger.

Blir Guds ord forkynt rett, slik at loven blir lov og evangeliet blir evangelium, da blir vi som hører, fortapte syndere som ikke er noe som helst i oss selv, vi har intet i oss selv - vi har all vår rettferdighet i Jesus. Med rette sier Melanchthon: Christus non desinit esse mediator postquam renovati sumus (Bek.Schr. s. 193,41). Vi trenger Kristus som frelser også etter at vi er blitt fornyet og gjenfødt.

Å leve i Guds lov og evangelium, det vil si å være intet i seg selv men ha alt i ham - han som døde for meg, han som Guds løfter bevitner for min samvittighet - slik som min dåp billedlig bevitner og sakramentalt gir.

Til dette må vi føye en tese nr. 4:

Loven skal forkynnes med tanke på mine daglige plikter og mitt ansvar som menneske og kristen, evangeliet skal forkynnes med tanke på min samvittighets forhold til Gud. Dette gjelder den troende.

Ved å si dette tar vi ikke tilbake noe av det vi ovenfor har sagt: Lov og evangelium må alltid forkynnes i en viss samtidighet. Her vil vi bare ha frem denne viktige sak: Loven taler til en kristen om hans daglige plikter og oppgaver, evangeliets adresse er den troendes samvittighet, og viser ham hva som er grunnlaget for hans kristenstand.

Den som vil lese en grundig utredning om dette emne, han skal ta for seg store galaterbrevs-kommentar. Der står det! Og dette skulle enhver kristen, og især hver forkynner, ta seg tid til å studere. Det er teologi!

Evangeliet skal ha adresse til samvittigheten, sier Luther. Det skal få lyde der inne i mitt hjerte hvor jeg har med Gud å gjøre. Luther bruker et bilde som er så dristig at vi knapt tør anvende det: Hjertet er brudekammeret, og der skal brudgommen Kristus være alene med bruden, den troende.

Det er bare de to. Loven dundrer på døren og vil inn og blande seg i samtalen, den vil reise tvil om jeg i det hele tatt har rett til å kalle meg et Guds barn. Loven sier: Du er en synder, du fortjener dom og straff, du kan ikke være Jesu brud. Men da skal jeg bare lukke døren og ikke høre på hva loven sier. - Også djevelen kommer og anklager meg: Du har ingen rett til å kalle deg et Guds barn. Men da, sier Luther, da sier jeg til ham: "Herr djevel! Ras ikke så forskrekkelig, men prøv å ta det litt rolig. Jeg kjenner en som heter Jesus Kristus, han er død for meg, han har overvunnet helvete. Ham holder jeg meg til."

Loven har ikke noe å si i denne sammenhengen. Mellom Gud og meg skal jeg som troende kristen ikke ha noe annet enn Jesus og hans fullbragte verk. Loven med sine forbe­hold - dersom, hvis, såfremt du gjør Guds vilje - har ikke noe der å gjøre. "Hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær." Intet annet! Intet annet.

Loven derimot, den skal sikte på mine plikter og mine oppgaver. Den skal få tale til meg om jobben min, om mine familieforhold, mine naboforhold - ja, den skal få tale alvor til meg om alle medmenneskelige relasjoner. Der skal det ikke finnes noe slags "evangelium"!

Kjødet, mitt gamle menneske, skal være bastet og bundet og ikke vite av noe slags "evangelium". Her skal bare lovens ord lyde om det Gud venter av meg som kristen.

Men i samvittigheten, det vil si i selve gudsforholdet, der skal jeg ikke vite av noen lov, betingelser, forbehold o.l. Der skal bare Jesu nåde kjennes. Jeg vet meg ikke noe til frelse uten Jesus Kristus og ham korsfestet. 1. Kor. 2,2.

Men dessverre - i praksis er det altfor ofte akkurat motsatt. Det er elendigheten med oss. Inne i samvittigheten, hvor jeg ikke skulle vite noe annet som frelsens grunn enn Jesus og hans rettferdighet, der dominerer loven med alle sine forbehold og sin dom og vrede. Kan jeg være en kristen som har det slik, heter det da. Og så farer all glede ut.

Men i forhold til mitt arbeid og mine plikter, hvor jeg ikke skulle vite av noe annet enn lovens ord om samvittighetsfull pliktoppfyllelse, der dominerer et kjødets "evange­lium" som ser omtrent slik ut: Du behøver da ikke ta det så tungt, en kristen er da ikke under loven, det er da noe som heter evangeliets frihet - ta det litt med ro, du som andre!

Slik kan djevelen snu opp-ned på tingene og ødelegge alt. Det evangelium som skulle gi en fattig synder fred og glede i vissheten om å være et Guds barn for Jesu skyld alene, det blir gjort om til et evangelium for kjødet (Gal 5, 13). Og loven, Guds hellige lov, som skulle være en veiviser i min praktiske tjeneste og livsinnsats, den blir i stedet en tyrann som forstyrrer hjertets fred idet den blander seg inn i min frelsessak - hvor den egentlig ikke har noe å gjøre! Kan det bli frimodig og glad kristendom av slikt?

Nei, her skal det vise seg hvor mye lys du har i hemmelighetene i lov og evangelium, så du kan veilede både deg selv og dem som hører på deg.

I det lys har du noe å fortelle mennesker som Jesus er død for. Det vil de lytte til. Men den religiøse svada som ofte gis ut for å være Guds ord, den er med rette foraktet både av verdens barn - og av Herrens små venner.

Jeg vil la dette munne ut i et ord av Rosenius - et godt luthersk ord: "Jeg ville så gjerne at min kristendom skulle være fullkommen, og jeg har bedt Gud mere om det enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, da sier jeg slik: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Kristi rettferdighet. Holder ikke min kristendom prøven, da holder min Herre Kristus."